Gå til hovedinnhold
0
Jump to main content

Steinar på post i 30 år

19. november 1973 var postmester Steinar Findahl-Kverkilds aller første dag som ansatt ved tidligere Agder distriktshøgskole - ADH. I dag feirer institusjonen Steinar 30-jubiléum – uten den minste tanke på å gi seg, Ukenytt ble med på en postrunde gjennom Høgskolen i Agders postale historie og nåtid

This article is more than two years old, and may contain outdated information.

Postekspedisjonens indre liv er en historie om en høgskole i vekst - men først og fremst er det en historie om en unggutt som fant en jobb han trives så godt i - som han fortalte Fædrelandsvennen i fjor høst - at han slett ikke vil gi seg.

Post på kanten

Da unge Steinar Findahl-Kverkild tuslet inn døra i Norske Folk-gården i Kvadraturen som 17-åring i 1973, var vaktmestrene også postfolk. Steinar startet på trykkeriet hvor han jobbet med blant annet kopiering og betjening av studenter.

- Men på den tiden ble vaktmestrenes arbeid utvidet og jeg fikk tilbud om å overta deres postoppgaver. I en periode jobbet jeg kombinert på trykkeriet og med posten. Postekspedisjonen var den gang en del av studentekspedisjonen og sentralbordet. Men posten var aldri klar når jeg skulle på postkontoret, så jeg tok initiativ til å overta hele greia, og slik ble det, forteller Steinar.

Det var i 1975. Men posten ble mer og mer arbeidskrevende, og i 1979 forlot Steinar trykkeriet og gikk over til å jobbe på heltid med posten.

- Så jeg har egentlig drevet postekspedisjonen helt fra starten av, sier han.

Gir seg aldri

Jubilanten har ingen planer om å la det bli med 30 år som HiA-mann. Han tenker ikke en gang på å legge seg under palmene på Bystranda og la HiA-posten seile sin egen sjø. Til det er ansvarsfølelsen alt for stor. Og så er han bare en ungsau ennå, naturligvis.

- Jeg kommer aldri til å gå av. Tror neppe HIA tør å la meg få pensjon. Jeg har som mål å feire 50 år på HIA før jeg gir meg. Da vil jeg ha hatt ansvaret for posten i en mannsalder. Men jeg har som mål å bli personaldirektør de siste fire årene, svarer Steinar Findahl-Kverkild med et bredt glis.

Postmesteren er en morgenfugl som møter opp kl 07:00 hver dag. Fram til år 2000 begynte han 06:30.

- Morgenen er den roligste tiden på døgnet, sier Steinar – uten å gå inn på om det er en god ting å få en halvtime mer i køya om morgenen.

Trivsel på jobb

Men grue seg for å gå på jobb gjør han slett ikke. Steinar trives som fisken i vannet.

- Jeg har ingen uvenner på HIA, og mange gode venner og kolleger som jeg kan snakke om alt med. Da jeg begynte på ADH var jeg litt sky og usosial, men etter at jeg fikk de to høreapparatene mine er jeg blitt mye mer glad i mine medmennesker, og er veldig sosial nå. Jeg trives sammen med folk, sier Steinar.

PC’en bruker han også flittig. E-post er en veldig grei kommunikasjonsform for en travel postmester. Mange er imponert over talentet han viser på tastaturet. Steinar har ansvar for postekspedisjonens hjemmeside.

- Arbeidet med posten er også blitt mer og mer datastyrt. Nå er de aller fleste tjenester fra Posten på data. Innleveringsoppgaver for kilopost, søking og poststatistikk er databaserte, så det er stadig større krav som stilles i mitt arbeid, sier Steinar.

Travel dag

- I dag har jeg fullt ansvar for postekspedisjonen, sortering, før-, etter- og underbehandling av post og mottak av varer levert fra andre enn posten. Dessuten har jeg ansvar for budene internt og logistikken for internpost, drosjepost og IL-X - og på toppen må jeg betjene folk i lange baner, puster postsjefen.

Drosjeposten er en postrute med taxi som kjøres mellom Filonova, Agderforskning, Kongensgate og Skattefogden en gang om dagen. Posten til Arendal og Grimstad blir besørget av IL-X budfirma, som henter og leverer posten på Gimlemoen og de forskjellige stedene i Grimstad og Arendal.

