Portrett av kunstneren Arthur Richer

Best kjent er han for portrettet Love med fregner og de andre store fargesterke portrettene i sterk close-up, som Kvinnen med nebb, Kvinnen med bart, Mor og Datter, som henger rundt om på campus Gimlemoen.

Men Bowen har så mange flere sider, han er som en kameleon som kan gå ut og inn av kunstneriske uttrykk og stiler, fra det helt non-figurative, til det psykedeliske, til det visjonære eller groteske. Kanskje var det nettopp derfor Wennesland støttet ham med maling, penger, og husrom i en årrekke.

Bowen delte også atelie med kunstnerne Arthur Monroe og Michael McCracken i San Franciscos mest intense beatperiode mot slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-årene, og her ble de fleste av verkene Wennesland kjøpte til.

De fleste arbeidene har et utpreget skissepreg, de er spontant utført i intenst tempo og de speiler tidens idealer om flyt, improvisasjon og spontanitet. Bowen, McCracken og Monroe kunne lage titalls, hundretalls arbeider om dagen og det sentrale var den kreative prosessen, ikke nødvendigvis resultatet.

Bowens portrett av vennen Arthur Richer har et slikt oppjaget, intenst uttrykk, men er råere enn de andre portrettene i samlingen. Portrettet virker desperat, eksistensielt, og speiler kanskje livet disse kunstnerne levde på kanten av det etablerte. Øynene er vidåpne og munnen former et stort, gapende hyl, alt formulert under en bølgende hårmanke, lik Munchs skrik.

Edvard Munch var utstilt på San Fransisco Museum of Modern Art både i 1951 og 1958, og Michael Bowen forteller at utstillingene gjorde et uutslettelig inntrykk på datidens kunstnere. I lang tid snakket de kun om Munch og hans sterke billedverden.

Kanskje de selv identifiserte seg med Munchs fremmedgjorte, ensomme mennesker i et depresjonsherjet etterkrigsamerika? Et Amerika som rustet til nye kriger, til kjøpefest og til ideologisk strømlinjetenkning. Et samfunn som ikke hadde plass til de som tenkte og handlet annerledes, som beatkunstnerne som levde etter egne agendaer, som malte, drakk, eksperimenterte med dop og drømte om frihet og foranding utenfor A4-livets begrensninger.

Arthur Richer som Bowen portretterer var en nær kunstnervenn av Bowen, Monroe, McCracken og Wennesland selv, og en av Wenneslandsamlingens “unge døde”. Richer malte selv i et svært uttrykksfullt abstrakt formspråk, gjerne dystre farger og former, ispedd figurative elementer som spor av klør, sprikende greiner som i det melankolske Wagnerian Landscape, utstilt i trappeoppgang A på Kristiansand Katedralskole Gimle.

Richer døde kun 37 år gammel i 1965 av en overdose, hans kone døde seks måneder senere av samme grunn, og de etterlot seg fire små barn. En husbrann hadde kort tid i forveien ødelagt samtlige av Richers verk, bortsett fra de få som var i Wenneslands eie. En desperat situasjon som understreker Richer portrettets angstskrik, samtidig som det viser kunsteren Michael Bowens allsidighet og evne til alvor.

Kommentarer