Elizabeth den siste

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 4. februar.

Dronningen blir 96 år i løpet av året. 6. februar har hun sittet på tronen i 70 år.

Ingen har sittet lenger. Ingen har hatt mer å si for monarkiets popularitet i Storbritannia. Foreløpig øyner få briter noen i arverekken som vil bli like populær.

Men om noen år blir det likevel den oppgaven Prins Charles skal hanskes med.

Storbritannia er ikke en tradisjonell nasjon som Tyskland eller Frankrike. Storbritannia er fellesbetegnelsen for England, Skottland, Wales og Nord-Irland. Med noen endringer har unionen holdt sammen siden 1707.

I Storbritannia er det store sosiale og økonomiske forskjeller, men stadige målinger viser at monarkiet står sterkt blant det brede lag av folket.

Satt på spissen kan man si at britene egentlig er mer elisabethanere enn monarkister. Det er tross alt Elizabeth den andre som har vært dronning i deres levetid. Det er hun som har representert monarkiet. Hun er så å si blitt det britiske monarkiet.

Hun ble kronet til dronning Elizabeth den andre, den 6. februar 1952. Siden den gang har hun vært det symboltunge midtpunktet for Storbritannia. I turbulente perioder har hun stått frem som en samlende figur.

Som under de økonomiske nedgangstidene på 1960- og 70-tallet. Og da imperiet forsvant i tiårene før. Og fra nyere tid da hun med kløkt håndterte Skottlands ønske om uavhengighet. Før folkeavstemningen i Skottland i 2014 uttalte hun seg displomatisk. «Folk må tenke på hva slags fremtid de vil ha».

Historikeren Linda Colley har pekt på at unionen styrket seg gjennom århundrene ved hjelp av felles prosjekter: Imperiebygging, protestantisme, rivalisering med europeiske land og et sterkt maritimt forsvar. Sistnevnte var hovedsakelig utviklet på grunn av Storbritannia geografiske plassering. Dessuten blomstret handel, industrialisering og annen samfunnsutvikling.

Limet i den britiske utviklingen var monarkiet. Etter andre verdenskrig har dette limet vært enda viktigere da fellesprosjektene forduftet og britenes globale posisjon ble svekket. Utenrikspolitikk ble mindre viktig; innenrikspolitikk ble viktigere.

Etter 70 år på tronen er splittelsen i unionen mer påfallende enn på lenge.

En ny folkeavstmning i Skottland er i emning. Etter brexit ønsker et flertall av skotter seg nå ut av unionen. Dessuten skaper situasjonen i Nord-Irland, den pågående pandemien og konsekvensene av brexit flere splittende følelser enn samlende.

Dronningen har vært samlingspunktet for unionen. Og hun har til de grader vært midtpunktet i familien, ofte omtalt som The Firm.

Så lenge Elizabeth styrer, vil familien fremstå som en enhet. Men under overflaten er det store uenigheter om hvordan familien skal fremstå i offentligheten, og hva slags posisjon monarkiet skal ha. Kontroversene og krisene har vært mange, fra 90-tallets skilsmisser og Dianas død, til Harry og Meghan og ikke minst Andrews pågående rettsak.

Utad ser ikke kontroversene ut til å påvirke dronningen. Og heller ikke folkets oppslutning rundt institusjonen. Det vil endre seg når London Bridge is down, kodenavnet for Elizabeths død. Frykten er at kongefamiliens uenigheter skal bli skittentøyvask for den britiske tabloidpressen den dagen dronningens samlede beskyttelse ikke lenger eksisterer.

Dronningens rolleforståelse og hennes apolitiske og diplomatiske liv har i de siste tiårene ført til rekordoppslutning for monarkiet. Det er naturligvis ingen selvfølge at dette fortsetter når Charles overtar.

Hva skjer med det britiske samveldet, og ikke minst med den britiske unionen den dagen prins Charles overtar?

Historiske unioner har gått i oppløsning før. Det kan også Storbritannia gjøre når dronningen en dag går bort. Dronningens bortgang kan også føre til endringer i Samveldet. Samveldet av nasjoner består av 54 land hvor Elizabeth er statsoverhodet i 15 av disse. Organisasjonen er en etterlevning av det britiske imperiet, og medlemslandene samarbeider om handel, utdanning og vitenskap.

Dronningen er organisasjonens overhode, og har vært det helt siden hun kom på tronen i 1952. Samveldet har allerede bestemt at Charles arver sin mors rolle som leder. Men dette har skapt murring i organisasjonen.

Flere land ønsker fornying i lederskapet gjennom at Samveldet ledes, på roterende basis, av medlemslandene og ikke av den britiske kongefamilien. Dette vil gjøre landene mer sidestilte og organisasjonen vil kunne kvitte seg med det gamle imperiestemplet.

Land som Australia, Canada og New Zealand har ennå dronningen som statsoverhode. Fra disse landene skrives det om endringer i statsforfatningen når Elizabeth dør. Men av respekt for den sittende regenten er få endringsforslag konkret presentert. Samveldet lengter etter modernisering, og endringer vil helt sikkert komme.

Charles er nemlig ikke i besittelse av de samme egenskapene som sin mor. Hverken innad i familien eller utad i offentligheten. Endringene kan derfor bli mange når Elizabeths tid er over.

De færreste tror også på store endringer under Charles siden prinsen er langt over pensjonsalder allerede. Modernisering av monarkiet vil først komme når William og Kate overtar tronen.

Men før den tid kommer skal det feires platinajubileum for dronningen, både nå i februar og til sommeren. Og utfordringene for Charles, familien, Samveldet og unionen kommer tidsnok.