Tor Ulven som arkeolog

Sigurd Tenningen disputerer for ph.d.-graden med avhandlingen «Jordens ubevisste hukommelse. Tor Ulven som arkeolog» fredag 6. desember 2019.

Han har fulgt doktorgradsprogrammet ved Fakultet for humaniora og pedagogikk med spesialisering i litteraturvitenskap.

Slik oppsummerer Sigurd Tenningen selv avhandlingen:

Tor Ulven som arkeolog

Tor Ulven (1953–1995) er en arkeologisk forfatter. Innholdet i denne påstanden er hva avhandlingen Jordens ubevisste hukommelse har til hensikt å belyse.

Bakgrunnen for påstanden er observasjonen at det i Ulvens bøker opptrer en rekke motiver og forestillinger hentet fra arkeologien. Både prosaen og diktene kjennetegnes av en særlig interesse for utgravingen av fortidige gjenstander.

Fortiden i nåtiden

Som motiv er utgravingen hos Ulven knyttet til erindring og til utforskning av det som ligger skjult i det ubevisste.

Med sine mange henvisninger til arkeologien rommer forfatterskapet et storstilt forsøk på å anskueliggjøre fortidens tilstedeværelse i nåtiden i form av minner, spor og levninger.

I avhandlingen har jeg valgt å kalle denne anskueliggjøringen for Ulvens arkeologiske forestillingskraft.

Tid og ting

Når jeg har valgt å ta for meg den arkeologiske forestillingskraften, skyldes det at jeg her mener å ha funnet et viktig krysningspunkt mellom Ulvens opptatthet av tid og hans gjennomgående interesse for tingene og den materielle verden.

Begge disse temaene er godt representert hver for seg i resepsjonen, men har ikke blitt satt tilstrekkelig i sammenheng med hverandre og med arkeologien som disiplin. Tvert imot er det en utbredt tendens blant kommentatorene til å se innslagene av fortidslevninger som ledd i en større motivkjede, der man raskt beveger seg videre til overordnede temaer som forgjengelighet og død.

Vekt på det materielle

I kontrast til en slik lesning ønsker jeg å belyse det spesifikt arkeologiske ved Ulvens forestillingsverden, der det materielle og konkrete ved fortidslevningene vektlegges framfor den symbolske forståelsen av dem.

Hos Ulven griper spor og levninger inn i nåtiden og gir den et urent preg. Dermed er det ikke er mulig å skille det aktuelle øyeblikket fra det som har vært. Tvert imot utfolder nåtiden seg som det siste leddet i en fortid som stadig vokser i omfang.