- I tillegg har jeg ansvar for varemottak, det vil si varer levert av andre transportfirmaer. Så det blir tungtransport enkelte ganger også, forteller Steinar.

Byvandring på minuttet

- Det var veldig hektisk å være postmann på gamle ADH. Jeg måtte jo fly beina av meg hele tiden. "Steinar - du må vente litt" hørte jeg ofte. Når jeg tenkte at nå går jeg hjem, nå er dagen slutt - så dukket det opp en hel skyskraper med post. Selvsagt etter at jeg hadde vært på posten for siste gang, sukker postmesteren.

Postmesteren syklet mye rundt i byen med post. Tre sykler og en moped ble slitt ut.

- Jeg hadde bilen med på jobb noen ganger, men det var umulig å bruke den på postrunder, forteller Steinar.

Da var det bedre å ta posten i trillevogn og traske i vei. Men bare intern post. Det var ikke snakk om å levere post til eksterne adressater for å spare tid og porto – bare til Skattefogden og ADHs avdelinger. Til gjengjeld var det mange forskjellige bygg i Kvadraturen.

- Jeg var nok en turistattraksjon på byen, ja. Jeg gikk etter fast oppsatte ruter på minuttet gjennom parken og rundt i byen. Folk kunne nesten stille klokka etter meg. Jeg satte opp hver rute nøyaktig. I snøperioder ploget jeg meg fram. Det ble etter hvert mye post, så jeg slet ut mange trallehjul, forteller Steinar.

Moren tråkka til

- Ting ble egentlig mye lettere da vi flyttet til Tordenskjoldsgate, før vi ble HiA. Da fikk vi endelig postlevering på døren og dagens post ble hentet av Posten, så jeg sparte mye tid på det, forteller Steinar.

Før måtte han hente post på Postkontoret to ganger om dagen.

- Min mor var med meg hver mandag, fordi det kunne være mye post disse dagene. Opptil flere sekker. Var det ikke føre til å kjøre bil, ble hun med meg på bussen. Hun tok en eller to sekker på skulderen og hjalp meg til kontoret. Så ting ble bedre da vi flyttet, sier Steinar.

I stedet for å fly på byen med posttralla, sprang Steinar rundt i det gamle sykehusbygget i Tordenskjoldsgate i høyt tempo. Det var han nødt til.

- Jeg gikk mange postrunder i Tordenskjoldsgate - hele seks avganger om dagen - og jeg gikk som en metrobuss uten stans for å holde ruta, peser Steinar bare ved tanken.

På posttavlene der posten ble hentet sto det nøyaktig på sekundet når han kom.

- Mange trodde jeg løp for livet for å holde ruta. Men jeg gjorde en liten genistrek: Jeg hadde "tidskorrigering" enkelte steder slik at jeg innhentet ruten, gliser rundetidskongen, og legger til at han alltid har vært buss- og togfrelst. Og så har jeg syslet mye med ruteplaner og logistikk, gliser han.

Opptaks-stress

På ADH og den første tida etter overgangen til Høgskolen i Agder i 1994 var det høgskolen selv som ordnet med opptaket. Når opptaksbrevene skulle ut var det 10-15 som puttet i konvolutter.

- Fra ettermidsdagen til langt på natt jobbet jeg alene for å frankere alle brevene og kjøre dem til Postterminalen. Jeg kjørte bil i spede ungdomstider, forteller Steinar.

Det var mye kaos før Samlet opptak startet. Det kom sekker på sekker med post som skulle sorteres, og Steinar ble stadig kraftig forsinket.

- Noen år på slutten fikk opptaket egen postboks, slik at jeg slapp sorteringen. Ting ble så mye lettere. I dag er vi kommet tilbake til gamle tider, føler jeg. Nå har opptaket igjen samme adresse som HiA ellers, og det medfører mye arbeidspress ved sorteringen, sier Steinar.

Over hele byen igjen

I 1994 steg Høgskolen i Agder fram som en koloss som slukte lærestedene i Kristiansand – og i Grimstad og Arendal.

