0
Hopp til hovedinnhold

Folkerettens språk gir et visst håp

Putins referanser til folkeretten viser at han tross alt har et behov for å rettferdiggjøre sine handlinger. Det gir håp

Illustrasjon av t-skjorte med Putin
(Illustrasjonsbilde: Istock.com)

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 26. mars.

Den russiske invasjonen av Ukraina vet vi ikke forløpet eller utfallet av nå. Militære og politiske eksperter kjemper om kapp for å tegne det dystreste fremtidsbildet, later det til. Atomkrig utelukkes ikke, og Helsedirektoratet har anbefalt oss å gå til innkjøp av jod-tabletter.

Putin ble lenge anerkjent av et bredt publikum i vest som en strategisk spiller.

Vesten har langt på vei vært villig til å forstå Russlands påståtte sikkerhetsmessige behov. Av den grunn har ikke NATO satt NATO-medlemskap for Ukraina på dagsorden, og EU har heller ikke innledet reelle medlemskapsforhandlinger med Ukraina.

Lenge så det ut som Russland skulle komme seg unna med annekteringen av Krim. Og hadde Putin i denne omgang nøyd seg med å innlemme Dombas-området i Øst-Ukraina i Russland, så kan det tenkes Vesten ikke ville ha reagert nevneverdig.

Forståelsen for det som i virkeligheten er uakseptabel maktbruk overfor en selvstendig stat, skyldes ikke minst at Putin taler med et vokabular som er anerkjent hos oss i Vesten, nemlig det folkerettslige.

Folkeretten er i utgangspunktet en vestlig konstruksjon som ble etablert ved fredsavtalen i Westfalen i 1648. Avtalen satte punktum for tretti års religionskrig i Europa. Etter etableringen av FN i 1945 har man forsøkt å universalisere folkeretten i håp om å gi den gjennomslagskraft i alle verdens stater.

Men det finnes grenser for hvor langt man kan gå i å tilpasse folkeretten. En forutsetning er jo at man legger den samme meningen i de ord og uttrykk man bruker.

Og det kreves en del tolkningsvirksomhet for at Putin, om vi holder oss til språksjargongen, særegne folkerettslige aksent, skal kunne forstås sånn noenlunde av Vesten. I tillegg kreves en felles forståelse av fakta.

For å legitimere russisk støtte til den militære operasjonen i Krim og Dombas-området i Øst-Ukraina, har Putin vist til sentrale begreper i folkeretten: Han har pekt på russernes «selvbestemmelsesrett», men også til påstander om «etnisk rensing» av russere og dermed behovet for «humanitær intervensjon».

Akkurat dette siste er en forholdsvis ny folkerettslig konstruksjon, og ble anvendt av Vesten for å legitimere bombingen av Kosovo i 1999, som de fleste folkerettsjurister mener var i strid med folkeretten.

Vanskeligere har det vært å følge Putins folkerettslige argumentasjon for å invadere Ukraina. Det er verdt å merke seg at Putin kaller dette en militær operasjon og ikke en invasjon. Dermed gis det inntrykk av at en innlemmelse av Ukraina i Russland ikke er målet, selv om begrunnelsen han brukte for invasjonen tyder på noe annet. I det store og hele går den ut på at Ukraina egentlig er en del av Russland og at ukrainere egentlig er russere.

Russiske myndigheter reagerte skarpt på at president Biden omtalte Putin som «krigsforbryter», og det viser at russerne tross alt har et ønske om å opptre innenfor folkerettens rammer.

Det er mulig at amerikanerne sitter med klar informasjon som viser at russerne har begått grove brudd på krigens rett ved å angripe sivile mål. Men forholder man seg til det som kommer frem i media, er det ikke opplagt at russerne har angrepet sivile mål med vilje. Ødeleggelsene av sivile mål kan ha vært utilsiktet, og i så fall kompliseres skyldspørsmålet.

Men spiller det egentlig noen rolle at Putin anvender folkerettslig terminologi når dette i mange tilfeller tilsynelatende er mer villedende enn veiledende? Taler vi ikke da egentlig om misbruk av folkerettslig språk og begreper?

Ikke nødvendigvis.

At det hersker uenighet – også i nasjonalretten – om hvordan rettslige ord og utrykk skal forstås er slettes ikke uvanlig. Tolkning av rettslige tekster er en egen juridisk disiplin, og advokater vil i en rettssak gjerne presse forståelsen av juridiske ord og utrykk langt dersom det er hensiktsmessig for å ivareta deres klients interesser.

Også i norsk Høyesterett kan det være uenighet – dissenser – om tolkninger av juridiske tekster. Men i norsk rett vil flertallet i Høyesterett avgjøre endelig hvordan en nasjonal juridisk tekst skal tolkes.

Problemet i folkeretten er at det ikke finnes noen domstol som med bindende virkning for alle land kan avgjøre tolkningsspørsmål. Dermed er man henvist til argumentenes overbevisningskraft.

At land som huser 4,5 milliarder av verdens befolkning valgte å stemme mot eller blankt til en FN-resolusjon som fordømmer Russlands invasjon av Ukraina, tyder på at Vesten har en overbevisningsjobb å gjøre.

Men at verdens land snakker det folkerettslige språket, betyr uansett at vi er kommet et lite stykke på vei. Selv om det gjennomgående er villedende retorikk når Putin smykker seg med folkerettslige talemåter, har han i det minste forstått betydningen av folkeretten.