Joan Savo: Landskap
Månedens bilde mars 2010.
Tekst: Frida Forsgren
Joan Savo, Landskap, olje på lerret, 51 x 107 cm, UiA.
Mens vi venter på våren kan vi nyte Joan Savos delikate og slørete landskapsstudie fra 1959 på Campus Gimlemoen. Oljemaleriet er en av Wenneslandsamlingens figurative perler som snakker til oss med rolige penselstrøk og vårlige, harmoniske fargetoner, snarere enn dynamiske beat effekter. Joan Savo antyder, snarere enn forklarer — penselstrøkene er rolige og rytmiske, og fargene duse og poetiske.
Joan Savo (1918-1992) vokste opp i Portland, og var aktiv i San Franciscos North Beach område på 1950-tallet. Hun hadde en viss berøring med selve beatmiljøet, men stilistisk valgte hun et helt annet billedspråk enn kunstnerne i miljøet rundt henne. Som mange av beatkunstnerne var også Joan Savo selvlært og uttrykket hennes på 1950- og 1960-tallet var en bredpenslet abstrakt figurativ stil som vi ser i Landskap. På 1970-tallet gikk hun som så mange andre kunstnere over til en mer geometrisk abstrakt stil. På tross av den abstrakte ekspresjonismens store innflytelse på amerikansk kunst i perioden etter andre verdenskrig til ca. 1965, valgte mange kunstnere å holde seg til observasjonen av den konkrete, virkelige verden. I California ser vi tendenser svært tidlig til at kunstnere neglisjerte den abstrakte ekspresjonismens hype og i stedet malte landskap, hav, himmel, mennesker og steder — de malte det de så, ikke det de følte inni seg. Mange kunstnere i California valgte å vende ryggen til den nye abstrakte stilen før den hadde fått ordentlig fotfeste i kunstmiljøene, og denne nye figurative stilen kalles California Figuration i faglitteraturen. I San Francisco er de mest kjente figurative kunstnerne Joan Brown, David Park, Elmer Bischoff, og også Joan Savo som er representert i Wenneslandsamlingen. Joan Savo hadde separatutstilling på California Palace of the Legion of Honor i 1964, og det var kanskje her Reidar Wennesland kjøpte Landskap?
Joan Savo er en av kun fire kvinner representert i Wenneslandsamlingen, noe som illustrerer de vanskelige kårene for kvinnelige kunstnere på 1950- og 1960-tallet. Miljøet på kunstskolene og kunstgalleriene var svært mannsdominert og det amerikanske samfunnet generelt hadde andre forventninger til kvinnerollen som ikke lot seg innpasse i det frie, individualistiske kunstlivet. Joan Savo var mindre avhengig av å lykkes økonomisk siden hun var godt gift, og kunne dermed utvikle sitt talent uten å kjempe for å betale regningene underveis som eksempelsvis Jay De Feo eller Joan Brown, profilerte kvinnelige kunstnere i beatmiljøet. Savo kjente imidlertid begrensningene ved å være kvinne i en mannsdominert verden på kroppen, og sa i et intervju: “Å være kvinne i kunsten er ganske annerledes … Det kan være en fordel, men overfor kunsthandlere er det er handicap … Menn hjelper hverandre, der har de en enorm styrke. Når folk sier til meg “du maler som en mann”, mener de at jeg er ganske dyktig.”
Motivene til Joan Savo er ofte det vi definerer som tradisjonelle kvinnemotiver, hun maler gjerne portretter eller landskaper, stemninger eller folk hun kjenner. Allikevel makter hun i Landskap, som i sine øvrige bilder, å gi tolkningen det lille ekstra som gjør at maleriet blir kunstnerisk og malerisk interessant, og ikke kun en avbildning av virkeligheten: Hun makter å formidle en melankolsk følelse av vår, av fuktig jord, lysegrønne spirer og tåke mellom trestammene.