- Da vi ble HiA ble det egentlig ikke så mye mer å gjøre, men det ble flere folk å holde styr over. Skolen ble jo plutselig lokalisert over hele byen, sier Steinar.

Det ble satt opp internruter som driftstjenesten kjørte to ganger om dagen. I dag er det litt mer hektisk. Nå skal posten finsorteres på fakultetene og ikke bare grovsorteres på lærested.

- I Tordenskjoldsgate hadde jeg kontor rett ved veien til Todda. Alle ungene stakk hodet gjennom vinduet og pratet til meg. Jeg glemmer aldri den tiden. Det var veldig fin tid som jeg savner veldig, sier Steinar.

Tidlig til Gimlemoen

Postekspedisjonen flyttet fra Tordenskjoldsgate til Campus Gimlemoen som en av de første, mens nybygget ble bygd.

- Da hadde jeg to runder om dagen hvor jeg trakk vogna i allslags vær og mellom dynamittladninger og gravemaskiner. En periode hadde jeg hunden min som konduktør på postlasset, forteller Steinar.

I brakka i bygg 56 – som nå er revet - fikk postekspedisjonen et stort rom. Ekstra bra var det å få egen utgang der Posten kunne levere og hente direkte på døren. Slik var det ikke i Tordenskjoldsgate.

- Der måtte jeg kjøre trallen til et avtalt møtested og det var ikke alltid lett å se når posten. I nybygget har jeg samme størrelse på kontoret som i brakka og egen inngang der også. Bedre kontor kan jeg ikke få, så det er veldig bra. Men det er vel snart et tidsspørsmål før dette kontoret er for lite. Foreløpig kan tre jobbe samtidig her inne og det er fordeler.

E-post betyr ikke færre postsekker

Selv om meldingene flyr i enorme mengder mellom datamaskinene både på Gimlemoen og mellom HiA-befolkningen og andre institusjoner, er ikke Steinar blitt arbeidsledig. Snarere tvert imot.

- Postmengden øker mer og mer. Før pleide jeg å få én sekk om dagen, Nå ligger det på tre-fire sekker hver dag. Mandager er den verste dagen. Også i forbindelse med opptaket og utsendelse av eksamensoppgaver er det store topper. Jeg er glad for at jeg har fått andre til å ta postrundene nå, for det har ikke jeg kapasitet til mer, jeg har så mye å gjøre med posten at det går i ett sett, sier Steinar.

Pengeloddklubben

HiA-liver er ikke bare jobb for Steinar heller.

- I 1975 startet jeg en pengelotteriklubb for ansatte. Det var en populær velferdsklubb som var meget eksklusiv, forteller han. Vi hadde 20 medlemmer og omtrent like mange sto på venteliste. Jeg var leder i alle de 15 årene klubben varte, forteller han.

Klubben kjøpte lodder i pengelotteriet hver måned. Og hadde styre, kasserer, turkomité og egen gevinstkonto, med det høytidelige navnet Gevinstforvalting.

Det ble mange tilstelninger – inkludert turer til Jegersberg - og feiringer, ikke minst da loddene smalt inn med 1000 kroner. Det skjedde tre ganger.

- Men siden vi var så mange ble det bare 20 kroner på hver omtrent. Ved alle festene kåserte jeg så tårene rant, ler Steinar.

Julenisse

Steinar var ADH-julenisse i flere år, og julenissen tok naturligvis initiativet til julefester. Uten at Steinar vil røpe om motivet var julegrøt…

- I 20 år holdt jeg julekaffetalen. Til stor glede for alle som møtte opp. "Skal du tale i år også" spurte folk. Men da vi ble HIA forsvant plutselig mine taler helt sporløst, forteller ex-julenissen litt sørgmodig.

Steinar var forresten den første som begynte med kaffetrakter. Hver tirsdag ettermiddag var det samling rundt kaffetrakteren og radioen i ekspedisjonen for å høre Norsktoppen.

- Ellers må jeg presisere at min største lidenskap er mennesker og utfordringer. Jeg elsker å prøve noe nytt og kanskje vågalt. Være med på mye kult. Riktignok er jeg eldre, men fremdeles full av spillopper og kreativitet. Den som tør å bruke meg kan oppleve et fargerikt innslag, sier Steinar Findahl-Kverkild med et bredt glis.