Prosessen rundt - "Mens jeg lever "

Dramafolkene er vant til å jobbe kollektivt, og vant til at mange meninger taes til følge. Musikerne er mer vant til å ta regi og jobber mye mer alene, sier Ina A. Moen. Hun er faglærerstudent på drama og er en av to produsenter på det tverrfaglige forestillingsarbeidet ”Grådighet” som foregår de første ukene i oktober. Medprodusent og musikkstudent Frida Ånnevik er enig i at det finnes en kulturkløft mellom de to sjangerne.

- Men vi må forsøke å møte hverandre på et vis, sier Ånnevik.

PROSESS.

Når musikk og drama møtes til tverrfaglige prosjekter, ender det ofte med at musikerne må stå på siden og være band for dramaelevene. Et av målene i denne forestillingen er at de to disiplinene skal være helt likestilte.

Selv om arbeidet skal munne ut i en forestilling, er prosessen nesten like viktig. Prosjektet har vokst fram ved at produsentene har hentet inn ideer fra aktørene. I allmøter har man kommet fram til hvilke ideer som skal prøves ut. Det å improvisere fram en forestilling er hardt arbeid i seg selv, og når så mange som seksti skal bli enige om å trekke i samme retning, kreves det sitt av produsentene.

- Det er mange sterke personligheter som vil ha fram sin stemme, men vi produsenter må rope høyest, sier en hes Frida.

IDESTOPP.

Men nå nærmer det seg forestilling, derfor er det nå innført idestopp. I stedet jobbes det heftig med å foredle de ideene som er på bordet.

- Dette er en av de scenene vi ikke vet hvor går hen enda, peker Frida.

På gulvet foran oss er noe i ferd med å skje. En klassisk kvintett tryller fram lett gjenkjennelige toner av Bach, før idyllen brått revner. Inn på scenen renner en gjeng med karakteristiske røde plastbrett hvilende i en hevet håndflate. Dansende stiller de seg foran kvintetten, før bevegelsene glir over i funky burlesk-bevegelser. Kjetil Sørborg er faglig ansvarlig for dramagjengen og gir tommelen opp. Han forteller at han har vært til stede under prøvene, men latt studentene ha det kunstneriske ansvaret. I sluttfasen er han med for å tighte opp, som han kaller det.

- Dere er kapitalismen som skitner til finkulturen. Endelig gir det mening!

LYDEN AV SKROT.

Grådighet er tema for det tverrfaglige arbeidet, og overalt i rommet ligger skrot og skrap. I tillegg til å tjene som scenografi, tjener skrapet som instrumenter. Bak den klassiske kvintetten ligger et veltet badekar, en veltet handlekurv og en bilfelg. Over hodene våre henger girlandere av stålfjærer.

- For å vise grådigheten visuelt har vi måttet gå til assosiasjonene i gråsonene av begrepet, forklarer produsent Ånnevik.

Ideer til prosjektet fikk studentene tidligere i høst, da den svenske musikeren og komponisten Torbjörn Grass besøkte UiA. Instituttleder Jorunn Seljeseth sørget for å få til dette samarbeidet.

- Dette er noe jeg har ønsket meg lenge, og da jeg ble sjef, så kunne jeg bestemme det, sier hun blidt. Grass har et lekent forhold til lyd og musikk, og det er ikke første gang han lager musikk av skrot, på tvers av kunstartene.

LÆRER SPRÅKET.

Under forestillingsarbeidet er svensken tilbake, og konsentrer seg om å ikke blande seg for mye inn i de kreative beslutningsprosessene. I stedet går han rundt og observerer det som skjer når regelbundne musikere jobber sammen med uregjerlige dramafolk.

- Det er jo to kulturer som møtes, med hver sin måte å nærme seg en prosess. Problemene de møter på ligger i kommunikasjonen. Forhåpentligvis kan de lære å forstå hverandres språk, sier Torbjörn Grass.

Arbeidet ender i fire forestillinger, og det fordrer hektisk aktivitet i Ekserserhuset gjennom de to ukene prosjektet varer. Selve forestillingene er dessverre ikke åpne for publikum, men 24. oktober blir det mulig for allmennheten å se arbeidet. Den skal nemlig vises som en del av Kristiansands markeringen av FN-dagen.

Kristin Øygarden

soesterkristin@hotmail.com

Del/Tips: