Familiesituasjonen for fostersøsken

Cecilie Revheim disputerer for ph.d.-graden med avhandlingen «Hva med oss andre som bor her? Profesjonsetiske utfordringer i møte med fosterforeldres egne barn» fredag 22. november 2019.

Livssituasjonen til barn som vokser opp i familier som tar til seg fosterbarn er lite påaktet, både av sosialarbeidere og forskere, viser Cecilie Revheims doktorgradsavhandling. Samtidig er fosterforeldrenes egne barn ofte svært viktige for at en fosterhjemsplassering skal være vellykket.

Ved en fosterhjemsplassering trenger fosterbarnet vanligvis mye oppmerksomhet fra fosterforeldrene, som da får mindre tid til egne barn. I tillegg må barna ofte forholde seg til utagerende oppførsel fra fosterbarnets side.

Hvordan sosialarbeiderne takler de etiske problemstillingene som oppstår når de møter fosterhjem-barnas livssituasjon er også analysert i avhandlingen.

Cecilie Revheim har fulgt doktorgradsprogrammet ved Fakultet for samfunnsvitenskap.

Stipendiatstillingen var en del av prosjektet INNOS - «Innovation and Service Development through evolving Forms of Collaboration» finansiert av Norges forskningsråd over PraksisVel-programmet for perioden 2013 til 2016. INNOS er basert på et samarbeid mellom Universitetet i Stavanger, Fafo, Agderforskning (nå Norce) og Universitetet i Agder, som har prosjektledelsen ved prosjektleder professor Anne Marie Støkken. Prosjektets overordnede målsetting er både å få økt kunnskap om nye samarbeidsrelasjoner i velferdsfeltet og å øke forståelsen av forutsetningene for å utvikle kunnskapsbaserte og bedre tjenester. Fokus for prosjektet er studier av innovasjon og tjenesteutvikling basert på nye samarbeidsformer: På tvers av etablerte tjenester; på tvers av offentlig og privat, mellom brukere og tjenesteutøvere og mellom brukere, forskere, lærere og utøvere. Prosjektet omfatter fem delprosjekter pluss en stipendiatstilling.

Slik beskriver Cecilie Revheim selv essensen i avhandlingen:

Fosterforeldres egne barn

Avhandlingen min er både en empirisk og en etisk studie av hvilke utfordringer en fosterhjemsplassering kan innebære for fosterforeldrenes egne barn.

Begrenset kunnskap om fostersøsken

Fosterhjemsomsorg er et satsingsområde i det norske barnevernet, og relasjonen mellom fostersøsken er i mange tilfeller nøkkelen til en vellykket plassering.

Likevel har vi begrenset kunnskap om hvordan fosterforeldres egne barn forstår sin egen rolle og deltakelse i forhold til fosterhjemsoppdraget. Dette er på mange måter de glemte barna i barnevernet, en gruppe barn som er berørt i langt større grad enn hva praksisfeltet hittil har viet oppmerksomhet.

Studien fokuserer på etiske dilemmaer og utfordringer i fosterhjemsomsorgen, og hvilket moralsk ansvar sosialarbeidere har for disse barna.

Gjennom intervju med ti barn og unge, gruppeintervju av fosterforeldre og systematisk litteraturstudie, gir avhandlingen et innblikk i fosterfamiliens indre liv, ut fra fosterforeldrenes egne barns perspektiv.

En sårbar posisjon

Tap av foreldrenes tid og oppmerksomhet er et sentralt funn, noe som også er veldokumentert i andre studier.

Særskilt utfordrende er å bli eksponert for fostersøskens selvdestruktive atferd, som å være vitne til sterke følelsesutbrudd, utageringer, voldelige handlinger og selvskading.

Det aller vanskeligste er å bli utsatt for fysiske angrep, verbale fornærmelser og sosial avvisning fra fostersøsken.

Å være barnet til fosterforeldrene kan i seg selv være en sårbar posisjon, som gjør barna særlig utsatt for rivalisering og krenkelse.

Lite anerkjennelse

Med utgangspunkt i Honneths teori om sosial verdsettelse, stiller jeg spørsmål ved manglende anerkjennelse av egne barns medvirkning og rettsvern i fosterhjemsomsorgen.

Hvordan profesjonelle forstår det komplekse samspillet mellom fostersøsken, og støtter fosterfamiliens barn, har stor betydning for om fosterhjemsplasseringen lykkes eller ei.

Analyse viser at sosialarbeidere ikke nødvendigvis bistår barna med nødvendig hjelp og beskyttelse.

De anerkjenner heller ikke i tilstrekkelig grad barnas innsats og ansvar, og står i fare for å underkjenne de omkostningene det kan ha å være søsken til et barn med utfordrende atferd og store omsorgsbehov.