Jegeren fra Kristiansand

Forskere fra Universitet i Agder presenterer nye kronikker i forbindelse med den årlige festivalen Forskningsdagene, som ble arrangert 22. september til 2. oktober.

Interessen for jakt var sterkt økende i Norge på 1800-tallet. Bedre veier og våpen og økende velstand i middelklassen skapte fritid og åpnet for sportsjakt. Norsk jaktlovgivning var i endring. Distinksjonen mellom jakt som matauke og jakt som fritidsbeskjeftigelse ble tydelig, og et spørsmål i tiden var: Hva er sportsjaktens etikk?

Barth var opptatt av dette spørsmålet. Han var jurist og i tillegg levende interessert i natur og friluftsliv. Barth ble i 1857 en av Norges to første forstmenn, med ansvar for Gudbrandsdalen og Valdres.

Alvhild Dvergsdal, professor ved Universitetet i Agder.

Barth var også skribent. Hovedverket Optegnelser fra mit Jægerliv (1865) starter med en «Afhandling» om jakt. Boka ble folkelesning og utgitt i nytt opplag i 1882. Deler av den ble oversatt til svensk og engelsk. Hamsun dokumenterer kjennskap til Barth i 1885.

Barth tegner i sin «Afhandling» et bilde av den etisk bevisste sportsjegeren, som kontrast til et datidig utbredt bilde av jegeren som ikke kan holde måten verken med alkohol eller jaktmengde; som henfaller til jaktløgner, er upraktisk og avhengig av lokale hjelpere, som tar med seg overklassevaner ut i naturen. Barth gjendriver denne kritikken i et idealt motbilde av en jaktform som han anbefaler unge menn fra borgerskapet idet de læres opp i dyder som de vil trenge for å nå langt: Å tåle legemlige savn; vise innsatsvilje; mestre sine våpen; gjøre kvalifiserte bedømmelser; takle farer. Og deres poetiske natur vil utvikles. Sportsjakt som dannelsesvei, altså.

Hovedpersonen i Pan, løytnant Thomas Glahn, ser ut til å inkarnere Barths idealer: Han jakter kun det han trenger til mat. Han skyter alltid dyret dødt. Han kjenner fredningslovene. Glahn tar riktignok feil av fredningstiden på rype og skyter sjøfugl for nær egg- og dunværet til Mack, noe han «slagen» innser var feil. Men godheten for selv det minste kryp har han med seg over alt, også målerlarven:

”Den ser nesten ingenting skjønt den har øyne, ofte står den rett oppad og føler i luften etter noe å støte mot; den ser ut som en stubb grønn tråd som syr en søm med langsomme sting.”

Glahns kunnskaper om naturen er store og med på å gjøre Edvarda betatt av ham. Han holder måten med alkohol og henfaller aldri til jaktløgner. Han viser seg da også som en tradisjonelt sett maskulint dannet mann: Våpenkyndig, utholdende, selvstendig.

”Om vinteren kommer jeg gående og ser kanskje spor av ryper i sneen. Plutselig forsvinner sporene, fuglene har slått opp. Men av avtrykket etter vingene kan jeg se hva for en retning viltet er fløyet, og jeg søker det opp innen kort tid.”

Den poetiske evnen er tydelig utviklet hos Glahn. Naturen vekker følelser og tanker i ham som poetiserer hans fortelling.

Med Barths idealjeger i bakhodet ser vi hvordan jakt og friluftsliv i Pan ikke fungerer som argument for primitivisme, men underordnes etikk, opplysning og dannelse. Å lese Pan som uttrykk for maskulin råskap, heroisme, biologisme eller darwinisme på måter som settes i forbindelse med senere nazisme og fascisme hos Hamsun, som bl.a. Leo Løwenthal gjorde, er en feilslutning. Pan ble da heller aldri, som Markens Grøde ble, trykt som feltutgave til soldater i tysk tjeneste under andre verdenskrig.

Men så er det at Glahn avviker fra Barths idealbilde på et avgjørende punkt. Barth avslutter sin avhandling med å hevde at hans ideale form for jakt også bevirker sjelelig sunnhet, «en sund Sjæl i et sundt Legeme». Mottoet tar oss med inn i nåtiden. Det kjente sportsmerket Asics er f.eks. dannet av forbokstavene i det samme slagordets opprinnelige latinske formulering: Anima Sana In Corpore Sano = ASICS.

Men Glahn er psykisk ustabil, noe han avslører mer og mer. Han blåser opp ubetydeligheter og strever med sosiale relasjoner. Han kaster sko på vannet, slikker gress i veikanten, skyter seg selv i foten, og blir en katastrofe for seg selv og omgivelsene: Eva blir drept, Æsop skutt, Edvardas hjerte knust, Mack brannstifter, jaktkameraten morder. Glahn beveger seg inn i en dyp depresjon, og det går fram at det ikke er første gangen han opplever det.

”En nedtrykt sinnsstemning behersket meg, mitt hjerte grunnet målløst over tingene, selv den vennlige grå sten ved min hytte stod som med et uttrykk av pine og fortvilelse når jeg gikk forbi.”

Den sunne sjelen i Glahns legeme glimrer med sitt fravær. Dette må ha overrasket samtidens lesere og tvunget fram spørsmål angående den menneskelige psyke: Skapes likevel ikke velfungerende og samfunnsnyttige mennesker ved naturmøter, fysiske utfordringer og «fair play»? Er menneskets psyke mer komplisert enn som så? Leserne føres rett mot de spørsmålene som Hamsun var så levende interessert i på den tiden. For lesere i dag er Barths skrifter ukjent, og menneskets komplekse sjeleliv mer kjent. Likevel forundrer Glahn lesere også i dag og åpner urovekkende spørsmål omkring ytre vellykkethet og indre kaos.

Kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen.