Fredens dilemmaer

Forskere fra Universitet i Agder presenterer nye kronikker i forbindelse med den årlige festivalen Forskningsdagene, som ble arrangert 22. september til 2. oktober.

Det har de senere årene spredt seg større usikkerhet og et dypere alvor i internasjonal offentlighet. I 2011 intervenerte verdenssamfunnet i Libyas borgerkrig, og høstet kaos. I Syria råder kaos uten tilsvarende intervensjon. Filippinenes president Duterte vil ha frihet til å utrydde landets kriminelle og truer lettvint med å gå ut av FN, mens Kina opptrer utfordrende mot nabostater rundt Sørkinahavet og bryter med FNs havrettskonvensjon. ”Midtens rike” har blitt verdens nest største økonomi takket være eksportmuligheter fremmet av flere tiårs globalisering, men misliker globaliseringens vestlig-liberale ideologiske grunnlag. Det gjør mange andre også. Er det en orden som står for fall?

I årene før første verdenskrig foregikk det også utstrakt globalisering. Verdenshandelen vokste, forfattere, oversettere og forlagshus skapte verdenslitteratur, og vitenskap, industriell teknikk og

Øyvind Tønnesson, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder.

 entreprenørskap ga grenseoverskridende kunnskapsutvikling, produksjon og eierkonstellasjoner. Veksten i antall internasjonale organisasjoner og konferanser var også stor. Fra 1901 bidro Nobelprisene til å heie globaliseringen fram med gullmedaljer og penger til forfattere, forskere og et blandet selskap av fredsarbeidere.  De sistnevnte var ikke minst pådrivere for de mellomstatlige Haagkonferansene i 1899 og 1907, som fremmet voldgift som konfliktløsningsmetode, og som bar i seg kimen til en verdensorganisasjon.

Selvfølgelig var tiden ikke preget av fryd og gammen. Utenfor Europa førte europeiske stater brutal kolonipolitikk, og det gikk hardt for seg i og rundt Europa også. Den italiensk-tyrkiske krig i Libya 1911 og krigene på Balkan i de to årene som fulgte, ga en forsmak på moderne storkrig. Våren og forsommeren 1914 så det likevel lysere ut. Blant annet ble det enighet om at en tredje fredskonferanse i Haag skulle holdes i 1917. Men så brøt altså verdenskrigen ut. 1917 blir husket for revolusjonene i Russland og amerikanernes inntreden i krigen; ikke for internasjonalt arbeid for fred. 

Etter krigsutbruddet i 1914 begynte fredsarbeidere raskt å diskutere hvordan man best kunne unngå gjentakelse når krigen en gang ble avsluttet. Diskusjonen ble ført på tvers av Europas grenser og over Atlanterhavet. Norges første vinner av Nobels fredspris (1921), Christian Lous Lange, opererte som internasjonalt bindeledd. Min forskning har ikke minst vært knyttet til Lange og denne grenseoverskridende diskusjonen. Det går tydelige linjer fra den via arbeidet i Folkeforbundet i mellomkrigstida, til FN og andre internasjonale organisasjoner i dag.

I diskusjonen som pågikk i årene 1914-18 ble prinsippene for internasjonal fred stort sett utledet av det mange oppfattet som de viktigste årsakene til krig. Én generell krigsårsak var selve den militære opprustningen. Svaret måtte derfor være internasjonal nedrustning, men mange av krigstidens fredsarbeidere innså at stater kunne ikke forventes å ruste ned hvis de ikke ble sikret på annet vis. Derfor ble målet om nedrustning koplet til et prinsipp om kollektiv sikkerhet.

En annen årsak til krig og konflikt innenfor og mellom land, var undertrykkelse av nasjonale minoriteter eller stormakters mer eller mindre brutale dominans over små stater. Svaret ble et prinsipp om ”folkenes selvbestemmelsesrett”. Problemet var imidlertid, innså man, at mange folk manglet et naturlig avgrenset territorium. De fleste stater var flernasjonale. Derfor ble et annet viktig prinsipp vanskelig, nemlig politisk demokratisering innenfor stater. Demokrati med fri offentlig debatt måtte antas å gi mindre krigsrisiko enn autoritære regimer med ledere som sto fram med sabel som del av uniformen. Men hvis nå demokratiske flertall – ”folk flest” – drev igjennom undertrykkelse av nasjonale minoriteter, hva da? 

Fredsdiskusjonen under krigen 1914-18 omfattet flere spørsmål enn disse, og det var klart at man sto overfor krevende dilemmaer. Da en liknende diskusjon ble ført under andre verdenskrig, ble universelle menneskerettigheter et av flere svar på mulige krigsårsaker. Dilemmaene ble ikke færre av dét.

For ti år siden, etter sjokk over folkemord i Rwanda og etnisk rensing på Balkan, var mange lettet over at FN hadde vedtatt prinsippet ”Responsibility to Protect” (R2P) – ”ansvar for å beskytte”. Det pålegger i siste instans det internasjonale samfunn å intervenere dersom en stat forsømmer ansvaret for egne borgere. Tanken var  god, men hvis intervensjoner leder til politisk oppløsning og varig ufred, hva da? 

De som diskuterte fred under første verdenskrig ristet resignert på hodet over den freden som faktisk fulgte. Folkeforbundet ble ikke svaret på fredens problemer, men en ramme for å diskutere dem.  Slik er det med FN og andre organisasjoner i dag også. De holder dilemmaer noenlunde i sjakk. Faren er at noen virkelig vil skjære igjennom.

Kronikken ble først publisert i Agderposten.