Wilhelm Aarek - tale av Olaf Larsen i 1976

Kjære rektor Aarek med familie, kjære gjester og medarbeidere.

To karer skulle sprenge vekk en fjellnabbe. Den ene skulle rope ”varsku her” og den andre skulle tenne lunta. Med det samme ropet lød, la begge to på sprang. De ventet en stund, men det kom ikke noe smell. ”Hør”, spurte den som hadde ropt, ”du tente vel på lunta?” ”Nei, - du ropte så snart at eg fekk´kje tid te å tenne´na”.

Denne historien fra ”Folk é løgne” viser noe av den makt som ord har på oss mennesker - og den kan gi litt frimodighet når en kjenner at ordene blir så altfor fattige og små til å gi uttrykk for det som en føler og som en gjerne ville bære fram.

En høstdag 1942 satt jeg på toget mellom Hjuksebø og Notodden. Jeg var på veg til Kristiansand lærarskole som holdt til på Notodden. Jeg må innrømme at jeg alltid pleier å kjenne meg noe redd og engstelig når jeg kommer til et nytt sted. Spent på hvordan det skal gå med å finne et sted å bo, på de nye menneskene som en skal møte og få daglig omgang og kontakt med. Så lenge en er underveis – er det helst forventningene som dominerer – men når det nærmer seg litt, blir det faretruende og skremmende mer dominerende. Det er dette som psykologene på sin uforståelige sjargong mener når de sier at motivgradienten er brattere for det som skremmer enn det som lokker.

Hva skjedde så på toget mellom Hjuksebø og Notodden med den engstelige lærerskoleeleven - jo han treffer opp i familien Aarek – og det er karakteristisk nok ikke bare ekteparet Aarek og lille Hans-Eirik – men også tante Mina – og her ble jeg så innlemmet i gruppa fluksens. Visstnok hadde jeg truffet Aarek før – hatt ham som lærer i Gymnaset i 1938 – men her ble jeg for første gang omgitt av denne aktive omsorg for skolens elever, som jeg etter hvert skulle lære var så karakteristisk for Marthe og Wilhelm Aarek. Jeg kom siden til å bli bedt til middag i deres hjem, noe som i og for seg var noe som en lærerskoleelev satte pris på i disse matknappe tidene – men det som nok gjorde mest inntrykk på meg, var at en overhodet kunne be elever som gjester i en leilighet som var så trang at – ja, jeg tror ikke jeg husker feil når det står for meg i dag 34 år etterpå som at den som satt nærmest døra til kjøkkenet måtte reise seg og skyve stolen inn, hver gang fru Aarek skulle ut på kjøkkenet.

Nåe en har opplevd slik omsorg for elevene, og en slik gjestfrihet, kjenner en trang til å takke de to som sammen har vist en slik medmenneskelig omsorg i sitt forhold til elever og tilsatte ved skolen.

Det er 38 år siden Aareks arbeid startet. I 1938 fikk vi en ny lærerskolelov. denne markerer noe nytt i lærerutdanningssammenheng – idet den må sies å være det endelige brudd med det gamle seminarium. Navnet seminarium ble tatt vekk allerede i 1902 etter benkeforslag i Odelstinget – men innholdet i lærerutdanningen var stort sett det samme som før, og lærerstaben likeså. Vi fikk en ny lærerskolelov i 1930 som innførte den 4-årige utdanning og student klassene – men de store forandringene i skole og lovverk i 30-årene gjorde det nødvendig med en ny lov allerede i 38, slik at den gamle snaut ble tatt i bruk før den ble avløst av den nye.

Det nye i denne loven var pedagogikkstilen, engelsklinjen og kravet om embetseksamen for lærerne – og så ser vi hvordan engelskfilologen Wilhelm Aarek delvis mot sin vilje fikk sin plass i norsk lærerskole og kommer til å prege den i hele perioden til den ble avløst av den pedagogiske høgskolen. Han ble tilsatt i 1938, var medlem av Lærerskolerådet fra 47 til 57, begynte å fungere som rektor i 48, var medlem av Forsøksrådet i 59 – 64, medlem av arbeidsutvalg for å legge fram reglement for barnehagelærerskolen og formann i Utvalget til utdanning av spesialpedagoger 71.

Denne rekken av oppdrag og verv sier mer enn mange ord om den kapasitet og kvalitet som en da heldigvis også kom til å finne blant den nye generasjon av lærere i lærerskolen.

Egentlig kan en si at Aarek var med og tok vare på og videreførte det beste i norsk seminarietradisjon. Overlærerne og rektorene på de gamle seminarene hadde ikke alltid embetseksamen og universitetsutdanning i sin formelle kompetanse – deres reelle kompetanse kom fra selvstendige personer som hadde gått videre fra det grunnlag de hadde fått fra seminarium og skolearbeid.

Det er kanskje typisk for Aarek at han tok eksamen i sitt hovedfag etter et høyst ureglementert studium, der antallet forelesninger som han hadde fulgt på universitetet visstnok nærmet seg sterkt null – og at han kom til å sette merke etter seg i pedagogikk som han opprinnelig ikke hadde i sin fagkrets – som var historie, tysk og engelsk.

I pedagogikk gjorde han det som seminarielæreren før ham, nemlig leste på egenhånd – det var i krigens tid og vanskene med å få tak i pensumlitteratur var nesten overveldende for den som ikke bodde i Oslo – ”lå ved Universitetet”. Karakteristisk at jeg som da hadde en periode ved Universitetet, fungerte som mellommann for å få låne bøker ved Pedagogisk institutt. Der det er vilje, er der veg.

Kan hende er dette noe av bakgrunnen for at Aarek har kunnet identifisere seg med så mye av det som seminariet sto for?

Til vanlig tenker en kan hende på seminar og seminarisme som dilettantisme og halvstuderte røvere. Jeg tror det må være slike som er halvstuderte uti latin som har bidratt, via ordmagi, til å skape myten om de halvstuderte seminarister. Semi – betyr nemlig halv. Den språklige sammenhengen er imidlertid ikke semi – men semen – og har med såmannsarbeid å gjøre – planteskole ville nok være en korrekt norsk oversettelse av seminarium.

Seminariet skulle være en planteskole, et voksested – og det har vår rektor bidradd til i de mange år han har vært knyttet til skolen. Hva er betingelsene for den menneskenes, den personlighetens vekst som skal foregå i lærerskolen?

En av de psykologer som særlig har arbeidet med spørsmål om vekst, er Abraham Maslow. Maslow peker på at det å vokse alltid innebærer en risiko – det er noe som både lokker og skremmer. Vi ser det når barnet tar sine første steg – ser det når den unge skal gå inn i den voksne livsform. Vi har vel alle i oss noe av den frykten for det ukjente, for framtida, for å miste alt det vi har, ja en viss frykt for sjølstendighet og frihet – samtidig som det lokker og drar.

Den viktigste forutsetning for at vi skal våge å velge veksten framfor stagnasjon og status quo – er at vi opplever en sterk grad av trygghet. Det barn so kjenner seg trygg på mor, våger å slippe mor for å våge seg ut på nye risikofylte områder i sin erobring av tilværelsen.

Her er vi ved et område der vi i særlig grad vil takke vår rektor for den trygghet han har greidd å gi dem han har vært overordnet for. At dette ikke bare er et subjektivt inntrykk, viser resultatene fra den ”Guide to Institutional Learning” som skolen har deltatt i. Her går det klart fram at skolen skiller seg fordelaktig ut ved at både studenter og lærere opplever at skolen har et tillitsfullt og trygt klima.

En kan undres hva det skyldes, og jeg tror svaret her er allment for forhold mellom mennesker.

Jeg vil nevne to trekk som betyr mye i denne sammenheng.

1. Pålitelighet og beregnelighet- på den ene side og 2. romslighet og humor på den andre.

Vi kjenner historien om det ekteskapet som ikke gikk så godt. Årsaken var at han var matematiker og hun var uberegnelig.

Dette var nå en ekstra uheldig kombinasjon – men jeg tror vi alle trenger at de menneskene som vi i noen grad er avhengige av i stor grad må være beregnelige, forutsigbare i sine handlinger. Når det gjelder rektor Aareks forhold til de mennesker som han har hatt med å gjøre vil det være lett å trekke fram som sentralt her den klart etiske holdning med en sterk forankring i en Kristus som gjorde seg til ett med de minste, de som var utenfor.

Denne forpliktelsen på de dypeste verdier, gir en pålitelighet som skaper tillit og trygghet.

I sine første år på pedagogikkens område brukte Aarek titt uttrykket vennlig fasthet – og jeg lurer på om ikke det kan være en brukbar betegnelse på et trygghetsbefordrende forhold mellom mennesker.

Når det gjelder romslighet og humor, så tror jeg at det er særlig viktig at mennesker i ledende stillinger har tilstrekkelig av dette. En har så altfor lett for å bli trukket inn i en død prinsippfasthet som av frykt for konsekvensene og av frykt for å skape uheldig presedens, lar prinsippene være mer hellige enn det menneskelige liv.

