Fra aktivt arbeid til aktiv pensjonisttilværelse

1. Fra aktivt arbeid til aktiv pensjonisttilværelse.
Litt om de psykososiale forutsetninger

Foredrag av Jon Sørland på SENIORTREFF 15. NOV 2004

 

Ja, denne overgangen kan bli en overgang til det bedre – eller til det verre – alt avhengig av hvordan du har det og hvor godt du er forberedt.

Overgangen fra yrkesaktiv til pensjonist lar seg ikke improvisere. Overgangen fra å stå bak et kateter i et auditorium fylt av forventningsfulle, unge mennesker, eller å ha en interessant og meningsfull jobb enten i administrasjonen eller på laboratoriene til å sitte hjemme i slåbrok med et halvfullt krus lunken kaffe og finlese dagens aviser er enorm. Det kan bli et sjokk, faren for selvopptatthet, depresjon ligger på lur!

Jeg husker fortsatt en samtale jeg hadde med en eldre herre jeg traff for mange år siden på en stor konferanse for elektrofolk. Denne karen hadde vært direktør på en av Norges største elektrobedrifter – en riktig travel mann den gang. Nå satt han der temmelig alene og vi kom i prat om blant annet dette å bli pensjonist. Jeg mente dette måtte være fantastisk: å slippe det stadige maset, ansvaret, og lange dager på jobben og nå endelig være sin egen herre, få tid til å dyrke det han hadde av interesser og hobbyer: reise, være sammen med venner osv. Han så på meg med temmelig triste øyne, og så kom det: ”Jeg har ingen venner, bare bekjente”. For så lenge han hadde en posisjon, kunne selge, kjøpe, var han et meget nyttig bekjentskap og ble behandlet der etter. Men som pensjonist, dvs uten sin direktørposisjon, var han helt uinteressant. Rent forretningsmessig hadde han ingen verdi lenger. Som han sa, en selger fra det som var en norsk stolthet engang for lenge siden, Norsk Data: ”Det viktigste/beste ved mennesket er KUNDEN!”

Så et vesentlig spørsmål blir: er vi integrert i et menneskelig nettverk av virkelige venner? Og med ”virkelige venner” mener jeg mennesker vi har respekt for og som virkelig vil oss vel uten nødvendigvis å ha fordel av det selv, som tar seg tid til å lytte, som våger å være ærlige, komme med nødvendige motforestillinger og som er til å stole på, dvs praktiserer taushetsplikt. Er vi integrert i slike menneskelig nettverk?

Ja det å miste jobben er en ting, men hva hvis vi mister vår fysiske-, intellektuelle kapasitet? Har vi noe å falle tilbake på, noe sikkerhetsnett? Har vi venner som vil fortsette å være våre venner etter at vi er blitt pensjonister og kanskje er temmelig redusert? Eller er det slik at ”Jeg har ingen venner, bare bekjente”?

Så spørsmålene er:

Er vi integrert i et menneskelig fellesskap? Har vi interesser, aktiviteter som virkelig betyr noe for oss også når vi begynner å bli noe eldre?

Ikke fortreng det faktum at du snart må slutte, du må si farvel til et aktivt, kollegialt fellesskap på en meget allsidig og interessant arbeidsplass. Hva nu? Derfor, stopp opp en dag du føler deg opplagt, har god tid, overskudd og er full av livslyst, for jeg formoder at vi har slike dager også – men hvor mange er nok høyst forskjellig!

Start samtalen om hvordan neste livsfase skal bli med en som du har tillit til og vil deg vel – den du deler livet med eller en nær venn. Hva gjør jeg/vi i verste fall? Hvis jeg eller den jeg deler livet med blir alvorlig syk, dør?

Kan jeg klare meg alene, praktisk, psykisk

§ Klare å holde orden på hus, hjem, økonomi?

§ Klare å opprettholde livsgleden, livskvaliteten?

§ Klare å opprettholde kontakten med familie og venner?

§ Eller kommer jeg til å sykne hen i selvmedlidenhet og etter hvert bli så selvopptatte at ingen orker å ha noe med meg å gjøre? Hva slags nettverk har jeg rundt meg

§ Har vi tatt oss tid til å bli med i nettverk, aktiviteter som ikke har noe med jobben å gjøre,

§ har vi hobber, interesser som vi fortsatt kan drive med etter hvert som aldringsprosessen går sin gang?

