Celloboblene

Cellobobler for de aller minste

Klokka er 11.00 mandag formiddag. I underetasjen på Fakultet for Kunstfag er det nesten ikke mulig å komme gjennom gangen. Det står nemlig parkert 21 barnevogner der – for i dag spiller Bobleteatret sin forestilling Celloboblene for spesielt inviterte små venner. Inni teatersalen er det helt fullt. På stoler sitter spente teaterstudenter som er vel så nysgjerrige på det lille publikumet som på forestillingen. På gulvet sitter 21 mammaer og pappaer med sine søte små på fanget. Foran dem sitter to konsentrerte og veldig tilstedeværende skuespillere, Jorunn Seljeseth og Anne-Mette Liene. Denne uken underviser de to universitetslektorene studentene i klovn, og som en del av opplegget presenterer din sin egen klovneforestilling.

Celloboblene har Seljeseth og Liene spilt ca 60 ganger i forbindelse med teaterfestivaler, konferanser, opptredener i barnehager og åpne forestillinger. Men aldri har de spilt for så små og så mange babyer. Dagens yngste publikummer er 2,5 måneder og dagens eldste er snart 10 måneder. Automatisk legger Seljeseth og Liene om spillestilen i forhold til når de spiller for et eldre publikum, for å tilpasse og møte disse små og undrende barna. Fra første stund har forestillingen grep om sitt publikum. Det er utrolig fascinerende, og ikke minst rørende og se alle de små barna sitt og ligge med all deres oppmerksomhet vendt mot det som skjer foran dem. Spent følger de med på baller som ruller, kropper som beveger seg, tær som danser, klovneneser som kommer av og på, og ikke minst musikken som virker sterkt både som gjenkjennende element og som overraskelse. For noen er det tryggest på mamma eller pappas fang, mens andre krabber utforskende ut på gulvet for å undersøke det som foregår litt nærmere. Seljeseth og Liene kommuniserer direkte med barna med blikk, henvendelser og ved at de oppsøker barna med rekvisitter og musikk.

Stemningen i rommet er helt magisk. Både studenter, foreldre og skuespillerne selv er fullstendig grepet av barnas nysgjerrige og fokuserte tilstedeværelse. Det er ikke tvil om at Seljeseth og Liene har lykkes med å lage en forestilling som også gir en opplevelse for de helt små. Ikke minst er det ganske spesielt når forestillingen er ferdig at verken barn eller foreldre vil forlate rommet. Alle forblir i stemningen som forestillingen har etablert. Sakte men sikkert begynner foreldre å snakke sammen og barna leker med rekvisittene. De to klovnene som først snakker og leker med barna– trekker seg etter hvert stille tilbake. Etterpå sitter man igjen med et smil over det man har sett og opplevd, og med en erkjennelse av at teater virkelig kan gi opplevelser som gjør dagen rikere.

Marit Wergeland-Yates

Del/Tips: