Det vi kan lære av Russlands krig mot Ukraina

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 2. mars.

Morsmålet mitt er russisk. Jeg er jøde og kosmopolitt. Jeg er tilhenger av europeisk integrasjon og visumfrie reiser. Men helt fra barndommen av har jeg følt meg mest ukrainsk.

Jeg er 28 år gammel. Jeg kommer fra Odessa, sør i Ukraina.

Denne teksten tilegner jeg tre personer.

Først min far. Jeg savner deg veldig. Du husket seieren over Hitler og fortalte meg om den. Du sang sovjetiske krigssanger for meg. Jeg kommer til å fortelle mine barn om seieren over Putin.

For det andre, den ukrainske sangeren, komponisten og Ukrainas helt, Kuz’ma Skriabin, som risikerte livet sitt ved å melde seg som frivillig i russisk-okkuperte Donbas og skrev sanger som bidrar til å samle Ukraina.

For det tredje skulle jeg ønske jeg kunne møte Anton Sidorov. En mann med et russisk navn som viet livet sitt til å forsvare Donbas mot russiske okkupanter. Han ble drept noen dager før den storstilte invasjonen. Om jeg ikke hadde visst at sangene han skrev og sang handlet om Donbas, ville jeg sagt at sangene var fra andre verdenskrig.

I mer enn et tiår har jeg deltatt på ulike aktiviteter for å fremme demokrati og rettsstyre rundt om i verden, i Polen, Tyskland, Norge, Canada, Italia, Storbritannia og andre land.

Men det er først nå, etter at Russland satte i gang et brutalt rakettangrep mot Ukraina 24. februar 2022, at jeg innser hvorfor nasjonalstater trenger demokrati og rettsstyre.

Det er først nå, etter at Russland satte i gang et brutalt rakettangrep mot Ukraina 24. februar 2022, at jeg innser hvorfor nasjonalstater trenger demokrati og rettsstyre.

Demokrati fungerer som en vaksine mot psykopatiske diktatorer og de fryktede, men lojale støttespillerne som kan få seg til å invadere et demokratisk og velstående naboland.

Demokrati og demokratisk kultur beskytter deg så du slipper å oppleve en diktator som bestemmer seg for å bruke militære tropper og våpen i utlandet.

Demokrati hindrer deg fra å bli hjernevasket med propaganda gjennom flere år. Det hindrer deg fra å tro på usannheter som en hvilken som helst tiåring med teknisk innsikt kan motbevise.

Russland har bombet Ukraina i flere dager nå. Det har vært mange luftangrep og kamphandlinger på bakken. Jeg åpner nyhetsportalen lenta.ru, et russisk propagandanettsted. Jeg tvinger meg selv til å lese de falske nyhetene.

Nyhetsportalen rapporterer ikke antall angrep. Den rapporterer ikke at mer enn 800 russere ble drept i løpet av de første 30 timene av krigen. Den rapporterer ikke at dusinvis av russiske stridsvogner er blitt ødelagt av pansermissiler. Slike ting må jeg lese om i aviser og nettportaler fra Ukraina og andre demokratiske land i Europa.

Russerne skriver propaganda: «Utenriksminister Lavrov kunngjorde én betingelse for å forhandle med Ukraina».

De skriver at «USA sier at sanksjonene deres tar sikte på å skade den russiske økonomien». De nevner ikke hva som er årsaken til sanksjonene. Men de har plass til nyheter som at en kvinne som veide 109 kilo gikk ned 42 kilo i vekt, og andre slike festlige historier.

Selv om du lever i et demokrati, kan mediene fortsatt lyve. Men sjansen for å få riktig informasjon er mye større enn det offisielle russiske kilder serverer. I Russland er det de eneste kildene mediene har lov til å bruke.

Demokrati og rettsstyre kan garantere at du ikke får 20 års fengsel hvis du kaller en krig for en krig.

Jeg beundrer den russiske skuespilleren Liya Ahedzhakova som donerte 10.000 dollar av sine private midler til den ukrainske hæren.

Men historien til Ukraina viser at demokrati kan være livsfarlig. Det er giftig for diktatorer som kjøper inn 45.000 likposer før de invaderer et land, men ikke rapporterer en eneste en av de 4300 omkomne på krigens fjerde dag.

Så lenge det finnes diktatorer, trenger demokratiene våpenarsenaler. De trenger antistridsvognraketter som Javelin og NLAW, og luftvernvåpen som Stinger og Bayraktar. Nå elsker jeg disse ordene. Nå som jeg ser på videoer at disse nyeste våpnene stopper russiske stridsvogner i Kievs gater eller redder familien min og vennene mine fra russiske raketter, de som bevisst brukes for å ødelegge Ukraina. For å ødelegge demokratiet.

Det er vanskelig å si hva konsekvensene av denne krigen vil være og hvilken lærdom demokratiene i Europa og andre steder vil trekke.

Jeg skal aldri igjen kalle det en ukrainsk krise. Jeg kaller det krig. Jeg kaller det krigen som Russland påførte Ukraina. Og dette er noe vi har lært av krigen så langt:

Demokratiske land vil stå tettere sammen.

Demokratier vil være mindre redd for å anvende kraftige sanksjoner.

Det vil legges sterkere vekt på sikkerhet og militærmakt.

Debatten om atomvåpen får ny aktualitet i demokratiske land.

Mer oppmerksomhet vil gis til samarbeidet mellom etterretningstjenester, politi og rettsmyndigheter.

Krig i dag handler ikke bare om våpen og territorier. Det handler også om økonomi, markedstilgang, Facebook og TikTok, villedende informasjon og psykologisk krigføring. Aller mest handler det om folks sinn.

Enda en lekse vi har lært er at demokratier trenger et sterkere samarbeid med IT-giganter og eksperter på digital sikkerhet, ikke bare for å motvirke desinformasjon, men også for å kunne formidle informasjon til innbyggere i diktatoriske land der digitale verktøy brukes til å kontrollere internett.

Myndigheter, selskaper og enkeltindivider verden over vil legge vekt på nettverk mellom mennesker og kraften i massemobilisering. Det er sannsynligvis det viktigste vi har lært.

26. januar ble det holdt en antikrigsmarkering her i Kristiansand. Det var bokstavelig talt første gang jeg fritt kunne snakke med jevnaldrende fra Russland uten forsiktig å sjekke hva de synes om Putin og okkupasjonen av Krim og Donbas. Det føltes lettere nå enn da krigen var hybrid.

Flere og flere russere sier at dette ikke er deres krig. Dette er krigen mot det onde. Du vet ikke hva som vil skje. Dette er krig.

Så kommer freden.

En gang.

(Oversatt fra engelsk av Anna Svala Johannesdottir)