Hvorfor ikke bli med i studiegrupper, ta ansvar i foreninger og lag – FØR DET ER FOR SENT!!

Politikken er ikke så enkel å bli med hvis man da ikke satser på å bli med i pensjonistpartiet. For i politikken, der vil man vanligvis ha unge friske mennesker med 30 års erfaring! Og det er ikke sikkert vi vil finne det så veldig interessant å være med i et rent interesseparti, som jeg antar at pensjonistpartiet er. For noe av det som jeg har opplevd som fint i politikken er nettopp mangfoldet både i alder og yrke både innen eget parti så vel som i kommunestyret og andre politiske organer. Det kan jo virke noe fordummende å bare være sammen med folk man er enig med!

Men når det gjelder hobber, så tro ikke at det er som er en morsom hobby/avveksling mens du er i jobb fortsetter å være like lystbetont/interessant når det skal fylle hele dagen – 5, 6,7 dager i uken.

For det ene får sin verdi som motsats til det andre: arbeid gir lengt etter– hvile, hobby og fritid. Men når hobbyen skal fylle all tid i ukens 7 dager, blir det ikke avkopling, hvile, glede. Nei, det blir en ny ”tredemølle”! Og man griper seg i å lengte etter arbeidet i den grad det ga utfordringer. Ikke bare det, man opplever kanskje også å savne kolleger, som man nok til tider kunne være lei av. Man savner det kollegiale fellesskapet. Man savner følelsen av å høre til et sted.

Tittelen på den innledning til samtale var: ” Fra aktivt arbeid til aktiv pensjonisttilværelse? Litt om de psykososiale forutsetninger.”

Overgangen fra å være i full jobb til å bli pensjonist er enorm:

For ER vi klar over h va mister vi når vi til slutt rydder vårt skrivebord, tømmer våre arkivskap og bokhyller, skrur ned navneskiltet på kontordøren og fjerner alle spor etter oss?

JO VI MISTER:

struktur (må stå opp i tide for å rekke jobben),

et markert skille mellom fritid og arbeid

kollegialt felleskap

faglige utfordringer

bekreftelse på egenverdi.

For, bevisst eller ubevisst: vi bruker våre medmennesker som et speil – den måten de behandler oss på gjenspeiler vår verdi. Blir vi behandlet med respekt, vennlighet – eller neglisjert, oversett? Mister vi kontakten med andre, oppegående mennesker, kan vi lett bli usikre: hvem er vi egentlig, betyr vi egentlig noe fra eller til?

HVA VINNER VI:

handlefrihet: vi får full frihet til å:

reise, lese, trene, pleie sosiale kontakter, studere, fordype oss i det som interesserer oss.

FARER

kan lett bli selvopptatte, superegoister,

trekker oss ut av alle forpliktende sammenhenger, oss selv nok

OG TIL SLUTT ER DET INGEN SOM REGNER MED OSS LENGER – DA KAN VI OPPLEVE Å BLI ENSOMME, ISOLERT, UTENFOR

HVORDAN FORBEREDE OVERGANGEN?

Noen av oss lever i et forpliktende felleskap med et annet menneske. Hvis den ene stortrives i jobben og den andre føler seg utbrent og ønsker å slutte, kan man få et problem. Da er det behov for mange og rolige samtaler. Begynn i god tid før du slutter i jobben å planlegge hva tiden skal brukes til. For hvis ektefellen fortsetter i jobb, kan du risikere å bli sittende der alene og lese aviser helt til vedkommende kommer tilbake fra jobben. Og hvis du er mann av den helt gammeldagse typen – riktignok en utdøende rase! - sitter du der kanskje og er passe sur, syns synd på deg selv og lurer på når din kjære kone dukker opp. For du er sulten, og du har hele din yrkesaktive tid vært i full jobb, det har vært ditt kall og du har brukt all tid og alle krefter i kallet, du har aldri nedverdiget deg til å bedrive husarbeid, ei heller til være mer huslig enn å smøre din egen matpakke, og da for å være et godt eksempel for barna, mens din kone som også er av den, gammeldagse, selvutslettende type har tatt seg av hus og barn og stelt godt for alle. – en slags felles ”husslave”! Også det en utdøende rase!

