Ordet "Kilden"

 

Vi har uttrykk som å gå til kilden i en sak. Vi kan tenke på de gode vannkildene vi har drukket av i vår ungdom. Kilden er også brukt i flere sammenhenger i bibelen.

 

Mange tenker også på sørlandsdikteren Gabriel Scott og hans bok Kilden – eller brevet om fiskeren Markus. Det er en bok om det enkle, om lykkeverdier, om det åpne sinn. Om det litt mystisk religiøse livssyn.

 

Fiskeren Markus kjøpte et gammelt bryggerhus for 90 kroner og flyttet det opp i kloven og satte et bislag på. Han ga 12 kroner for tomta.

Skomakeren lo av ham. Alle trodde de var bedre enn Markus. Det var mange som overså Markus.

 

Markus var fisker. Han knyttet sin tråd som på Kristi tid, og satte sine garn på samme måte som disiplene gjorde i Genesarets sjø. Han var tro mot sin arv, tatt vare på fra slekt til slekt. Han søkker tråden ned i det blå uten å vite hva havet skjuler. Dypet har rikdommer nok.

 

Markus driver med dorging om dagen og fisker makrell. Han har lille Kristine med seg. Marie i frikirkens vanføre datter, som ingen bekymrer seg videre om. Den ene foten er vissen. Hun sitter på toften rett som et lys. Hun haler snøret så hendig inn at det er rent moro å se på.

Vi kan lese om ålen og hummeren som fanges i teiner og som ikke kan slippe ut.

 

Når Markus så opp fra jorden møtte han det eviges blikk.

Hvis det nu er en prekensøndag og været og vinden tillater det – for her et godt stykke vei – så tar Markus som oftest seilet og reiser til kirken straks han har spist.

Men ellers så blir han alminnelig hjemme, han finner bare bibelen frem og leser et stykke i hvert testamente og oppbygger seg så godt han kan.

Markus løfter blikket fra boken og lar det gli utover heien og havet, hvor himmelen møter med fjernhet og fred.

 

Endelig finner vi ordet Kilden i boka:

Gud er jordens og altets kilde, frembringeren av stoffet omkring en, skaperen av lyset og livet, kraften og gnisten i det som er til. - Gud er jorden og altets kilde.

 

Han tenker på jorden i fart om solen, om natt og dag, sommer og vinter. Alt er tenkt ut så fint og nøyaktig. Her er et innbyrdes samspill mellom humlen og blomsten og mulden og treet. Enda finnes det hoder som mener her er ingen skaper.

 

En teine kan vel ikke gjøre seg selv.

Visst så, vi forstår ikke skaperen, fatter ikke meningen hans, men derfor å nekte at han er til?

Menneskene prøver å bre seg og skubbe nesten bort ifra sitt. Markus ser på krabbene hvordan de slåss for en liten matsmules skyld. De har ikke mer forstand. Og enda, tenker han videre, enda gjør vi det samme selv.

 

Markus er titt på bedehuset, han går for å takke Gud for hummeren og hva det ellers kan være. Men han er ikke alltid fornøyd. Det er ofte for streng tale.

Det reiser ikke mennesket glad mot lyset.

Men Markus har gleden inni seg, tilliten og håpet, styrke, kraft og lys.

 

Markus har bygd mur i haven. Han har hentet jord og tang. Haven er pyntet med tulipaner, rabarbrarot, stikkelsbær og så mangt. Plommetreet står i blomst.

Han fikk neper og gulrøtter, løk og rabarbra. Den her haven var Markus fryd.

 

Det var misjonsmøte i bedehuslunden. Men en del av veien stod under vann. Folk måtte bæres over. Markus hjalp til. Bare han ble stående til den siste var kommet over. Støvlene hans var kleine, de trakk vann på tre fire plasser. Neste dag var Markus klein. Han hostet så det var stygt å høre.

 

Han ble alvorlig syk. Han var dårlig forsynt med matforråd av enhver art. Han lå i rusk og snøvær og lette etter fisk.

En dag ba han Kristen om et lån.

”E driver ikje med udlån sa han – og om e så gjorde, Markus, så vilde e ialfald ikje låne til de” – Du retirer så ikje allievel”

 

Markus lå i benken og så undrende opp mot himmelen og tenkte på hvor merkverdig det var at han skulle fremstilles for Gud.

Jeg skal kun bytte oppholdssted, bytte det vonde med det idelig godt.

 

Marie og flere så til ham imens, de var snille og hjelpsomme mot ham.

 

Han så hvordan menneskets liv var ment, hvordan de satt til bords rundt jorden og holdt måltid. Det var ment som et brorskapsmåltid. Lykkelig den som forstod det slik, det var ment som et kjærlighets måltid.

 

Den siste dagen Markus levde prøvde han seg innerst inne – om han kunne tilgi som skrevet stod.

Kunne han tilgi skomakeren? Ja han kunne tilgi skomakeren. Enn Kristen? Jo, han kunne tilgi Kristen.

 

Boka Kilden har en merkelig slutt:

”Et menneske kommer til verden – en ånd daler ned på jorden, den roter en støvsky op omkring seg, tar støv på og sleper det rundt. Når dens tid her nede er omme, legger den atter støvet av og vender tilbake i det eviges favn.”

--

Markus har minnet oss om at Gud er jordens og universets kilde.

Gud som skaperen av lyset og livet.

Markus har minnet oss om de enkle lykkeverdier.

Om omsorg for andre.

Om å kunne tilgi.

Markus så i et syn mennesker jorden rundt sitte sammen til et kjærlighets måltid.

--

Kåre Brøvig.