Givernes selvbilde i endring

Forskere fra Universitet i Agder presenterer nye kronikker i forbindelse med den årlige festivalen Forskningsdagene, som ble arrangert 22. september til 2. oktober.

Et gjennomsyn av aksjonens over 40 år lange historie gir grunnlag for å snakke om ulike faser: Det startet med en trygghet for at alle stod bak. Så meldte selvkritikken seg etter at det humanitære engasjementet eksploderte i 1980-årene. Men diskusjonsviljen avtok, og på 2000-tallet ble selvrefleksjonen ufarliggjort i form av humor og underholdningsinnslag. 

En forblåst søndag i oktober i 1974 zoomer et kamera sakte ut fra en fjellknaus på en liten øy vest i Norge. Bildet viser 60-70 mennesker som er samlet utenfor et bedehus. Kronprinsesse Sonja kommer

Siri Hempel Lindøe, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder.

 til syne i døråpningen med en appell til øyboerne og TV-seerne: ”I visshet om at Flyktning’74 vil føre til en mer medmenneskelig tilværelse for flyktningene, kan vi alle slutte opp om denne aksjonen”. Programleder, Lauritz Johnson, forventer også at alle stiller seg bak saken når han ønsker velkommen fra studio: ”Jeg tror at denne flyktningeaksjonen utvikler seg til en liten nasjonal fest, faktisk. Jeg tror vi står i kø for å slåss om å gi vår skjerv. For jeg har inntrykk av at det er rene julekvelden i dag, en slik stemning tror jeg faktisk at hele Norge sitter med.”                  

Flyktning ’74 bærer preg av en samstemt iver og en udelt begeistring. Og den norske giver-identiteten var allerede godt etablert i årene før. I løpet av 1960-tallet hadde fjernsynet skapt nye vilkår for medlidenhet, så vel som for protest og ønske om å hjelpe. Det var innsamlingene til Biafra i 1968-70 som ble det nye mediets humanitære pionertid i Norge. Reportasjer og programmer brakte både lidelsen og det humanitære engasjementet hjem i stuene til folk flest. Slik bidro NRK til å bygge opp en nasjonal giveridentitet.                                                         

Men hvor lenge varte det uproblematiserte perspektivet på giverrollen i NRK TV-aksjonen? I løpet av 1980-tallet utvides det humanitære feltet. Sultkatastrofen i Etiopia i 1984, med arrangementer som Band Aid og Live Aid, ble et vannskille for humanitært engasjement. Samtidig vokser også kritikken av den vestlige giverrollen fordi mottakere samtidig fremstilles som passive og ressurssvake.   

Kritisk bevissthet knyttet til giverrollen kommer inn i NRK TV-aksjonen utpå 1980-tallet. Det første eksemplet er fra Aksjon menneskeverd i 1983, som gikk til Norsk Folkehjelp. ”Det er forskjell på det å støtte og det å utvise medlidenhet”, sa en ANC-medarbeider som representerte gruvearbeidere i Sør-Afrika. Hun gjorde det klart at hun ikke var interessert i medlidenhet. 

I aksjonen til Kirkens Nødhjelp fra 1986, Hjelp uten grenser, hadde kronprinsesse Sonja igjen en appell i begynnelsen av sendingen. Her understrekte hun at engasjementet ikke handler om ”veldedighet, men om rettferdig fordeling”. I aksjonssangen samme år sang Bjørn Eidsvåg at ”vi vet vi står i gjeld”, en klar melding om det ubehagelige faktum at vestlig velstand er bygget på den overmakten koloniherrene hadde over land i sør. I det samme programmet snakker Morten Harket, Bjørn Eidsvåg og Ole Paus om artisters opptreden i humanitære aksjoner. Paus omtaler dette som ”å bruke elendigheten som scenedekorasjon”. Harket følger opp, og sier at grunnen til at A-ha ikke deltok i Band Aid var at de ikke ønsket å delta i en ”eksplosjon av pasjon”.  Programmene fra siste halvdel av 1980-tallet hadde også et panel kalt ”Faktahjørnet” og ”Kunnskapshjørnet”, hvor deltakerne blant annet diskuterte begrepet solidaritet.

På 1990-tallet ble det slutt på innslag hvor giverrollen ble diskutert. Etter år 2000, dukker det imidlertid opp en ny type selvrefleksjon i programmet. Det skjer i form av humoristiske underholdningsinnslag som bidrar med et skråblikk på giverens selvforståelse. Et av de nyeste eksemplene er parodien ”Vær så snill og gi meg litt engasjement”, som Ole Morten Aagenæs fremførte sammen med komikerduoen Bye & Rønning i NRK TV-aksjonen 2010 På flukt, som gikk til Flyktninghjelpen.          

Om få uker er det igjen klart for årets TV-aksjon. I år går den til Røde Kors sitt arbeid blant mennesker som er rammet av krig og konflikt. Det siste året har krigsofrenes lidelser kommet tett på det nordmenn. Det samme har spørsmålene om hvordan og hvor vi skal hjelpe. Alvoret og trykket i saken er stort. Samtidig er debattklimaet blitt hardere.

Det blir interessant å se hvordan programmet reflekterer verdiene i giverfelleskapet. Målet må være å tegne et bilde av giverne som mennesker som både er preget av alvoret i saken og har evne til å kritisk reflektere over hva det vil si å innta denne rollen. Det innebærer å tone ned feiringen av oss selv og kontrasten mellom den glade, ressurssterke giveren og den lidende og takknemlige mottakeren. På den måten kan NRK TV-aksjonen unngå å forsterke den mentale grensen mellom giverens trygge virkelighet og de som befinner seg på den andre siden. 

Kronikken ble først publisert i Agderposten.