Vi takker vår rektor for at han har hatt visdom og hjertelag nok til å regne med at prinsippene er bare skygger av den virkelighet som de skal hjelpe oss til å forstå.

En av den som var Aareks kollega på Kongsgård Katedralskole pleide å uttrykke dette slik: Har jeg vært mann for å si et ord, er jeg sannelig også mann for å ta det tilbake.

Når jeg skal prøve å summere opp dette som jeg har sagt om å skape trygghet, vil jeg sitere et ord fra den kjente fortellingen om de betrodde talenter, som klart viser det som kan komme til å skje – i et forhold mellom overordnede og underordnede – det står om den tjeneren som fikk den ene talenten: ”derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten min i jorden”.

Trygghet frigjør – frykt binder.

Vi har et uttrykk heime om å ”vokse ned etter kuhalen”. Når det gjelder vår påvirkning av andres vekst, så kan den virke både ”oppdragende” og ”neddragende”. En av de som klarest har påvist dette er Robert Rosenthal. Det som han har trukket fram er den virkning forventninger har på oss.

Vi kan tallmessig og kvantitativt påvise en slik negativ effekt når det viser seg at fargede barn får bedre resultater på en intelligenstest dersom denne blir kamuflert. Forventningen om å være dårligere enn den hvite befolkningen slår markert ut i dårligere prestasjoner på en så vidt objektiv test som en intelligenstest. I sin positive form er dette illustrert i et forsøk i Oak School i San-Fransisko-området. Med tillatelse fra skolestyret kommer to forskere fra Harvard- universitetet til skolen og ber om hjelp til å prøve ut en ny test som skal finne fram til de elevene der en i kommende skoleår vil finne en ekstra hurtig vekst i intelligens og skoleprestasjoner. Testen ble tatt i denne skolen som hadde elever fra barnehage til 5.te klasse i mai 1964. På lærermøte før skolen startet om høsten var forskerne tilbake, i samtale med lærerne sa de i forbifarten at lærerne kanskje var interessert i å få vite hvem som hadde gjort det særlig godt på testen. Navnene ble så nevnt muntlig, ca.5 pr. klasse.

Barna ble testet igjen i desember, ved slutten av skoleåret og i mai to år etter første prøve. Det viste seg at denne gruppa tydelig hadde hatt større framgang enn resten av klassen. Av en lærervurdering gikk det også fram at de sto foran de andre, ved at de ble vurdert som hyggeligere, bedre tilpasset og mer selvstendige enn de andre.

Så langt alt vel og bra. Rosinen i pølsa er imidlertid at disse elevene slett ikke var de som var tatt ut etter beste prestasjon på testen – men var tatt ut ved loddtrekning – her ser vi da hva den positive forventning kan gjøre.

Og her må vi si at vår rektor har vært enestående når det gjelder å forvente noe positivt hos sine studenter og medarbeidere. Noen har nok av og til ment at han var dumsnill eller blåøyd i sin tro på hva en kan forvente av andre mennesker.

Det er aldri godt å vite hva som er det rette, men det er iallfall bedre eventuelt å ta feil når en møter et medmenneske med tillit, enn å ta feil og hindre vekst ved sin mistillit.

Jeg vet ikke hvor mange av dere som har vært i en planteskole. Jeg har – og det bildet som står for meg fra Sandve planteskole og Grudes planteskole i Sandnes, er lange bed med tett i tett med granplanter.

Her er vi ved en fare som lurer i alle menneskelige forhold – det er hva som skjer i disse tette plantingene.

Da jeg skulle lage et gjerde i vår hag som våre klatreroser kunne slynge seg på, ønsket jeg å lage et gjerde av greiner og trær fra skogen. Sammen med min skogkyndige svigerfar gikk jeg ut for å hogge noen småtrær som kunne brukes. ”Der har du ett” sa han og pekte på ei tørr lita gran som sto i skyggen av et svært grønt grantre. Da jeg hadde hogget det ned, spurte han: ”Hvor gammelt tror du det er?” Jeg som hadde lite greie på skog, tippet på omkring 10 år. Da han sa at det var mellom 40 og 50, trodde jeg det ikke før jeg hadde telt årringene, som lå så tett at de nesten ikke var til å sjeldne fra hverandre. ”Du ser det store treet”, sa han – ”det er like gammelt – disse ble nok sådd samtidig og begynte å vokse opp sammen, men så tok det ene makten fra det andre.”

Når trær står for tett, kan lett det ene ta makten. På vårt felles voksested i seminariet har vår rektor ikke vært den som har satt de andre i skyggen.

Vekst og samvekst er vesentlige sider ved livet i en planteskole. Av ikke mindre betydning er den såmannsvirksomhet som der finner sted. her ligger det nær å minne om det som har nedfelt seg i bøker og innstillinger, der Aarek har strødd ut med villig hånd. Vi har her de populariserte framstillinger med medmenneskelig sikte i ”Kjenn deg selv og andre” og ”Barnets og de voksnes verden” – som vel begge i stor mon ble skapt i den perioden under krigen da vår rektor ikke spiste av krybben i Statens store fehus, men da han måtte skaffe seg en levemåte på det åpne marked – gjennom forelesninger, kurs og skribentvirksomhet.

Dette såmannsarbeidet kommer også fram i de stadig mer gjennomgripende revisjoner av ”Ording og Boyesens skolehistorie” og de dyptpløyende ”From Loneliness to Felolowship” og ”Pedagogiske grunnlagsproblemer”.

Men der vi som har stått rektor Aarek nær som elever og kolleger, mest har merket denne såmannsvirksomheten, er i undervisning og i taler og foredrag.

Når en skal vurdere denne kunnskaps- og ideformidling som har funnet sted fra rektor Aareks kateter, vil jeg se dette i lys av teoriene om informasjonsbearbeiding. Når der gjelder tilegnelsen av nye ideer, tanker og informasjoner, er der to flaskehalser som vi må være oppmerksomme på. Det første kritiske punkt er ved mating av hjernen. Det ser her ut som matingskanalene har heller begrenset kapasitet, og dersom denne overbelastes, stopper det hele opp. Vi som er gamle nok til å ha opplevd ei elektrisk vippe, som før ble så mye brukt til å regulere strømtilførselen til våre hus, vi vet hva som skjer når det bli sendt for mye strøm gjennom ledningene – strømmen blir da koplet ut – så inn- det blir som han sa Sola-buen som hadde fått lagt inn strøm i huset og det begynte å vippe: ”Nå må de koma, for lyset kjem i klumpar”:

Jeg tror noe av hemmeligheten ved Aareks undervisningskunst er hans evne til å servere stoffet på en slik måte at det ikke stopper opp. Her spiller også et annet forhold inn – nemlig den følelsessituasjon som preger undervisningen. Den som er redd, engstelig, blir merkelig trang i sin evne til å ta inn nye inntrykk. Det ligger nær å minne om at angst språklig sett har sammenheng med ”angustia”, som betyr kløft, smal passasje, innsnevring. Altfor ofte kan vi lærere komme til å skape angst som innsnevrer og stenger for tilførselen, og her har Aarek hatt en velsignet fri og angstløsende måte å være på, som har åpnet for fri passasje for stoff og inntrykk.

Men det er ikke nok at stoffet bli tatt i mot – det må bearbeides, eller kodes, for langtidsoppbevaring, dersom det skal bli vårt personlige eie. Av stor viktighet i denne kodingsprosessen er den struktur som stoffer har – og her kan vi si at Aarek har vært en mester i å ordne, strukturere stoff, slik at det blir lett å ta i mot – og lett å huske.

Når vi ser på det som Aarek har fått utrettet i de 38 årene som har gått siden 1938 er det slik at en må tenke om han har gjort slik som vår norsklærer sa på gymnaset – ”Når døgnets 24 timer ikke strekker til, får en ta natta til hjelp.”

Nå er ikke det mulig – men der er i grunnen en måte det går an å strekke døgnet, det er at en blir frigjort fra en rekke andre plikter og oppgaver – og her vil jeg slutte der jeg begynte, nemlig med å trekke inn Aareks familie. Det er jo helt klart at en ikke kan gjøre så mye for skolen og andre mennesker dersom det ikke står en hjemme, som står i – og det er også helt klart at å vokse opp i en heim med en pedagog som far, er ikke lett, og at det har krevd en innsats også fra disse når det har gått så godt som det har, kan det vel ikke være tvil om. Jeg vil derfor få inkludere hele familien når jeg på vegne av studenter og tilsatte, i dag som et synlig tegn på vår takknemlighet overrekker vår rektor Aarek noe som vi håper kan være til glede, og som kan være en påminning om de gode følelser og gode tanker, som vi alle har for deg og din familie.

Del/Tips: