0
Hopp til hovedinnhold

Oppgjøret med politisk grenseløshet

Arbeiderpartiets vei vekk fra revolusjon, klassekamp og grensesprengende ambisjoner er en nøkkel til å forstå utviklingen av det moderne Norge.

Artikkelen er mer enn ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Stortinget i Oslo.
Illustrasjonsbilde.

Forskere fra Universitet i Agder presenterer nye kronikker i forbindelse med den årlige festivalen Forskningsdagene, som ble arrangert 22. september til 2. oktober.

Einar Gerhardsen legemliggjør mer enn noen Arbeiderpartiets brokete utvikling fra 1917 til tidlig i 1950-årene. Som ungdom opplevde Gerhardsen krisetiden under og etter første verdenskrig, med massearbeidsledighet blant ungdom og sterk prisvekst, og voldsomme inntrykk fra kontinentet hvor millioner av unge menneskeliv gikk tapt i verdenskrigens inferno. Tiltroen til det etablerte systemets evne til positiv endring forduftet hos mange av sosialistene i Gerhardsens generasjon. Den russiske revolusjonen kom i 1917 som «et lys i en mørk tid». Lenins fanatiske ideer om frigjøring av verden gjennom revolusjon og proletariatets diktatur gjorde sitt innpass hos Gerhardsen og det radikaliserte Arbeiderpartiet.

Kontrasten er stor til den nøkterne og sindige «landsfaderen» som ledet den fredelige gjenoppbyggingen av Norge etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet hadde mot slutten av

Profilbilde Eirik Wig Sundvall

Eirik Wig Sundvall er doktorgradsstipendiat i historie ved Universitetet i Agder, og har gitt ut boken Gerhardsens valg – Arbeiderpartiets tunge avskjed med Sovjetunionen, 1917–49 (Gyldendal Norsk Forlag 2016).

1930-årene oppgitt revolusjonen og tatt avstand fra ideen om proletariatets diktatur. Etter krigen hadde Einar Gerhardsen og den sentrale partiledelsen likevel svært radikale ambisjoner, med diffuse ideer om realisering av et sosialistisk samfunn. I de første årene etter krigen, med regjeringsmakt og flertall på Stortinget, forsøkte partiet å innføre planøkonomi som et ledd i en utvikling mot sosialisme. Samtidig kom den kalde krigen i gang og Norge knyttet bånd til det kapitalistiske USA. Over de neste årene skrinla Arbeiderpartiet sine mest radikale planer, og i begynnelsen av 1950-årene hadde alt snakket om «det sosialistiske samfunn» stilnet hen. Partiet hadde blitt en sterk og prinsipiell forsvarer av det samme politiske systemet det tidligere hadde motarbeidet og kritisert som et «borgerlig klassediktatur». Hvordan bør denne ideologiske endringsprosessen forstås? 

Den etablerte historiske forskningen har i hovedsak behandlet dette som et spørsmål om kommunisme versus sosialdemokrati, hvor Arbeiderpartiet beveget seg i spenningsfeltet mellom revolusjonært diktatur og reformistisk parlamentarisme. Det er mye i et slikt perspektiv, men det overser et sentralt ideologisk aspekt: Sosialdemokrati og kommunisme var i årene etter første verdenskrig to ulike strategier med et lignende abstrakt mål. Det var to ulike veier ut av kapitalismen og inn i et sosialistisk samfunn. Sosialdemokratene mente det var mulig å reformere seg til sosialismen gjennom det parlamentarisk-demokratiske systemet, mens kommunistene insisterte på behovet for væpnet revolusjon. Selv om sosialdemokratene slik sett var forsvarere av det etablerte systemet, var også deres grunnleggende ambisjon på lengre sikt å overskride «det borgerlige demokratiet» og skape et nytt sosialistisk samfunn. 

Jeg er i mitt doktorgradsprosjekt opptatt av hva som i Arbeiderpartiet ble ansett som de legitime, sosiale og moralske grensene for politikkens virkeområde. Hvordan ble partiets grunnleggende ambisjon formulert, og i hvilken grad satte partiet begrensninger for sitt eget prosjekt? Det politiske systemet i Norge i 1918 og 1950 og i dag, kan best karakteriseres som et liberalt demokrati. Folkets vilje kommer til uttrykk gjennom valgordninger, men liberale prinsipper begrenser flertallets maktutøvelse. Liberalismens kjernepunkt er en mistro til makt (særlig statlig), og et ønske om å verne enkeltmenneskets ukrenkelighet og selvstendighet. Individet skal beskyttes mot staten og minoriteten skal beskyttes mot majoriteten. Liberal frihet er frihet fra tvang, maktmisbruk og undertrykkelse. Et liberalt demokrati vektlegger derfor juridiske rettigheter, maktfordeling og prosedyrer for maktskifter. Å sette grenser for politikken kan sies å være liberalismens hovedanliggende. 

Knapt noen i Arbeiderpartiets gamle garde ville tatt ordet «liberal» i sin munn for å beskrive sitt politiske og ideologiske prosjekt. Internasjonale historiske studier har imidlertid belyst hvordan helt sentrale liberale prinsipper paradoksalt nok fikk en renessanse i Vesten i den tidlige etterkrigstiden, samtidig som liberalismen hadde liten uttalt støtte i de dominerende politiske miljøer. Dette er i liten grad belyst i norsk sammenheng. I hvilken grad preget liberale ideer Norges ledende politiske parti i etterkrigstiden? Ved å vektlegge og synliggjøre hvor partiet satte grenser for politikken, kan vi kaste nytt lys over et sentralt aspekt ved prosessen som ledet mot den brede enigheten om demokratiske ideer og prinsipper som i dag utgjør en politisk grunnmur i Norge.

Kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen. (Bak betalingsmur)

Send studiet på mail