2. Hva ønsker vi for høgskolens pensjonistarbeid.

Jeg har ikke noen ambisjon om å besvare dette spørsmålet aleine. Det jeg håper, - er at vi etter mitt innlegg kan bruke litt tid på å utveksle noen meninger om temaet.

Gjennom en slik meningsutveksling håper jeg at høgskolens ledelse og fagorganisasjonene enten direkte eller gjennom seniorutvalgets videre arbeid, kan få noen nyttige innspill.

Jeg skulle gjerne har hatt litt lenger avstand i tid mellom Gunhild Hagestads foredrag og mitt innlegg. Da kunne jeg ha tatt utgangspunkt i noen av hennes tanker. Imidlertid har jeg notert noen av de begrepene hun opererer med, - og de skal jeg forsøke å flette inn her og der!!!

Jeg skal forsøke å beskrive noen særtrekk ved pensjonistgruppa ved høgskolen i dag og framover, - slik jeg ser det!

La meg først snu litt på temaet jeg har fått:

Ønsker vi et eget pensjonistarbeid?
Hvorfor, - og hva er behovet
Hva slags pensjonistarbeid ønsker vi i så fall? – Egentlig mitt tema

Hvorfor skulle høgskolen ønske å ha et pensjonistarbeid?
Er dette et egentlig bare et rent sosialt tiltak som HiA for skams skyld bruker ressurser på?

Eller kan det tenkes at det er viktig for HiA å framstå som en høgskole som tar ansvar og for sitt personale både mot slutten av yrkeskarrieren og til og med etter at den er over.

Kanskje betyr det noe for høgskolens renommé og for rekruttering av be beste medarbeiderne at høgskolen også blir er kjent for å ha en god seniorpolitikk og en aktiv pensjonistklubb?

I sitt innlegg sa Tor Aagedal at seniorpolitikken henger sammen med høgskolens satsing på kulturbygging.

Hvorfor skulle vi ønske et eget pensjonistarbeid,- hva er behovet?

Det er selvsagt ikke noe entydig svar på det?

Vi har som aktive medarbeidere ved høgskolen hatt ulike arbeidsoppgaver og tilhørt ulike kulturer. Det mest vanlige er å skille mellom faglige og teknisk/administrative stillinger.

Jeg skal komme litt tilbake til det. Jeg tror ikke det skillet er særlig viktig i denne sammenhengen.

Det som kjennetegner pensjonistgruppa ved HiA i dag, er at den består av to svært forskjellige hovedgrupper.

Den ene gruppa er de som sluttet mens arbeidsplassen fortsatt i all hovedsak var rimelig stabil og preget etablerte kollegiale relasjoner. Der var utvikling og utfordringer,- men ikke de store omveltningene verken i strukturer og geografi.

De yngste av oss har imidlertid opplevd turbulente omstillinger, både faglig, organisasjonsmessig og geografisk. Faglige og kollegiale relasjoner ble revet fra hverandre, flyttet på.

Uten å gå i detalj eller bruke eksempler, kan en vel trygt si at det i deler av høgskolen var etablert en del oppfatninger om ”de andre” som ikke ga det beste grunnlaget for en fusjon.

Slik jeg opplevde dette, maktet de fleste fagmiljøene likevel på en imponerende måte å komme seg igjennom vanskelighetene. Folk som hadde betraktet hverandre med en viss skepsis, oppdaget at dette kanskje ikke var så godt begrunnet, og de valgte å legge historien bak seg og jobbe videre,- ofte sammen!

Imidlertid finnes det kollegaer som ikke så ”lyset i tunnellen”, og derfor ble de der!

Er dette relevant for temaet?

Jeg tror det. Jeg tror arbeidserfaringen i bred forstand i høy grad vil være med å prege tilværelsen etter at vi har sluttet oss til ”pensjonistenes rekker”

Det er nokså klart at det var sterke kollegale band i de etablerte fagmiljøene. Lærerhøgskolen er kanskje det beste eksempelet. Det var en gammel veletablert høgskole. Mange hadde sin sosiale omgangskrets knyttet opp mot kollegaer og deres familier. De møttes gjerne i pauser etc, og om det ble en stor høgskole, så var det også en oversiktlig høgskole For lærerhøgskolen var feiring av en kollegas overgang til pensjonisttilværelsen en nesten årlig begivenhet. Det var jo en nær venn som nå endelig kunne roe seg ned etter en lang arbeidsdag.

Det er de litt eldre pensjonistene fra ”gamle” KLH som har vært mest synlige i de samlingene vi har hatt hver måned.. Kanskje skyldes det at det er naturlig for dem å samles en gang i blant?

En kan fundere på hvorfor eldre pensjonister fra sykepleieutdanninga og musikkonservatoriet ikke har vært like synlige. Jeg kjenner ikke Grimstad og Arendalsmiljøet godt nok til å si noe om det.

Mitt poeng er imidlertid ikke å sette noe skille mellom de fusjonerte institusjoneneeller fagmiljøene. Jeg tror ikke det er der den største utfordringen ligger.

Jeg tror det er mer fruktbart å diskutere hvordan en kan møte de mer eller mindre ”tvangsfusjonerte” medarbeiderne fra alle institusjonene som seniorer og pensjonister.

Så langt jeg kjenner dem var de sosiale og kollegiale relasjonene stort sett gode på de ulike høgskolene før fusjonen. Noen steder var imidlertid staben ung, og det var forholdsvis få som ble pensjonister.

Pensjonistene fra gamle ADH, for eksempel kommer egentlig nå framover som perler på en snor.

Selv om de kollegiale miljøene begynner å ”sette seg” på høgskolen og på Gimlemoen, så er ikke alle like lykkelige! Hos enkelte sitte frustrasjonen så langt inne.

Frustrasjonene skyldes ikke bare faglig og geografisk flytting. Det har like mye å gjøre med
organisasjon,
følt avstand til ledelse,
endringer i organisering av arbeidsoppgaver,
reformer og krav til undervisning og dokumentasjon,
internasjonalisering
krav til forskning og forskningsresultater etc etc.

De opplever at de stilles overfor uforenlige jobbkrav.

Samtidig har det skjedd en sterk akademisering av de gamle høgskolene som i utgangspunktet skulle gi en kortvarig, yrkesretta/profesjonsretta utdanning. Målet var å utdanne gode lærere, sykepleiere, musikere, ingeniører. De aller fleste fra disse utdanningene var først og fremst tilsatt for å ivareta undervisningsoppgaver innenfor profesjonene. De var idealister som jobbet iherdig og godt for å få topp kvalitet i utdanningene. Ved fusjonen og tilretteleggingen for et universitet på Sørlandet, møtte de en helt annen virkelighet.

Alt dette har skapt spenninger, innen fagmiljøer og mellom fagmiljøer. Noen har klart å snu frustrasjonen og tatt utfordringene. Andre tar den med seg inn i senior- og senere i pensjonisttilværelsen.

Vi snakker altså om en svært uensarta gruppe av seniorer og pensjonister.

Sett i relasjon til dette bakteppet, tror jeg skillet mellom faglig og teknisk/admistrativt personale blir uvesentlig.

Vi er altså individualister som har ulik ballast og erfaring fra de siste 10 årene i arbeiodslivet med oss inn i pensjonisttilværelsen, og vi har ulik tillit til at HiA kan gjøre noe som helst for pensjonisttilværelsen vår.

En ”skala” går fra de som blir pensjonister midt i en aktiv forskningsfase, interessante undervisningsoppgaver eller administrative utviklingsoppgaver,- til de som er utbrente, fed-up, og bare venter på å kunne få minst si rettferdige andel av pensjonen og dra sin kos.

En annen skala går fra de som har et etablert sosialt kontaktnett innen familie, kolleger, menighet og foreningsliv, stor vennekrets etc,- til de som har ofret seg for fag og jobb og derfor vil framstå nærmest som einstøinger når de må forlate jobben.

Det finnes selvsagt mange andre ”skalaer” en kunne finne på. for eksempel noen som går på graden av interesse for friluftsliv, hobbyer, kunst, teater, fl etc

Imidlertid er det på linjene mellom slike ytterpunkter at en finner dagens og framtidas pensjonister.

For å foregripe debatten litt, så tror jeg at høgskolen ikke bør ha som ambisjon å aktivisere alle sine pensjonister, men heller fortsatt anse oss for mennesker som kan ta ansvar.

For egen del betakker jeg meg for et ”pensjonistarbeid” som et personalomsorgstiltak eller sosialt hjelpearbeid.

