Arthur Monroe: Selvportrett

Skissen er fra Monroes tid i 72 Commercial Street, San Francisco, der han delte leilighet og atelier med de to malerne Michael Bowen og Michael McCracken, samt en høne kalt Roosevelt Chicken. Tiden var preget av vill festing og frenetisk maling i beste beatstil — Monroe har selv fortalt hvordan hundrevis av skisser kunne bli til i løpet av et døgn. De malte nonstop, 24 x 7. Selvportrettet ved Universitetet i Agder er kun ett av få som har overlevd fra denne perioden. Men det er en skisse som forteller mye, både om Monroe, beatmiljøet, og om kunsten hans.

Ser vi nøye på skissen ser vi at den er laget på tynt, fragilt papir av dårlig kvalitet. Oljemalingen er uttynnet og utflytende — legg merke til hvordan den renner fritt nedover fra kunstnerens høyre arm. Kunstnerne i Commercial Street kollektivet hadde dårlig råd, og malte med, og på, det de fant, som regel restemaling og stjålet trykkeripapir. Til tross for dette, er Monroes selvportrett et godt bilde. Det har nerve og sjel, og makter å gi en god karakteristikk av en ung, selvsikker, maler. Selvportrettet gir gjenklang i kunsthistoriens kjente selvportretter, av rekken med malere som ser på oss fra lerretet og stolt viser frem sitt håndverk: Rembrandt, Rafael, Vincent Van Gogh, Frida Kahlo, Odd Nerdrum, for å nevne noen få. Selvportrettet er en maleriøvelse, men òg en tolkning av seg selv.

Arthur Monroe ble født i den svarte gettoen i Brooklyn, New York i 1935, og studerte kunst på begynnelsen av 1950-tallet mens den abstrakte ekspresjonismen var den ledende kunstretningen. Monroe var en aktiv del av det progressive kunstmiljøet i East Village og Cedar Street Bar, og frekventerte kjente malere som Willem De Kooning og Franz Klein. I tillegg var han en nær venn av jazzmusikeren Charlie Parker, som innprentet i ham at han som kunstner måtte ”know his ax”, kjenne sitt håndverk. Mot slutten av 50-tallet forlot Monroe New York og reiste ut for å bli kjent med ikke-vestlig kunst og kultur. Han slo seg ned blant annet i Mexico en tid før han flyttet til San Francisco-området der han bor og maler den dag i dag.

Som vi ser er Monroe afroamerikaner og han hadde en svært tøff oppvekt i gettoen i New York, der han kjente både fattigdom og rasisme på kroppen. Han er blant svært få fargede kunstnerne i Wenneslandsamlingen, en av de som definitivt visste hvordan det var å ikke tilhøre mainstream USA på 50-tallet. Allikevel utstråler selvportrettet hans styrke og selvsikkerhet: maleriet viser oss en ung maler som er stolt av sitt håndverk og stolt av hvem han er.

Kommentarer