Per Inge Bjørlo: Skal/kranium

Den store, bølgende menneskelignende formen står som en vital kontrast til arkitekturens stramme linjer. Figuren fremstår kald, massiv og sikker. Går vi derimot rundt skulpturen ser vi at den er hul inni, og de tynne, skarpe avslutningene gir den et skjær av sårbarhet.

Ved første øyekast fremstår overflaten jevn og metallisk, men ser vi nærmere etter legger vi merke til at den snarere er sammensatt av ujevne deler, som et lappeteppe i matt glass. Den buktende formen på bakken kaster en jevn metallskygge.

Per Inge Bjørlo er en av Norges fremste nålevende og internasjonalt anerkjente kunstnere. Han ble født i Spjelkavik, men er nå bosatt i Hønefoss. Utdannelsen har han fra Statens Kunstakademi 1977-81, studier hos Poul Christensen i Danmark 1975, samt Kunsthøgskolen i Bergen 1974-77.

Bjørlo er både maler, tegner, grafiker og billedhugger, men er kanskje mest kjent for sine installasjoner. Installasjonene, som gjerne består av industriprodukter som glass, metall, gummi, metall og elektrisitet er kunstverk som snarer enn “å være noe” gir oss sterke sanselige opplevelser. Skal/Kranium uttrykker både kulde og sikkerhet, samt skjørhet og svakhet.

I verkene sine ønsker Bjørlo å konfrontere oss med vår egen psyke og utfordre oss til å reflektere over hvem vi er, og hvordan vi går inn i våre rom. I en artikkelserie i Morgenbladet i 2005 ble hans fem installasjoner Indre Rom (1984-1990) kåret blant Norges 12 viktigste kunstverk i etterkrigstiden. Indre Rom V er en av de faste installasjonene ved Museet ved Samtidskunst i Oslo.

Bjørlo er kanskje best kjent for et bredere publikum for sin utsmykning av Oslo Lufthavn Gardermoen med skulpturserien Alexis plassert i avgangshall, ankomsthall og ved jernbanestasjonen. Serien er inspirert av den greske kjernefysikeren Alexis Pappas arbeid, en forsker som åpnet Bjørlos øyne for vitenskapens komplekse virkelighet. Bjørlis kommentar er: ”Uansett hvor tilgjengelig kunnskapen vår er, tror jeg ikke vi er blitt klokere – vi fortsetter å være de ensomme menneskene. Skulpturene står dønn aleine og balanserer den sårheten vi omgir oss med.”

Kanskje kan vi lese dette kommentaren videre inn i Bjørlos Skal/Kranium: den ensomme kjempen, med et hulrom å fylle. Sterk, men svak på samme tid.

Kommentarer