Men tilbake til selve overgangsfasen: Kanskje kan det være fornuftig å starte friheten med en reise, for nå har vi jo mulighetene til å reise når billettene er billige!

Kanskje kan det være klokt så slutte ved enden av et skoleår – altså ikke til jul, for de fleste har vel mest kreativitet, livslyst og handlekraft når det er ”sol og sommer”. Da er det godt å være menneske. Slutt ved enden av et skoleår, for da har du sommeren på deg til å lade opp til å finne på noe meningsfylt og lystbetont som du kan gjøre til høsten. Det er om høsten, når det regner, det er mørkt og trist ute, at det er godt å ha noe meningsfylt og hyggelig å drive med.

Hvorfor ikke ta en 2 ukers tur til et land der klimaet er sympatisk, mat og drikke er god og rimelig og naturen er vakker?

Hva er det egentlig som interesserer oss? Fortsatt tjene penger? Eller kan vi tenke oss å gjøre noe uten å få betaling? Aksepterer vi å jobbe dugnad? Eller føler vi oss høyt hevet over trivielle oppgaver, slik det ofte dreier seg om på dugnader? Føler vi at mye av det vi blir bedt om å være med å gjøre ligger langt under vår verdighet? Vi har da tross alt meget lang fartstid på ikke mindre enn selveste Høgskolen i Agder og det er jo nesten like fint som å jobbe på et universitet!

Som pensjonist vil du sikkert få spørsmål om å bli med på dugnader, for det er et uendelig stort marked for gratisarbeid. Og dugnader er meningsfylt, er du god til å male eller snekre, blir du ikke arbeidsløs, og lediggang er, som kjent, roten til alt ondt! (Men vær klar over at lediggang er også en forutsetning for kreativitet og nyskapning!) Og arbeidsfellesskapet som faktisk fører til synlige resultater skal vi ikke kimse av. Det var vel ikke alltid at vår intellektuelle aktivitet alene, foran PC’en, såkalt ”meriterende forskning” har vært så udiskutabelt verdifull!

Det kan også være fint å kunne drive med noe som gir frisk luft og en smule fysiske utfordringer. Løping og lange fjellturer er topp, men det er jo ikke så sjelden at knærne er slitt, brusken nedslitt- og da er det ikke greit verken å jogge selv om skogsstier kan være myke og fine, det er heller ikke så greit å drive med innendørs ballspill.

Fiske er en nyttig og fin hobby, makrellfiske om sommeren og garnfiske så fort brennmanetene er borte. Det gir flotte naturopplevelser i tillegg til et bidrag til matbudsjettet. Men, et lite venneråd: ikke kjøp en ekstra fryser for å ta vare på makrellen. Utpå våren og den etterfølgende sommeren smaker ikke makrellen så veldig godt. Men pytt: da er det bare å begynne å røyke den, da renner jo det harske fettet bort!!

Men hvorfor ikke drive litt vedhugst. Det er ikke så vanskelig å få lov til å tynne hos skogeiere, for mange av dem er takknemlige for å få hjelp til å holde løvskogen i sjakk. Men sats sike for stort. Den globale oppvarmingen er en realitet, fyringsbehovet går ned. Veden har ikke godt av å ligge ubrukt så veldig mange år!

Det er jo også noen blant oss som er besteforeldre, og bor barnebarna i nærheten, mangler det ikke sysselsetning. Pålitelige og billige barnevakter er kjekt å ha! Og det å ha kontakt med sine egne barn og barnebarn er gode greier!

Du vil helt sikkert også å bli spurt om å selge lodd, være med på dør- til- døraksjoner. De fleste kan vel strekke seg til å være sjåfører for bøssebærere, men tigging, selv om det er til et godt formål, er ikke så veldig lystbetont – for vi har da vært ansatt på HIA og da er det å måtte fremstå som tigger ikke så veldig attraktivt – under vår verdighet? For vi har da tross alt enn slags pensjon!

Men ønsker du å begynne i kor, for det er en flott aktivitet, så kan du nok få et lite problem, i hvert fall hvis det forventes at du skal synge sopran eller tenor, da er det lettere for alter og basser. Men fortsatt er vi en slags åndsmennesker, vi lever ikke av aktivitet alene. Vi trenger noe attåt, noe som utfordrer oss, gir oss et løft.

Hvorfor ikke begynne med en seriøs oppfriskning av et fremmedspråk?

Vi har, i hvert fall i tunge stunder, lengtet etter å slutte, legge fra oss åket. Men utpå høsten, når det er mørkt og trist, da er det en begynner å merke at man savner kolleger, studenter, hele miljøet og det at man blir nødt til å stille opp, yte noe, prestere noe, forberede seg, ta ansvar. Før var det slik at andre, ”Systemet” stilte krav til oss, og det hendte vel ikke så rent sjeldent at vi syns det ble vel mye krav og mas. Nå må vi selv sette dagsorden, skape struktur og innhold. Ved å slutte til sommeren, har du en lang sommer til å forberede deg på hva du vil bruke din nye frihet til. Min kone og jeg prøver å få til en skikkelig utenlandstur hvert halvår. Vi velger å reise til steder der vi kan språket, for også det må vedlikeholdes. Men viktigst er det å ikke gro fast i godstolen. ”Use it, or lose it”, heter det. Det gjelder både for evnen til å reise og til å vedlikeholde våre språkferdigheter.

Derfor: ikke vent så lenge med å slutte at du ikke har krefter til å makte omstillingen. For overgangen fra å være programmert til selv å sette dagsorden kan være krevende.

Mange av oss her har allerede gått over i pensjonistene rekker. Men hva er det vi så oppdager? At det faktisk kan være noe i det gamle ordtaket: lediggang er roten til alt ondt.

Vær klar over at omstillingen er stor – og omstillingsevnen kan være liten. Fallhøyden er stor, det hele kan bli traumatisk. Alle omstillinger krever tid og intellektuell innsats. Vær forberedt på det. Planlegging av det første halvåret som pensjonist må ikke vente for lenge, ha planene rimelig klare før du slutter – vær aktiv, bli ikke sittende i godstolen med dagens aviser så lenge at du gror fast!

De fleste her er vel et sted mellom 60 og 65 år. Vi står midt oppe i en viktig og kanskje vanskelig omstillingsfase: omstillingen fra yrkesaktiv til pensjonist. Og da er tiden kommet for å stoppe opp litt og søke visdom. En gammel bønn lyder slik: ” Herre, lær meg å telle mine dager så jeg får visdom i hjertet”. Ingen dum bønn! For nå får vi en anledning til en ny start. Utfordringen er at den livsfasen som nå ligger foran oss skal bli den beste i hele vårt liv. For nå har vi et gammelt menneskes visdom og fortsatt en ungdoms kraft! OBS! Det er ikke sikkert at de vi omgås er helt enig, men pytt, pytt!

La meg til slutt summere litt opp – tilgi at det blir gjentakelser – men en god ting kan som kjent ikke gjentas for ofte!:

Altså:

Vi vil nok etter at den store lettelsen over å ha sluppet krav og press fra vår tidligere jobb, oppdage at lykken i livet er ikke er ikke å rusle rundt i slåbrok frem til formiddagsmaten, lese dagens aviser og drikke kaffe. Vi trenger fortsatt avveksling! For de fleste av oss føler at vi er for friske til å drive dank, vi trenger utfordringer. Men vi ønsker ikke å tre inn i den gamle tredemøllen igjen! For, som skrevet står, det er tid for alt, også for å kunne ta det litt med ro, kose oss, få tid til ”å tenke en tanke til endes”, ta frem igjen andre interesser, utvikle andre sider ved oss selv, starte vår ”karriere nr 2”.

Utfordringen er at vi ikke skal ende opp i den fallgruven at vår lediggang skal bli roten til alt ondt, men, tvert imot, begynnelsen til alt godt!

Lykke til!

Så helt til slutt:

På Seniorpolitikken skal bedriftskulturen kjennes – og personlig føler jeg en slags blanding av stolthet og takknemlighet overfor min tidligere arbeidsgiver for den seniorpolitikk som har vokst frem i de senere år. For den vitner om at arbeidsgiveren tar ansvar for sine tidligere ansatte ved å gi seniorene noen skikkelige gledesstunder i deres pensjonisttilværelse. Det har noe med menneskesyn å gjøre. Og mennesket bak denne utviklingen er den omsorgsfulle Seniorkonsulent Svein Takle.