Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

Globalt partnerskap for å utvikle kunnskap i sosialt arbeid

Etter folkemordet i Rwanda i 1994 stod landet overfor store utfordringer. Fattigdommen hadde vokst, folket hadde vært splittet, og det var et stort behov for å gjenbygge landet og gi næring til en ny nasjonal identitet.

Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Illustrasjon av mennesker og hus i Rwanda.
Universitetet i Agder er partner i et samarbeid med tre universiteter i Øst-Afrika. Sammen med kolleger i Tanzania, Rwanda og Uganda skal de utforske sosialt arbeid fra nye perspektiver og bidra til å utvikle akademisk kunnskap som har lokal relevans (Illustrasjon: Istock.com).

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennnen 8. februar. 

 

Man måtte finne ut hvordan innsatsen best kunne innrettes. I denne prosessen så man etter løsninger som bygget på lokale praksiser, såkalte «home-grown solutions». Et slikt er Ubudehe, en praksis som kan minne om den norske dugnaden. I samarbeid med lokalsamfunn arbeidet sosialarbeidere med å forstå befolkningens behov og finne løsninger lokalt som kunne avhjelpe personer og familier. Gradvis ble skoler og infrastruktur gjenoppbygd, lån ble gitt som kunne bidra til næringsutvikling, og fattige familier fikk støtte til å bli selvforsynte gjennom dyrehold eller landbruk (girinka munyarwanda) – avhengig av hva som ble ansett som mest hensiktsmessig ut fra kulturelle og materielle forhold lokalt.

Eksempelet er hentet fra et kapittel i en bok om sosialt arbeids praksis i Øst-Afrika, og er skrevet av en av våre kolleger ved Universitetet i Rwanda. Eksempelet er ett av flere i boka som beskriver lokale praksiser som har verdi for sosialt arbeid, som Umugoroba w’Ababyeyi, Msaragambo og Bataka. Formålet med boka er å utvikle akademisk kunnskap med et lokalt avtrykk.

Universitetet i Agder er partner i et samarbeid med tre universiteter i Øst-Afrika gjennom det NORAD-finansierte prosjektet RESILIENT, Building Resilient Communities through Inclusive Education in East Africa. Sammen med kolleger i Tanzania, Rwanda og Uganda skal vi utforske sosialt arbeid fra nye perspektiver og bidra til å utvikle akademisk kunnskap som har lokal relevans. Prosjektet er først og fremst et samarbeid om kunnskapsutvikling. Samtidig bidrar det til vendingen mot et mer dekolonialisert akademia.

Hvorfor er dette viktig?

Sosialt arbeid er både et akademisk fag og et praktisk fag. Gjennom akademisk utdanning og praksis får sosialarbeidere et kunnskapsgrunnlag som de anvender i jobben sin. I Norge skal de, på oppdrag fra stat og kommune, bidra til å sette velferdspolitikken ut i livet. Da er det helt sentralt at de kjenner til den konteksten kunnskapen skal anvendes i, men ikke bare det: De må også vite noe om hva folk kan fra før.

Kunnskap er ingen objektiv størrelse. Kunnskap er tett sammenbundet med makt og interesser, den er knyttet til materielle og institusjonelle kår, og den oppstår og endres gjennom at folk samhandler. Kunnskap kan derfor ikke uten videre flyttes i tid og rom og antas å virke på samme måte i en annen kontekst. Å utvikle akademisk kunnskap med lokal relevans handler om å knytte kunnskapsforståelser sammen. Det dreier seg ikke nødvendigvis om å stemple visse kunnskapssyn som koloniale eller innfødte, men om å åpne ulike kunnskaper opp for utforskning og dialog slik at de kan inngå i det noen utdanningsforskere har kalt en «kompleks konversasjon». Slik kan man utvikle ny kunnskap som kan komme folk til gode.

En av utfordringene for sosialt arbeid i det globale Sør er at den akademiske kunnskapen faget bygger på er utviklet i vesten. Mye av denne kunnskapen har hatt et individ- eller familie-orientert fokus og har som en grunnleggende antakelse at det finnes en institusjonelt forankret ansvarsfordeling. I Norge er det for eksempel stat og kommune som har det overordnede ansvaret for å levere sosiale tjenester. I Øst-Afrika er ikke sosialt arbeid like institusjonelt forankret. De sosiale utfordringene er større, og befolkningen er mer sammensatt.

Våre kolleger er opptatt av at sosialt arbeid i Afrika må ha et sosialt utviklingsfokus. Sosialt arbeid kan ikke bare handle om å avhjelpe individer eller grupper, men også om å utvikle lokalsamfunn og storsamfunn. Det handler om fattigdomsbekjempelse, utvikling av utdanningstilbud, om å leve med ettervirkningene av krig og konflikt, og om hvordan man skal håndtere de økende utfordringene knyttet til klimaendringene. Dette er konkrete utfordringer som enkeltmennesker lever med, og de må håndteres lokalt, i møte med lokal kunnskap.

Det betyr at også sosialarbeiderutdanningen i Øst-Afrika må se annerledes ut enn i Norge. Målet med vårt prosjektsamarbeid er å bidra til dette. Gjennom forskning og samarbeid med lokalsamfunn skal vi bidra til å synliggjøre og utvikle kunnskap med et lokalt avtrykk og som har en lokal anvendelse. Dette arbeidet skal først og fremst våre kolleger ved våre partneruniversitet i Tanzania, Rwanda og Uganda lede an i.

En viktig del av prosjektet er å utdanne flere med forskerkompetanse innenfor fagfeltet sosialt arbeid. Et slikt kapasitetsløft vil bidra til en styrking av fagmiljøene hos samarbeidspartnere langt utover prosjektets varighet.

For vår del er det også mye kunnskap å hente. I et flerkulturelt samfunn trengs ikke bare kunnskap om folk som på ulike måter representerer «det flerkulturelle». Vi må også forstå noe om hvordan kunnskap blir til, vandrer, og reflekteres. Vi må være villig til å utforske og utfordre egne forståelser, og gå i konversasjon med andre forståelsesmåter. Vi må ha interesse for å forstå praksiser som Ubudehe og være villig til å utforske hvorfor det som synes fremmed for oss, kan virke naturlig for noen andre. Prosjektet vårt passer derfor godt inn i UiAs ambisjon om å være et samskapingsuniversitet. Som en del av dette ønsker vi å bidra til å realisere FNs bærekraftmål i samarbeid og gjennom partnerskap (bærekraftsmål nr. 17).