Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

Da Amerika reddet Agder

Hadde Agder vært bedre stilt med 150.000 flere innbyggere? Det var så mange vi mistet i kjølvannet av 1880-tallets store krise. Resten er uansett kulturhistorie. 

Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Foto av Frihetsgudinnen i havna til New York, USA.
Ingen steder i hele Norden dro relativt sett så mange til Amerika som nettopp fra Agder, og ingen steder holdt de heller lenger på med Amerika-farten enn hos oss, skriver Jon P. Knudsen i denne kronikken.

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 2. februar. 

 

Fredag i denne uka er det premiere i Kilden Teater på forestillingen Heimanifrå – På høge hæle i Junaiten. Der får vi levendegjort historien om hvordan unge kvinner fra 1950- og 60-tallets Agder møtte den første etterkrigstidens Amerika. Det er en reise inn i kulturformer som stadig preger vår landsdel, kanskje mer enn tilfelle er ellers i Norge. Ingen steder i hele Norden dro relativt sett så mange til Amerika som nettopp fra Agder, og ingen steder holdt de heller lenger på med Amerika-farten enn hos oss. Det begynte som utvandring og endte som noe nær sesongpendling. Bak ligger fortellingen om den største økonomiske krise som kanskje noen norsk landsdel har opplevd etter svartedauden.

Det hadde begynt så bra. Fra midten av 1800-tallet av var sørlandsbyene spydspisser i den norske økonomien, særlig da knyttet til seilskipsfarten. Så stor var aktiviteten i denne næringen at Arendal, som den førende byen, mot slutten av 1870-tallet ble regnet som Norges rikeste by, nesten som Stavanger ble det et drøyt århundre senere da oljeaktiviteten var på topp.

De driftige byene kunne derfor suge opp det meste av den overskuddsbefolkningen som ikke fant utkomme på de utpinte jordlappene i de indre bygdene og på Lista-landet. Ved inngangen til 1880-tallet begynte denne tilpasningen å fuske. Seilskipsæraen gikk mot slutten, og i 1886 kom det store krakket i Arendal, forårsaket av en gedigen banksvindel.

Virkningen ble katastrofal. For mange ble utvandring løsningen. Fra 1880-årene av skjøt den virkelig fart. For å gi noen enkle tall. Ved folketellingen i 1875 hadde Agder 8,4 prosent av landets befolkning. I 1960 var dette redusert til 5,1 prosent. Går vi tettere på geografisk, får vi enda mer dramatiske tall. Da krisen virkelig var et faktum, rammet den særlig hardt i Lister-regionen og i byene i Aust-Agder.

Fra den nå nedlagte Lister-kommunen Herad utvandret mellom 1901-1910 nesten 3,3 prosent av befolkningen årlig. Kommunen hadde i denne tiårsperiode en middelfolkemengde på 991 innbyggere og en samlet utvandring på 326 personer. Dette er tall vi ellers bare finner i det mest utvandringsrammede av alle europeiske land, Irland. For Aust-Agder under ett stoppet folketilveksten helt opp. Fylket hadde i 1875 4,2 av rikets folketall. I 1960 var denne andelen halvert, til 2,1 prosent.

Så må vi huske at dette skjedde før vi hadde funnet opp begreper som nødsarbeid eller distriktspolitikk. Landsdelen ble overlatt til seg selv. Det fikset den dårlig.

Svært mange av de som forlot Agder, dro til Amerika. Det er beregnet at rundt 1930 tilsvarte den oversjøiske utvandrerbefolkningen med opphav i Agder, mer enn halvparten av den befolkningen som stadig bodde i landsdelen. Men noen dro også andre steder. Victor Norman gir oss i sin nylig utgitte Risør-historie fortellingen om hvordan industrireisingen i Telemark, og særlig på Rjukan, tidlig på 1900-tallet trakk til seg innflyttere fra et kriserammet Risør. Bureising, som var et mye søkt alternativ andre steder i landet, og som Knut Hamsun hadde hyllet gjennom romanen Markens Grøde, var det lite av på Agder. Det var ikke særlig mye ledig jord å oppdrive i landsdelen, og egdene ser heller ikke ut til å ha latt seg friste til å dra nordover for å kolonisere nord-norske elvedaler.

Nedturen ble langvarig. På sett og vis er noen av de levekårsutfordringene som vi fortsatt sliter med regionalt, senvirkninger av det økonomiske sammenbruddet på slutten av 1800-tallet. Mens Arendal en gang var Norges rikeste by, kunne Harald Eia og Bård Tufte Johansen bruke den samme byen som kulisse for 1990-årenes distrikts-tristesser i sin Lille lørdag-serie på NRK TV.

Dessuten er vi stadig færre enn vi kunne ha vært. Hvis vi i dag skulle ha hatt 8,4 prosent av landets befolkning, måtte vi ha vært nær på 150.000 flere egder enn vi faktisk er. Det er enkelt å si at om det hadde gått slik, ville vi ha vært omtrent like store som Trøndelag eller Rogaland i folketall. Vi ville ha hatt en større regional økonomi. Vi ville ha hatt 14 eller 15 mandater på Stortinget i stedet for 10. Det ville kanskje også ha vært umulig, selv for Arbeiderpartiet, å danne regjering uten å ta med en statsråd eller to fra Sørlandet. Men om vi ville ha hatt det bedre, er et annet spørsmål.

Nå gikk det som gjorde. Mange dro ut, men mange kom også hjem, enten for godt eller for å reise litt til og fra. Vi regner med at rundt en tredel av dem som dro, vendte tilbake til gamlelandet etter kortere eller lengre tid. Av disse igjen bosatte så mye som åtte av ti seg på eller nær den gamle hjemplassen. Når det er så mye amerikansk kultur lengst vest i Agder, skyldes det to forhold, at så stor andel av befolkningen der utvandret, og at den holdt på med det helt opp til vår egen tid. Dette er nesten som en lov i flytteforskningen: strøm avler motstrøm.

De som kom hjem, dro med seg impulser som skulle endre landsdelen for godt. Byggeskikker, navnevalg, ord og uttrykk, musikksmak og religiøs orientering hentet de med seg og tilpasset hjemlige forhold. Alt dette hadde de funnet der de hadde vært. I mindre grad enn andre norske emigranter hadde de utvandrende egdene pløyd prærien. De hadde pløyd blåmyra og skaffet seg utkomme i byene, ikke minst som håndverkere. New York med Brooklyn, Chicago ved enden av ‘leikene’, og etter hvert San Francisco og Seattle ble slike norske byer. I dag er det kanskje Houston og byene i Florida som har overtatt rollen.

I sin samtid ble utvandringen sett på som en nasjonal tragedie. I dag tenker vi ikke slik. Da krisen rammet Agder, hadde vi ingen politiske redskaper til å avhjelpe den, slik vi har i dag. Amerika reddet Agder fra en krise som ellers kunne ha utviklet seg enda verre. Båndene over Atlanteren vevde Agder inn i en ny tid og bidro til å forandre landsdelen for alltid. Nå er dette en del av vår regionale kulturarv.