Etterlyser nyansert diskusjon om fosterdiagnostikk - Universitetet i Agder
0
Hopp til hovedinnhold

Etterlyser nyansert diskusjon om fosterdiagnostikk

Kvinnen står alene med sitt valg i forbindelse med fosterdiagnostikk, og det blir lagt for liten vekt på hennes forhold til barnet og at diskusjonen om fosterdiagnostikk er basert på tanken om det normale og avvikende.  

Anne Mari Røsting Strand etterlyser en fornyet debatt om fosterdiagnostikk. (Foto: Katrine Lund-Vang)

Anne Mari Røsting Strand etterlyser en fornyet debatt om fosterdiagnostikk. (Foto: Katrine Lund-Vang)

– Vi trenger en fornyet diskusjon om kvinnens selvbestemmelse, hvor de relasjonelle perspektivene får større plass enn de har hatt fram til nå.

Det sier Anne Mari Røsting Strand. Hun har fulgt doktorgradsprogrammet Religion, etikk, historie og samfunn ved Universitetet i Agder og disputerte nylig med avhandlingen Fosterdiagnostikk og relasjoner, etisk analyse av argumentasjonslinjer i den offentlige diskusjonen om fosterdiagnostikk i Norge.

– Graviditet dreier seg fra kvinnens ståsted ikke nødvendigvis om den enkelte kvinnen isolert sett, men om et forhold mellom henne og barnet hun bærer. Mellom mor og foster eksisterer det ofte et emosjonelt bånd, og da går det ikke an å se kvinnens valg isolert. Det må ses relasjonelt. Valget, sett fra kvinnens ståsted, står ikke nødvendigvis mellom hensynet til kvinnen selv eller fosteret alene. For kvinnen handler det gjerne om begge to samtidig, sier Strand.

Avhandlingen hennes er en studie av argumentasjon knyttet til fosterdiagnostikk i offentlige dokumenter fra 1978 og fram til 2011. Dokumentene utgjør grunnlaget for utformingen av et tilbud om fosterdiagnostikk. Strands mål har vært å identifisere og vurdere argumenter knyttet til dette tilbudet.

Normalt og unormalt

Utgangspunktet for tilbudet om fosterdiagnostikk her i landet, var argumentet knyttet til at fosterdiagnostikk kunne forebygge sykdom. Tilbudet ble utformet på grunnlag av risiko for sykdom hos fosteret.

– I dag har man gått bort fra dette forebyggingsargumentet, men risikoelementet i argumentasjonen er fremdeles sentralt. Helsetilbudet om fosterdiagnostikk gis basert på risiko for sykdom hos fosteret, sier Strand. 

Diskusjonen om fosterdiagnostikk er basert på tanken om det normale i motsetning til det avvikende, og det friske i motsetning til det syke. Dermed er diskusjonen i følge forskeren verdiladet allerede i utgangspunktet.

Ingen objektiv informasjon

Vi har allerede bestemt at det å oppdage for eksempel Downs syndrom er riktig, det er et definert avvik det er verdt å investere ressurser i å oppdage for å gi muligheten til å velge det bort. Fosterdiagnostikk gis som et helsetilbud, og tilbud er positivt ladet og noe vi vanligvis benytter oss av, sier Strand.

Nøytral informasjon er et av hovedargumentene for kvinnens selvbestemmelse, men problemet er at informasjonen aldri kan være nøytral.

– Tilbudet er utformet på grunnlag av mulig risiko for sykdom hos fosteret, derfor gis det et helsetilbud hvor definerte avvik kan oppdages. Vi kan ikke snakke om nøytralitet i et slikt tilbud. Da har vi allerede gjort en verdivurdering. Det finnes ikke nøytrale og objektive beskrivelser av genetiske tilstander. Selve utgangspunktet for informasjonen, det at den genetiske tilstanden er et avvik fra en gitt norm, er en verdivurdering, sier Strand.

Kvinnen står alene

I følge forskeren blir kvinnen i dag stående alene med sitt valg. Det blir lagt for liten vekt på at hun tar sitt valg i relasjon til andre og i en bestemt situasjon, en situasjon som ikke minst er preget av hvordan helsetilbudet om fosterdiagnostikk presenteres.

– 9 av 10 kvinner som får påvist Downs syndrom hos fosteret, velger abort. Det betyr ikke nødvendigvis at 9 av 10 ønsker fosterdiagnostikk for å ta abort hvis Downs syndrom blir påvist. Vi må spørre hvorfor 9 av 10 i dag velger som de gjør, sier Strand.

Hun understreker betydningen av at mennesket ikke lever alene og treffer sitt valg i et verdinøytralt vakuum. Kvinnen inngår i et nettverk av relasjoner og velger i en gitt kontekst. Hun står i relasjon til barnets far, eventuelt andre barn, storfamilien og samfunnet. Alle disse relasjonene og den kulturelle konteksten valget tas i spiller inn på hennes valg.

Det relasjonelle perspektivet

Strand tror ikke spørsmålet om et objektivt gitt menneskeverd for fosteret nødvendigvis er det viktigste for kvinnen som skal velge.

– Jeg tror det er de relasjonelle hensynene som for mange kvinner teller mest, nær sagt uansett hva vi som samfunn måtte mene om fosterets eventuelt iboende verd. De relasjonelle hensynene, sett fra kvinnens perspektiv, dreier seg om at hun ønsker det beste for fosteret, det fremtidige barnet og familien. Da spiller det en rolle for eksempel hvordan   helsemyndighetene og andre aktører i det offentlige rom beskriver og oppfatter hvordan det er å leve med bestemte genetiske tilstander, eller med et barn med Downs syndrom, sier Strand.

En av hovedkonklusjonene i hennes avhandling er at argumentet om kvinnens selvbestemmelse i tilknytning til fosterdiagnostikk ikke er etisk holdbart, fordi det mangler et relasjonelt perspektiv. Det tar ikke tilstrekkelig høyde for den særegne valgsituasjonen og konteksten valget tas i

Les mer i Strands doktorgradsavhandling Fosterdiagnostikk og relasjoner. Etisk analyse av argumentasjonslinjer i den offentlige diskusjonen om fosterdiagnostikk i Norge.

Les om disputas og avhandling i disputasoversikten.

Send studiet på mail