0
Hopp til hovedinnhold

Når diagnoser skaper lidelse

Det er ikke sykt å ha andre egenskaper enn det som er forventet av flertallet.

Artikkelen er mer enn ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Personer som vifter med regnbueflagg.
Foto: Flickr

Forskere fra Universitet i Agder presenterer nye kronikker i forbindelse med den årlige festivalen Forskningsdagene, som ble arrangert 22. september til 2. oktober.

I kjønnsbiologien brukes diagnosen forstyrrelse i seksuell utvikling ikke ut fra en forståelse av hvordan han, hun eller hen har det med sin egenart, men hvordan vedkommende passer inn i en kjønnsforståelse der det bare foreligger to muligheter: Han eller hun. Det som ikke er i samsvar med en av disse mulighetene, beskrives som en forstyrrelse i selve kroppen, helt uavhengig av den enkeltes egen opplevelse.

En 70 år gammel indisk firebarnsfar ble operert for brokk i 2014. Operasjonen forløp uten avvik fra det forventede. Det samme kan ikke sies om brokkets innhold, en livmor! Inderen våknet etter

Profilbilde Esben Esther Pirelli Benestad

Esben Esther Pirelli Benestad, professor ved Universitetet i Agder.

inngrepet og var en livmor fattigere. Samtidig var han en lidelse rikere. Nå kunne han diagnostiseres som lidende av en forstyrrelse i seksuell utvikling. Denne diagnosen har tilbakevirkende kraft. Utviklingen av hans livmor tok til på fosterstadiet. Spørsmålet er om denne sykeliggjøringen kom til å bidra positivt til mannens helse?

At en mann kan leve fullgodt med en livmor i magen, er greit å forstå dersom man har tilstrekkelig kunnskap om hvordan kroppene våre utvikler seg i fosterlivet. Den utviklingen er svært kompleks. Det er som om vi i vår utvikling kjører gjennom en rekke rundkjøringer hvor fravær eller tilstedeværelse av forskjellige enzymer, genetiske koder og andre omstendigheter, bestemmer hvorvidt vi kjører videre på den brede landevei mot en vanlig hun eller han, eller om vi havner på mer eller mindre bortgjemte krøtterstier som utgaver av hen.

Biologisk forskning de siste tiårene har vist at rundt 1 prosent av oss bærer et grunnlag for å kunne bli diagnostisert som lidende av en seksuell utviklingsforstyrrelse. Alle diagnosene på dette området har tilbakevirkende kraft, enten vi selv blir forstyrret av dem eller ikke. De har i regelen sitt utgangspunkt tidlig i livet, helt fra fosterstadiet. 

Vår venn inderen ble åpenbart forstyrret av brokket, men innholdet synes ikke å ha gitt ham noe som helst besvær i hans første 70 år på jorden. Med dette understrekes et hovedpoeng i denne kronikken, nemlig at det er uklart om diagnoser med begrepet ”forstyrrelse” er til nytte eller ulempe for dem som måtte få dem. 

Kreft, infeksjoner og hjerte- og karlidelser skaper smerte og/eller ubehag hos dem som rammes. Men er det slik at alle som får diagnosen personlighetsforstyrrelser automatisk kjenner smerte eller ubehag? I regelen er personlighetstrekkene uttrykk for strategier den enkelte har måttet utvikle for å komme unna langt mer konkrete former for smerte eller ubehag, nemlig de som skapes av omgivelsenes fysiske eller psykiske overgrep.

Beskyttelsesstrategiene den enkelte utvikler, preges av hvilket talent vedkommende måtte være i besittelse av. Den snille kan utvikle en overdreven snillhet for å tekkes uforutsigbare og voldelige omgivelser. Noen overutvikler evnen til å gå ut av seg selv, dissosiere som det kalles, og på den måten forlate vonde eller truende situasjoner. Andre blir usedvanlig flinke til å vike unna og unngå alt som gir signaler i retning av vondt eller vanskelig.

Dersom en forstår personlighetsforstyrrelser som nyttige og smertereduserende strategier, blir det betenkelig å se dem som sykelige forstyrrelser i selve personligheten.Snarere kunne vi si at nettopp disse strategiene var det som hjalp personen gjennom forferdelighetene. De var gode hjelpere den gangen det stormet som verst. Utfordringen er å kunne slå strategiene av når det ikke lenger er bruk for dem. Til det trenger man ingen diagnose som setter spørsmålstegn ved selve personligheten.

Det er ingen velsignelse for noen å bli karakterisert som lidende av en forstyrrelse i egen seksuell utvikling eller i selve personligheten. I verste fall er konsekvensen at man blir dårlig av det. Man blir rett og slett syk av selve diagnosen og mister kraft til å møte de utfordringer en ennå måtte ha. Diagnosen skaper på den måten et ubehag. Den blir en selvoppfyllende antiterapeutisk profeti.

Begrepet forstyrrelse kan alltid dreies i flere retninger. Når de dreies inn mot den enkelte, må vedkommende selv bære ansvaret for at hun, han eller hen virker forstyrrende på omgivelsene. Snur vi det den andre veien, blir det omgivelsenes utfordring ikke å la seg forstyrre, men snarere åpne for og ønske velkommen det mangfoldig menneskelige.  Det må vi for eksempel forvente at et avansert helsevesen skulle være i stand til.

I dag er det dessverre ennå slik at diagnoser krenker menneskers grenser ved at man for eksempel diagnostierer personer som forstyrret eller syke bare fordi kroppen eller personligheten deres ikke passer med det vanlige og forventede. 

Kronikken ble først publisert i Agderposten.

Send studiet på mail