Sonny’s side

Utstillingen i Texas illustrerer hvordan Valledor sammen med andre velkjente kunstnere som Sol Le Witt, Robert Smithson, Mark di Suvero, Robert Grosvenor, Peter Forakis og Edwin Ruda utgjorde et fascinerende kunstnerisk og musikalsk felleskap i New York på 60-tallet. De er kjent for sine monumentale, minimalistiske lerreter, skulpturer, samt eksperimentell musikk med nye moderne lydbilder. Det få imidlertid vet, er at Leo Valledor på slutten av 50-tallet var en sentral aktør i San Franciscos beatmiljø med viktige utstillinger på undergrunnsgalleriene The Six og The Dilexi. Seriene hans Compositions og Jazzus ble vist ved The Six i 1956 og 1957, og serien Black and Blue, som UiAs oljemaleri Sonny’s Side kommer fra, ble vist ved The Dilexi i 1959. The Six er kunstgalleriet hvor Allen Ginsberg urfremførte diktet Howl i 1955, akkompagnert av hyl, trommebeats og tilrop fra salen — en performance som regnes som begynnelsen på beatepoken i San Francisco. The Six var et av galleriene som samlet denne generasjonens poeter, musikere og kunstnere, og Valledors bilder er slående visuelle eksempler på kunst skapt i beatens ånd. De er spontant utført med jagende, pulserende penselstrøk, formatet er monumentalt og ruvende, fargene er sterke og kontrastfylte. Sonny’s Side består av en rekke kjappe, overlappende penselstrøk, hvite og lyseblå, som trer frem fra den mørke dypblå bakgrunnen. Bakgrunnen er jevn og klar, mens penselstrøkene sentralt er taktile og grove. I midten finnes det et eneste figurativt element: et lite rødt hjerte.

Beatkunsten er grenseløs, musikerne, malerne og poetene samarbeidet på tvers av kunstneriske uttrykk og dette er også tydelig i Valledors arbeider. Han stilte ut på Six og Dilexi, møtesteder for jazz, poesi og billedkunst, og bildene hans har sterke referanser til jazzen. Mange av de kjente amerikanske abstrakte ekspresjonistene unnlot å gi bildene sine titler for å ikke lede betrakterens opplevelse av billedflaten, som eksempelvis både Jackson Pollock og Clifford Still, men Leo Valledor er tydelig på hvor han henter sin inspirasjon. Bildene han stilte ut ved The Six og The Dilexi heter foreksempel Miles I, Miles II, Sonny (Rollins) ’s Side, Whatever Stan Wants, Whose Blues, og selv sier Valledor at han valgte det abstrakte formspråket for å kunne “spontaneously improvise like a jazz musician. The gestured linear brushstroke was like a melody executed in rhythmic calligraphy”. For Leo Valledor var forholdet mellom toner, lik forholdet mellom farger, et forhold som kunne improviseres over i en uendelig rekke varianter. I så måte er han i tråd med flere av beatpoetene. Jack Kerouacs litterære stil har blitt kalt bebop-prosody på grunn av sin tilnærming til jazzens rytme, og Allen Ginsbergs poetiske perioder skulle nærme seg lengden en jazzmusiker kunne blåse på instrumentet sitt før han måtte trekke luft. Valledor spilte selv saksofon og elsket jazzens tempo og mulighetene for variasjon og improvisasjon.

Reidar Wennesland besøkte The Dilexi Gallery i 1959 og sikret seg to av bildene fra Valledors Black & Blue serie, Sonny’s Side henger i B-bygget i tredje etasje, det andre maleriet That’s the Spirit for J and W tilhører Kristiansand Katedralskole Gimle og kan nå sees på Sørlandets Kunstmuseum ut 2010. Både Sonny’s Side og That’s the spirit for J and W er amerikansk abstrakt ekspresjonisme på sitt beste, og gir flotte dykk inn i etterkrigsamerikas moderne visuelle billedspråk.

Del/Tips:

Kommentarer