Det britiske monarkiet beveger og begeistrer

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 6. mai. 

Kroningen av Kong Charles føyer seg inn i en tusen år lang tradisjon for monarkiet i Storbritannia.

Det britiske monarkiet omtales ofte som monarkienes monarki, og er et av verdens eldste.

Monarkiet kan føres tilbake til tidlig middelalder, lenge før den britiske unionen ble til. Men som i andre monarkier, har ikke regenten lenger noen formell politisk makt. Likevel har monarkiet sin tydelige politiske posisjon med konkrete politiske oppgaver i og med at Storbritannia er et konstitusjonelt monarki.

Kongen åpner og lukker de årlige sesjonene i parlamentet. Han signerer alle nye lover. Etter et parlamentsvalg, som skal avholdes i Storbritannia neste år, blir lederen for det største partiet invitert til kongens residens, Buckingham Palace. Partilederen blir da spurt om å danne hans majestets regjering. Kongen har deretter ukentlige audienser med statsministeren hvor rikets tilstand, politiske saker og lovendringer diskuteres.

I tillegg til den politiske og konstitusjonelle posisjonen monarkiet har, appellerer institusjonen til et flertall av britene. Monarkiet kombinerer det tradisjonelle med det konservative og veletablerte, og gir briter følelsen av at noe står fast i en ellers omflakkende tilværelse.

Kroningen skaper ikke like mye begeistring hos alle, men den angår hele Storbritannia, det britiske samveldet og endog store deler av verden.

Med kroningen er igjen en hele verdens øyne rettet mot Storbritannia. Rojale tilhengere kan følge kroningen gjennom hele helgen via tv-bilder. Bildene kan nok en gang minne seere og fremmøtte på at Storbritannia ennå betyr noe i verden.

Folket vet at institusjonen er urokkelig og uavhengig av politiske kriser, levekårsutfordringer og inflasjon. Og uavhengig av hvem som sitter med regjeringsmakten. Statsministre og politikere byttes ut. Monarkiet består.

Trygghet og forutsigbarhet er viktig for alle mennesker. I meningsmålinger om monarkiets plass i det moderne Storbritannia er dette faktorer som ofte trekkes frem.

Forestillingene om hva monarkiet kan og skal være er kanskje vel så viktige som hva det faktisk er. Historisk var den sagnomsuste institusjonen viktigere enn personene som innehadde de forskjellige posisjonene. I vår tid er det ofte personene som skaper institusjonens popularitet.

I det perspektivet er monarkiet i endring. Dronning Elizabeth II styrte i over 70 år. Hun representerte stabilitet og kontinuitet. Dronningen var familiens ubestridte overhode og holdt familien samlet på tross av gjentagende uroligheter.

Mange briter frykter for kongehusets popularitet nå når Kong Charles har overtatt. Han er ikke på langt nær så populær som sin mor og heller ikke så populær som sin sønn, tronarving og prins av Wales, William.

Kongehuset blir alltid diskutert i Storbritannia. Derfor kom det kanskje som en overraskelse på mange at monarkiet ennå står seg godt i den britiske offentlighet, særlig blant de eldre. Det viser en nylig undersøkelse fra BBC.

Noe mer foruroligende for Charles er at 45 prosent mener han er i utakt med det britiske folk. Bare 36 prosent mener han er i takt med samfunnet.

Sett under ett er likevel undersøkelsen til aktualitetsprogrammet Panorama på BBC oppmuntrende lesning for monarkiet. Undersøkelsen føyer seg inn i rekken av positive målinger gjennomført de siste årene av Elizabeths tid som statsoverhode.

Målinger og monarkiets popularitet går ofte opp og ned i takt med overskrifter i media. Høydepunktet for institusjonen i dette årtusenet var årene 2011-2012 da dronningen feiret gulljubileum og prins William og Kate giftet seg.

Britiske medier følger monarkiet med argusøyne. Vil britene merke at det er en ny regent? Eller vil Charles videreføre sin mors upolitiske linje med en blanding av tilstedeværelse og tilbaketrukket verdighet.

Flere kommentatorer ser ut til å merke seg en mer aktiv regent i tettere samarbeid med statsminister Rishi Sunak. Martin Fletcher i tidsskriftet New Statesman (10.04.23) hevder at kongen nå ser ut til å være mer politisk orientert, noe som vises gjennom hans første offisielle reiser og hvilke gjester som kongehuset mottar.

Men før britene vil merke en ny og eventuell moderniserende retning for monarkiet under kong Charles og dronning Camilla, skal kongen krones. Denne helgen preges kongen, kongefamilien og britenes verden av høytid og tradisjonsrike symboler og ritualer.

Ingen er bedre enn britene til å ta vare på akkurat disse tradisjonene. Britene deler begivenhetene med sitt folk og med verden ellers, og de begeistrer og beveger i alle verdens hjørner.

Institusjonen står fast, og jevnlige markeringer som dagens kroning minner folket på at monarkiets vedvarende eksistens binder sammen fortid, nåtid og fremtid.

Dagens kroning symboliserer også at dronningen er død, leve kongen! Eller som britene, lett omskrevet kan si: Keep Calm, the Monarchy Carries on!