Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

Blindsoner i norsk kjønns- og likestillingspolitikk

For tolv år siden opprettet regjeringen et offentlig utvalg som skulle se på norsk likestillingspolitikk med utgangspunkt i livsløp, etnisitet og klasse.

Bildet viser en muslimsk mann som ber på et teppe.
Undersøkelser viser at unge, muslimske menn gjerne velger å nedtone religionen for å få innpass i arbeidslivet. For eksempel forteller noen at hvis deres kolleger i enkelte bransjer finner ut at de er muslimer, risikerer de sin karriere, skriver forfatteren. Illustrasjonsbilde: Pexels.com

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 10. november.

Utvalget leverte to offentlige utredninger: Struktur for likestilling NOU 2011:18 og Politikk for likestilling NOU 2012:15. Disse har vært viktige i norsk likestillingshistorie og i utforming av likestillingspolitikken de siste årene. På tross av dette er det fortsatt store kunnskapshull når det gjelder å belyse kjønnsdimensjonen knyttet til den etniske minoritetsbefolkningen i Norge. Hvordan henger kjønn, diskriminering og rasisme sammen? Og på hvilke måter og på hvilke sosiale arenaer foregår diskriminering og rasialisering i Norge?

Det er ikke slik at det ikke finnes forskning som har sett på sammenhengen mellom kjønn og etnisitet i Norge. Det finnes blant annet en del kunnskap om kjønn fra migrasjons- og innvandringsforskningen. Denne forskningen handler imidlertid primært om innvandrergrupper og etniske og kulturelle minoriteters utfordringer – og i den grad den norske majoriteten nevnes, er det som regel som kontrast til trekk ved innvandrerbefolkningen. Dermed blir kunnskapen som genereres, ensidig og gruppefokusert.

Ofte dreier det seg om statistiske og/eller normative studier av holdninger blant innvandrere, som for eksempel negativ sosial kontroll og æresrelatert vold i egne miljøer samt graden av integrering i storsamfunnet. Bagasjen som innvandrere tar med seg «hjemmefra» til det likestilte Norge, fremstår som den sentrale forklaringen, eller som det egentlige «problemet».

 

Fremover blir det fortsatt viktig å fokusere på de religiøse, patriarkalske ideene og de kjønnsdiskriminerende holdningene i innvandrermiljøene og undersøke hvilke konsekvenser dette kan ha for storsamfunnet generelt og for kvinner med minoritetsbakgrunn spesielt. Samtidig er det imidlertid viktig å utvide forskningen både tematisk og med tanke på det empiriske utgangspunktet. Hvilken rolle spiller majoritetsbefolkningen i det hele? Hva med negativ sosial kontroll som minoriteter er utsatt for fra majoritetsbefolkningen, og hvilke konsekvenser får det?

Vi er nødt til å se på hvordan kjønnet rasisme gjør seg gjeldende i det norske samfunnet og måten det rammer minoritetsbefolkningen på. Og, vi er nødt til å se på kjønnet rasisme på ulike arenaer, slik som arbeidslivet, akademia, sosiale medier og andre samfunnsarenaer. Kan dette være med å forklare lavere deltakelse blant minoritetspersoner i arbeidslivet og samfunnet for øvrig?

I dag vet vi at ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn og innvandrere i Norge vegrer seg for å dele religiøst innhold og synliggjøre religiøs identitet på ulike arenaer. Blant annet frykter unge med minoritetsbakgrunn at deres yrkesmuligheter skal rammes av kjønnsstereotypiske ideer blant majoritetsbefolkningen. Mange unge mennesker avstår derfor fra å vise sin religiøse tilhørighet av frykt for å miste sjansen til å få en (god) jobb eller av frykt for å miste jobben de har.

 

Religionsosiologisk forskning tyder på at negative kjønnsstereotypier og kjønnet rasisme også spiller en viktig rolle i diskrimineringen ungdom med minoritetsbakgrunn opplever. Spesielt gjelder dette for unge, muslimske menn, som stereotypisk gjerne blir fremstilt som usiviliserte, voldelige og aggressive og som potensielle terrorister.

Mens gutters maskulinitet gjerne plasseres i kategorien overgriper, blir jenter som går med religiøse plagg plassert i kategorien undertrykket. De fremstilles som ufrie, uselvstendige og lite kapable. Andre minoritetskvinner, med bakgrunn fra Asia og Øst-Europa samt adopterte kvinner, blir gjerne overseksualiserte.

Kjønn ser også ut til å spille en viktig rolle i måten unge med minoritetsbakgrunn håndterer negative kjønnsstereotypier eller kjønnet rasisme på. Undersøkelser viser at unge, muslimske menn gjerne velger å nedtone religionen for å få innpass i arbeidslivet. For eksempel forteller noen at hvis deres kolleger i enkelte bransjer finner ut at de er muslimer, risikerer de sin karriere. Eller som en informant i en studie jeg selv gjennomførte, sa: «Det er på en måte karriereselvmord».

 

Dette viser også at strategiene som unge menn og unge kvinner bruker for å få innpass i storsamfunnet, og måten de «sliper» stigmaet på, er kjønnet. De unge mennene kan velge som strategi å fjerne skjegget og legge religiøse klesdrakter bort, for å få innpass i arbeidslivet. Mens mange unge kvinner som bruker religiøs klesdrakt kanskje ikke har tilsvarende mulighet. Dermed kan en anta at unge kvinner i større grad enn menn blir utsatt for arbeidsdiskriminering i noen sektorer.

Så, til alle norske borgere der ute – spør deg, hvor mange hijabbrukende økonomer og finanskvinner har du sett i Norge? Hvorfor er toppstillinger i de fleste av våre institusjoner bekledd av så homogene personer? Hvorfor er kommunens administrasjon, som burde være et eksempel og gjenspeile samfunnet, så lite preget av etnisk mangfold?

Dette er viktige likestillingspolitiske temaer som våre myndigheter bør ta på alvor. Det holder ikke lengre å si at vi innvandrere og våre barn er for unge, ikke har kompetanse eller utdanning. Det har vi! Og det holder ikke å si at Norge er et homogent samfunn når over 18,9 prosent av det norske samfunnet har minoritetsbakgrunn (og da er ikke nordmenn som er adoptert eller som har en norsk far eller mor tatt i betraktning), og minst 10 prosent av disse bør være litt mørkere i huden enn de som per i dag sitter i toppstillinger, hvis offentligheten skal speile befolkningen.