Noen av oss har, og vil ha en helt utmerket pensjonisttilværelse uten høgskolens medvirkning. De har det de trenger av både utfordringer og livskvalitet. Vi er også oppegående nok til å ta vare på oss sjøl,- takk!

Når alle er så ulike som jeg har prøvd å illustrere,- kan høgskolen heller ikke regne med å finne særlig mange felles pensjonistaktiviteter, i alle fall ikke på kort sikt. Vi kan ikke overse at mange fag- og arbeidsmiljøer enda i lang tid vil være ukjente for hverandre. Kanskje vil det forbli slik med den størrelsen høgskolen nå har.

Når jeg likevel mener at høgskolen og vi pensjonister bør se hva vi sammen kan legge til rette for at pensjonisttilværelsen skal oppleves positiv for flest mulig, så er det først og fremst fordi vi gjennom et langt yrkesaktivt liv har utviklet mellommenneskelige relasjoner som er for viktige til at de skal brytes ved pensjonsalderen.

Høgskolen sjøl bør være opptatt av å legge til rette for at pensjonistene,- både gjennom Seniorutvalget og pensjonistklubben kan utvikle en god kultur for å ta vare på det beste i de relasjonene som er bygd.

For min del tror jeg høgskolens pensjonistarbeid består i å dekke behovet for god tilrettelegging.

Jeg tror stikkordene er:

Fleksibilitet
Møteplasser

Tilgang på servise

Med fleksibiliet mener jeg for eksempel at det må være rom for fakulteter og faglig tilsatte å holde kontakt og utnytte erfaring og arbeidskraft ut over pensjonsalder. Når det er naturlig ,å det være rom for arbeidsplass og til og med deltaking i faglige konferanser og reiser etc

Det må også bli mulig å bruke pensjonister i undervisning på spesielle temaer mot en anstendig betaling eller motytelse. Kanskje er det bra for studentene å møte eldre lærere? (Jfr. Gunhild Hagestad)

Med møteplasser tenker jeg i vid betydning. Her tenker jeg ikke bare på alderssegregerte møteplasser (jfr. Gunhild Hagestad)

Høgskolen behøver ikke først og fremst ”arrangere” og ”engasjere”, med kan bidra med å legge forholdene praktisk til rette slik at pensjonistene sjøl kan etablere møteplasser, seg imellom eller med andre.

Seniorsenteret var tenkt om en slik møteplass.

Innholdet i Seniorsenteret må en være åpen for å drøfte. Har det funnet sin form? Bør det være ett treff-sted der en legger vekt på det sosiale,- eller skal det være noe annet?
Kanskje bør en etter hvert tenke annerledes?
Noen eksmpler:
Er det et poeng at styret ved hjelp av høgskolen legger til rette for
Trim i trimrom eller i naturen
bridgekvelder
språkkurs
fotokurs/digitale kameraer/billedbehandling
datakurs på seniorsenteret eller andre steder
sosiale og faglige møteplasser

Med tilgang på service mener jeg å si at jeg ikke tror det er initiativ og pågangsmot som er minimumsfaktoren. Mange har lyst til å få i gang noe de er interessert i og brenner for.

Men jeg tror ofte det er bortfallet av de rent praktiske ”kontortjenestene” som oppleves som et hinder. De vet kanskje ikke hvem de kan spør. Hvem kan sende ut informasjon? Er det aktuelt med et ”Seniornytt”,- på papir!

Slik bruk av data nå har utviklet seg, tror jeg et rom med datamaskiner er mindre aktuelt enn for kort tid siden.

Jeg tror det er langt viktigere at pensjonistene hjemmefra får god datatilknytning til høgskolens nett og tilgang på datakompetanse, slik at de kan få løst problemer som oppstår.

Jeg skal ikke foregripe, men ser fram til debatten

Imidlertid håper jeg å ha fått fram:
1. de som blir pensjonister framover er en svært heterogen, men høyst oppegående gruppe av kvalifiserte lærere og forskere.

2. Gitt rammebetingelser og muligheter er vi i stand til å ta være på oss sjøl som gruppe, og i samspill med andre aldersgrupper ved høgskolen.

3. Vi vil gjerne delta i debatten når disse rammebetingelsene skal legges.

4. jeg er overbevist om at høgskolen vil ha store fordeler av det legges til rette for at pensjonistene ikke oversees eller glemmes. Vi representerer en ressurs både faglig og som mennesker.