0
Hopp til hovedinnhold

Dette må du vite om valget i Nord-Irland

Valget i Nord-Irland 5. mai kan ende med seier for dem som vil ut av Storbritannia og gjenforenes med Irland.

Bilde av fortau i Belfast

UNGE GÅR TIL SENTRUM: Mange unge nordirer identifiserer seg ikke så sterkt i de gamle partienes for-eller-mot-Irland-eller-Storbritannia-retorikk som sine foreldre. Meningsmålingene sier derfor at flere enn tidligere stemmer derfor på mer sentrumsnære partier som Alliansepartiet og De grønne. Her fra handlegaten Donegall Place i Belfast.

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 5. mai.

 

Nord-Irland er et lite sted med omtrent 1,8 millioner mennesker. Men den nordlige delen av øya Irland får mer oppmerksomhet i mediene enn det størrelsen tilsier. Det skyldes to forhold: Den tre tiår lange konflikten, The Troubles, som herjet mellom 1968 og 1998, og brexit-spørsmålet som til de grader har aktualisert Nord-Irlands plass i den britiske unionen.

Valg i Nord-Irland er annerledes enn i resten av Storbritannia. Her kan ikke ett parti styre alene eller som en del av en flertallsregjering. Langfredagsavtalen etter The Troubles gav klare føringer for fremtidige regjeringer. Det ble innført en tvungen maktfordeling mellom de unionistiske-protestantene og de nasjonalistiske-katolikkene. Et flertall av unionistene ønsker å forbli en del av Storbritannia, mens et flertall av nasjonalistene ønsker gjenforening med Irland.

En samarbeidsregjering skulle hindre den ene parten i å overkjøre den andre. Unionistene hadde nemlig styrt Nord-Irland gjennomgående fra opprettelsen i 1921 og frem til 1972, da britene innførte direktestyre på grunn av urolighetene.

Den systematiske marginaliseringen av nasjonalistene var mye av bakgrunnen for konflikten. Derfor var det nødvendig å sidestille partene gjennom fredsprosessen. Langfredagsavtalens maktfordeling har likevel bydd på flere utfordringer for politikerne.

Politikere på tvers av partier har vært tvunget til enighet. Gjentatte kompromisser har gitt liten endring og politisk stillstand. Nye tiltak har uteblitt. Den politiske fremgangen har vært nærmest fraværende.

Det er heller ingen selvfølge at unionister og nasjonalister blir enige. Nord-Irlands hundre år lange historie er en god pekepinn på det.

Nord-Irland er politisk og konstitusjonelt en del av Storbritannia, mens det geografisk er en del av Irland. Både The Troubles og brexit aktualiserer denne situasjonen. Kort sagt handler konflikten om britisk tilstedeværelse i nord og om britisk-støttede unionister som systematisk har diskriminert nasjonalister. Etter brexit er Nord-Irland fremdeles en del av EUs tollunion, mens resten av Storbritannia er ute.

Brexit fører til frykt for at konflikten skal blusse opp igjen. Den omstridte Nord-Irland-protokollen, som er en del av brexit-avtalen mellom EU og Storbritannia, regulerer Nord-Irlands medlemskap i EUs tollunion. Grensa mellom EU og Storbritannia går nå i Irskesjøen for å holde landegrensa på den irske øya åpen.

Ved valget 5. mai er det fem partier det handler om. På den ene siden to unionistpartier – Ulsterunionistene og Det demokratiske unionistpartiet. På den andre siden to nasjonalistpartier – Sinn Fein og det Sosialdemokratiske arbeiderpartiet. Mellom de to tradisjonene står Alliansepartiet.

Det fins også flere små partier som er representert på Stormont, parlamentsbygget utenfor Belfast. I inneværende periode er 10 partier representert. Nå skal det velges 90 representanter til folkeforsamlingen hvorav 10 utgjør regjeringen. Regjeringssammensetningen baseres på antall representanter partiene får i forsamlingen.

Gjennom historien har det vært et flertall av unionister i Nord-Irland. Derfor har alltid unionistpartiene vært størst. Unionistene har gitt sine stemmer til ett av de to store unionistpartiene. Det samme har skjedd på nasjonalistisk side, mens Alliansepartiet har tiltrukket et fåtall velgere som politisk ikke ønsker å definere seg som hverken unionister eller nasjonalister.

Foreløpige meningsmålinger viser en annen trend enn det vi har sett ved foregående valg. Sinn Fein er per dags dato største parti. Det demokratiske unionistpartiet har vært størst siden 2003, men ligger nå 7 prosent bak. Holder dette seg, kan et nasjonalistisk-katolsk parti for første gang bli størst. Lederne for de to største partiene på hver side blir henholdsvis førsteminister og viseførsteminister i den obligatoriske koalisjonsregjeringen.

Som alltid spiller det konstitusjonelle spørsmålet, identitet og tilhørighet samt økonomi sentrale roller i valget. Den britiske regjeringen overfører årlig ca. 15 milliarder pund for å sikre sysselsetning og en økonomi som er sammenvevd med resten av Storbritannia.

I større grad enn tidligere frykter unionister nå at en gjenforening med Irland er nærmere. Nasjonalistene ser muligheter for at Sinn Fein kan bli største parti og at dette valget kan være et steg i retning gjenforening med Irland.

Fra Langfredagsavtalen og frem til brexit var situasjonen i Nord-Irland rimelig forutsigbar. Avtalen fastslår at det er opp til flertallet å bestemme om 

Brexit endret på mye av forutsigbarheten. Nord-Irland-protokollen har gjort unionister usikre og urolige for fremtiden. Handelen fra Nord-Irland til Irland er større enn før brexit på grunn av Nord-Irlands medlemskap i EUs tollunion, og handelen med resten av Storbritannia synker.

Brexit og de foreløpige konsekvensene for Nord-Irland har også endret forutsetningene for provinsens fremtid. Valget 5. mai kan mobilisere velgere som tidligere ikke har stemt. Ved forrige valg i 2017 var det et fremmøte på 65 prosent. Begge sider kan nå mobilisere flere støttespillere. Unionistene for å få annullert Protokollen og nasjonalistene fordi de øyner muligheter de før ikke har hatt.

Valget 5. mai er derfor mer avgjørende enn på lenge. Aller mest for Nord-Irlands fremtid. Men valget kan få store konsekvenser for Irland og for den britiske unionen. Den irske grensen har vært der i hundre år. Ved endring i maktbalansen kan Sinn Fein presse på for en folkeavstemning om Nord-Irlands fremtidige status. Det kan føre til usikkerhet i mange kretser, og et bortfall av grensen.