Eduardo Pajac: Uten tittel

Kunsthistorien som disiplin fokuserer stort sett alltid på kunstens kjente kunstnere, de som var skoledannende eller som tilførte historien noe nytt. I amerikansk kunsthistorie på 1950 og 1960 tall er Jackson Pollock, Mark Rothko, Willem de Kooning og Barnett Newman eksempler på de store stjernene, de som skapte debatt, som kunstkritikerne skrev om, og de som solgte bildene sine for store summer.

Stort sett befinner kunstnerne som er representert i Wenneslandsamlingen seg på motsatt side av skalaen, de var ukjente for det store publikum, de solgte få, om noen, bilder, og kritikerne registrerte knapt at de levde. De fleste av disse vet vi imidlertid noe om, enten via slektninger, via kunstnervenner, eller via gamle utstillingskataloger.

Eduardo Pajac vet vi derimot ingenting om annet enn at han etterlot seg to monumentale abstrakte bilder som i dag henger ved Universitetet i Agder. Kan disse bildene alene fortelle oss noe om Pajac og tiden han levde i?

Maleriet er horisontalt og fargene går i jordnyanser: brunt, rødt, gyllent og sort. Den øverste delen består av sort som glir dust over i hvitt og minner om en horisontlinje, hav som møter himmel. Nederste del er kaotisk og mer plastisk utformet, vi ser striper av hard sand stivnet i organiske mønstre, og tykke klaser av sand og sement som lager mønstre på lerretet.

Denne svært fysiske malemåten, samt de grove, mørke fargene er karakteristisk for det abstrakte maleriet ved California School of Fine Arts (dagens San Francisco Art Institute) på begynnelsen av 1950-tallet. Studentene eksperimenterte med dystre farger, og ukonvensjonelle materialer som sand, sement, tjære og asfalt — materialer som gav bildene et rått, røft og grovt uttrykk. De hadde gjerne konkurranser om å lage de styggeste, råeste bildene.

Som beatpoetene ønsket malerne ofte å sette ord på samfunnets ekle, skitne, lugubre sider — i sterk kontrast til det overflatiske, polerte glansbildet det offisielle USA forfektet. Kunsten skulle være sann og ekte, ikke tilgjort og forfinet.

De snirklete sandavtrykkene i maleriet minner også om Pollocks drip paintings fra sent 1940 og tidlig 1950 tall. Malingen ble påført intuitivt og spontant, og minner om indiansk sandmaleri, ekte og opprinnelig. Til tross for at Pollock var langt unna undergrunnsmiljøet i San Francisco, var han svært innflytelsesrik og stort sett alle malere på denne tiden forsøkte ”å dryppe”.

Vi kan tenke oss at Pajac var en del av dette californiske undergrunnsmiljøet, og at han kom i kontakt med Reidar Wennesland enten som pasient eller som maler, og at maleriene deretter ble en del av Wenneslands samling. Pajacs bilde illustrerer hvordan selv ukjente, marginaliserte kunstnere kan fortelle historier og speile sentrale grunntrekk i en epoke.

Kommentarer