Glem den høyverdige musikken

Forskere fra Universitet i Agder presenterer nye kronikker i forbindelse med den årlige festivalen Forskningsdagene 22. september til 2. oktober.

Mye av den såkalte tidligmusikken (cirka 500-1700) er folkelig og må fremføres slik for at konserten skal bli et møte mellom musiker og publikum. Det er ingen grunn til å

Robin Rolfhamre, førsteamanuensis, musiker og forsker ved Universitetet i Agder.

opphøye gammel musikk til noe musealt og elitistisk. Isteden må vi spille den og lære noe om hvordan tidligere kulturer brukte musikken. I perioden fra middelalder til tidlig barokk var det ingen som kalte musikken ”barokk,” ”renessanse” eller ”middelaldersk.” Det var bare musikk som ble til mellom ulike kulturer og nasjoner. Prater vi om barokkmusikk (senere 1600–1700-tallet) i dag, tenker vi helst på Bach eller Händel, men faktum er at de befinner seg i slutten av epoken. Før dem finnes et stort repertoar som deler flere verdier med dagens populærmusikk, for eksempel når det gjelder dansbarhet, energi og rytme.

Barokkgitaren hadde et eget system for å notere akkorder som ligner dagens populærmusikk-besifring (da kalt alfabeto). Mange sanger ble publisert bare med tekst ogakkorder. Dette gjaldt også tidlige operaer der en stor del av musikerne bare fikk en basslinje. Ut fra den skapte musikerne sine egne stemmer. Improvisasjon og spontanitet var en integrert del av musikkaktiviteten. Musikken fungerte som et bindeledd mellom utøver og publikum. Musikerne brukte de instrumentene de hadde tilgang til, og hvis det skulle fremføres en sangduett, brukte de gjerne et instrument til andrestemmen hvis de manglet en sangstemme.

Å levendegjøre en gammel tradisjon og kulturpraksis er en vanskelig oppgave. Historiske fakta og tolkninger av bruddstykker av musikalske notasjoner må kombineres med dagens forståelse, smak og forventninger. Som utøver og forsker innen dette feltet, er det utfordrende å forholde seg til rett og galt, autentisk og ikke-autentisk. Vi kan bare skape teorier om den gamle musikken ut fra en akademisk og kunstnerisk forskningsprosess, og teoriene kan bare sees utfra dagens forståelse, ideologier og perspektiver. Vi må derfor kombinere historisk forskning med musikalsk utøving for å tette de hullene i faktagrunnlaget som vi ikke vet noe særlig om.

Den gamle musikken må kort sagt både teoretiseres og spilles for at vi bedre skal forstå hvordan den ble utøvd før, og hvordan vi kan bruke den i dag. Dagens klassiske konsertformat kommer fra romantikkens idé om den opphøyde kunstner. Dette stemmer ikke overens med tidligere musikkstilers funksjon i samfunnet. Tidligmusikk var en folkelig praksis der musikken ble tilpasset publikum heller enn at publikum måtte tilpasse seg musikken. Hvis publikum var misfornøyd, måtte gjerne musikerne spille noe annet.

Gammel musikk må fremføres på sine egne premisser. Publikum må oppleve musikken sammen med musikerne på et dypere plan. Poenget er ikke å lytte etter hvor teknisk dyktige musikerne presterer. Musikk er ikke et objekt på en scene, men et møte mellom musikere og publikum der emosjonell kommunikasjon er hovedsaken.

Tidligmusikk er en type musikk som ofte blir sett på ovenfra og ned, fra overklassen, eller aristokratiets perspektiv. Jeg mener det er mer interessant å betrakte den nedenfra og opp, fra folkets posisjon. Det var nemlig som regel folk fra de lavere klassene som lærte opp overklassen i hvordan musikken skulle utøves. Kong Ludvig XIV lærte for eksempel å spille av middelklassens musikere. Hvis vi ser vekk fra museale navn som ”barokk” og ”renessanse”, kan vi heller betrakte tidligmusikken som en folkelig musikkpraksis – en praksis som ligger tett på dagens bruk av populærmusikk.

Tidligmusikk praktisert i dag, på historisk grunnlag, handler ikke om elitisme eller kulturell fremmedgjøring. Det handler om menneskelige og kulturelle møter. Gjennom historisk dialog og gjenoppdagelse av tidligere tiders kulturelle praksis kan vi fremme musikalsk innovasjon og dermed legge et grunnlag for fremtidens utøving og utdanning av historisk musikk.  

Forskere og utøvere er uenige om hvordan gammel musikk skal spilles. Noen prioriterer historisk korrekthet mens andre tar seg store friheter. Noen prioriterer historiske drakter og kulisser mens andre tar mer moderne grep. Jeg mener det viktigste er at kommunikasjonen mellom utøver og publikum skjer på et dypere emosjonelt nivå, der opplevelsen av musikken er vektlagt mer enn utøverne.

Kronikken ble først publisert i Agderposten.