0
Hopp til hovedinnhold

Faste og flytende grenser

Mens flyktningene støter på den ene grensen etter den andre, er medienes bildeflom grenseløs.

Artikkelen er mer enn ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Flyktninger som går langs veien.
Foto: Georgios Konstantinidis

Forskere fra Universitet i Agder presenterer nye kronikker i forbindelse med den årlige festivalen Forskningsdagene 22. september til 2. oktober.

Hvis vi googler ordet «flyktningstrøm» på norsk, dansk eller tysk, ser vi bilder av overfylte båter i Middelhavet og lange karavaner med mennesker på vandring gjennom Europa. Vi har også sett bilder av barn som ligger døde på stranda og livløse kropper som bæres opp av vannet.

De fleste av oss har trolig ikke noe annet forhold til flyktningkrisen enn den informasjonen vi får gjennom mediene. Den er til gjengjeld massiv og styrer på ulikt vis de holdningene som utvikles hos mottakerlandenes befolkning.

Profilbilde av Unni Langås

Unni Langås, professor ved Universitetet i Agder

Bildene kommer før menneskene og får stor politisk innflytelse.           

Denne kombinasjonen av menneskelig nød og massiv formidling danner utgangspunktet for Madame Nielsens roman Invasionen. En fremmed i flygtningestrømmen (2016). Boka bygger på den danske forfatterens egne opplevelser i flyktningenes fotspor fra Hellas til Danmark. Den er et eksempel på hvordan mediebilder i krisesituasjoner kan inngå i litterære tekster, og hvordan disse tekstene tilbyr tolkninger av slike bilders funksjon.

Madame Nielsen skriver innledningsvis: ”Fra den ene dag til den anden flød medierne over af billeder og beretninger om mennesker, der strømmede ind over grænserne, fra Ungarn til Østrig og derfra videre ind i Tyskland. Man fik indtryk af en invasion, noget, denne del af Europa ikke havde oplevet siden Anden Verdenskrig, men en invasion uden våben, alene af liv, forsvarsløse, udmattede, sultne og fortvivlede” (6).

Som vi ser, sammenlikner Madame Nielsen situasjonen med andre verdenskrig, men finner også stor ulikhet. Strategien med å bruke den europeiske historien og kulturen for å forstå krisen, er et hovedtrekk ved romanen. Denne strategien er alt annet enn original, men den tvetydige og ironiske stilen hun gjør det med, er egenartet og utfordrende.

For hva skjer når hun bruker ordet «invasjon»? Hun får leseren til å tenke på andre verdenskrig samtidig som hun sier at sammenlikningen ikke helt passer. Dermed får tvetydigheten preg av kritikk mot dem som bruker ordet på en forenklet og fryktinngytende måte. «Invasjonen» utløser nemlig tanker om overgrep og undertrykkelse, mens «strømmen» eller «flommen» kan lede tankene til Bibelens syndflod eller moderne naturkatastrofer 

Henvisningen til andre verdenskrig handler også om konsentrasjonsleirene, som nå synes å gjenoppstå i nye former. Ved landsbyen Tabanovtse i Makedonia spør Madame Nielsen hvor flyktningleiren ligger: «Kvinderne har hørt om Lejren, men ved ikke hvor, den er som en drøm, jo nærmere, man kommer, des fjernere og mere uvirkelig synes den at være, kun teenagedrengen kan udpege en retning, – over there, on other side of highway!» (55).

I tanken om den nye tid ligger et utopisk mønster som romanen på forskjellige måter henviser til. Drømmen om et bedre liv er en drivkraft med mytologiske referanser, og Madame Nielsen prøver ut ulike formuleringer for å sette den nye folkebevegelsen i relieff til fortidens fortellinger om fordrivelse og eksil.

Hun ser flyktninger på vei til ”det forjættede Sverige” (19), og hun skildrer en morgen med et omskrevet salmesitat: ”Nu stiger solen op over grænselandet” (36); hun går forbi en epleplantasje full av røde epler og sier med Louis Armstrong ”What a wonderful world” (81); i forkant av Dobova ser hun seg selv ”vandrende ned fra bjerget” (92), som en Moses med steintavlene; en tollfunksjonær studerer passet hennes og ”sammenligner det med åbenbaringer på en skjærm fra det tyvende århundrede” (95).        

Hva kan vi lære av Madame Nielsens beretning? For det første skaper bildene en virkelighetslengsel. På grunn av bildeflommen legger forfatteren ut på reise for å studere fenomenet med egne øyne. ”Men for mig bliver historien, den store Historie, først reel, når jeg selv korporligt befinder mig i den, når jeg ikke blot ser billeder af den, men kan række ud og be-gribe den” (8).        

For det andre skaper bildene virkelighet idet de ligger i forkant av hendelsen og får folk til å reagere på bildenes budskap og ikke på fenomenet selv. ”Luk Grænsen NU!” (179) roper demonstranter på grensen til Danmark uten å ha sett en eneste flyktning.          

For det tredje fortolkes bildene med henvisning til europeisk kultur. Romanens mange litterære kjennetegn og historiske sammenlikninger utfordrer leseren, ikke minst på grunn av tvetydigheter og ironi. De krever at vi ser både likheter og forskjeller i situasjoner og skjebner før og nå.

Kronikken ble først publisert i Agderposten.