0
Hopp til hovedinnhold

Brexit og Europas grenser

Brexit er en umiddelbar politisk krise for Storbritannia og EU.

Artikkelen er mer enn ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det britiske og europeiske flagget.
Illustrasjonsbilde

Forskere fra Universitet i Agder presenterer nye kronikker i forbindelse med den årlige festivalen  Forskningsdagene 22. september til 2. oktober.

23. juni 2016 gikk britene til urnene for å stemme over hvorvidt Storbritannia skulle melde seg ut eller forbli i EU. Bakgrunnen for avstemningen var at statsminister David Cameron lanserte folkeavstemning om britisk EU-medlemskap i forkant av siste valg. På denne måten ønsket Cameron å unngå velgerflukt fra eget parti til UKIP (United Kingdom Independence Party). Det viste seg imidlertid at Cameron forregnet seg. Velgerflukten til nei-siden avtok ikke, og han tapte folkeavstemningen med knapp margin: 51,9 prosent stemte for utmeldelse og 48,1 prosent stemte for fortsatt medlemskap.

Et viktig spørsmål er om brexit også blir et vendepunkt i EU-samarbeidet. Går EU i retning av mindre integrasjon og Europa mot flere grenser, eller vil krisen snarere være

Profilbilde av Jarle Trondal

Jarle Trondal, professor ved Universitetet i Agder og Universitetet i Oslo

spire til mer integrasjon? EUs historie er en historie om hvordan indre kriser bidrar til indre integrasjon, og brexit er i høyeste grad en slik indre krise.

Krisenes uklarhet

Den Europeiske Union (EU) ble etablert etter andre verdenskrig. Virkemiddelet for integrasjon har vært å bygge ned grenser mellom medlemslandene. Dette kalles «negativ integrasjon». Det beste eksempelet på dette er det indre marked. De senere årene har EU i større grad bygd opp overnasjonale virkemidler for felles problemløsning. Dette kalles «positiv integrasjon». Eksempler er etablering av felles institusjoner, som for eksempel sentralbank og asylkontor. Brexit har fått flere til å stille spørsmål om EU vil gå i retning av både ytterligere oppbygging av grenser og nedbygging av overnasjonal myndighet.

Hva nå, Storbritannia?

Storbritannia ble medlem i EF i 1973, men holdt folkeavstemning om utmeldelse allerede etter to år. Folkeavstemningen i 1975 resulterte i 67,2 prosent som stemte for fortsatt medlemskap. Dette illustrerer at Storbritannia i hele sin medlemskapshistorie har hatt et problematisk forhold til EU. Britene har da også blitt oppfattet som den vanskelige gutten i klassen av de øvrige medlemmene. Storbritannia har unngått å delta i EU på en rekke områder, slik som den monetære union (de har hele tiden beholdt Pundet) og justissamarbeidet (de har ikke deltatt i Schengen-samarbeidet).

Lisboa-traktaten innførte muligheten for utmeldelse i 2007 med den mye omtalte paragraf 50. Brexit er imidlertid første gang paragraf 50 skal praktiseres. Dette gir flere uklarheter: Hvor raskt skal paragrafen settes i gang? Hvem vil lede forhandlingene om utmeldelse på britisk side? Hvilken EU-institusjon skal lede forhandlingene på EUs side?

Det er imidlertid enda større usikkerhet knyttet til spørsmålet om hvordan britene skal forholde seg til EU i fremtiden. Vil de fremforhandle en relativt tett tilknytning i fremtiden slik Norge har gjort? Dette spørsmålet dreier seg dypest sett om grensene i Europa: Hvor lett kan medlemsland melde seg ut av EU når de har samarbeidet så tett med EU gjennom mange år? Enkelte har også ment at det kan bli en sveitsisk løsning med mange sektoravtaler. Dette kan innebære et virvar var avtaler mellom EU og Storbritannia. Andre har antydet en EØS-aktig løsning, i det minste i en overgangsperiode. Dette vil innebære at forholdet mellom EU og Storbritannia samordnes gjennom én hovedavtale og en rekke små.

Hva nå, Europa?

Storbritannias utmeldelse har ført til ytterligere debatt om hva som er "feil" med den europeiske integrasjonen. Integrasjon innebærer for EU utvidelse av samarbeidet både i bredden og dybden. Utvidelse i bredden innebærer både flere medlemsland og samarbeid på stadig flere saksområder. Utvidelse i dybden vil si mer forpliktende overnasjonalt samarbeid. Brexit er et åpenbart et uttrykk for reduksjon av samarbeidet i bredden; antall medlemsland reduseres. De som ønsker mindre integrasjon har hevdet at brexit er et uttrykk for nettopp dette. De som ønsker mer integrasjon hevder at EU nå trenger omfattende reform innenfra – særlig demokratisk reform.

Det er imidlertid viktig å understreke at folkeavstemningen ikke ga klar støtte til noen av standpunktene. Resultatet ga et klart signal om britisk utmeldelse av EU, men intet mandat om noe annet. Folkeavstemninger er for enkle politiske instrumenter til å håndtere sammensatte politiske spørsmål. Folkeavstemninger ser ikke ulike saker i sammenheng. EUs fremtid vil derfor bli håndtert av etablerte politiske systemer - både på nasjonalt nivå og på EU-nivå. Det som er sikkert, er imidlertid at brexit har satt i gang en debatt om hvilket EU man ønsker. Ønsker man økt forpliktende europeisk samarbeid gjennom EU, eller er det et ønske om mer statlig styring og sterkere grenser i Europa?

Kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen. (Bak betalingsmur)