Forskere i vranglås

Forskere i vranglås

Dersom man klatrer ned fra elfenbeinstårnet, tar megafonen i hendene og snakker, kan det hende at vi alle blir litt klokere.

Les artikkelen på fvn.no:

Christian Altmann Kommunikasjonsrådgiver

Det er fascinerende å se forskere stupe i skyttergravene og gå i vranglås. Det er det som har skjedd etter Harald Eias fjernsynsserie «Hjernevask» – serien som rettet lyset på spørsmålet om vi er resultat av arv eller miljø. En ting er at enkelte forskere kom særdeles dårlig ut i seriens programmer, fremsto som dogmatiske politiske emissærer uten nysgjerrigheten som skal prege forskere. En annen ting er at de norske forskerne nesten uten unntak håndterte det å stå i kilderollen, altså selve håndteringen av intervjusituasjonen, på en dårlig måte. Da vil man ikke snakke mer med mediene.

Det er mye å lære av slikt, men forskere som nå er fornærmet på egne og standens vegne, ser ikke ut til å være interessert i å lære. Det interessante er å observere hvordan de takler selve situasjonen, det at omgivelsene er kritisk til forskergjerningen deres, holdningene og konklusjonene. Nå krever flere forskere å få forske i fred, uten å måtte formidle til samfunnet hva de driver med. De vil tilbake i glassboblene sine, der ingen forstyrrer og stiller spørsmål.

I denne reaksjonen har forskere, det være seg kjønnsforskere, samfunnsforskere eller litteraturforskere som kom skjevt ut i «Hjernevask», fått ivrig støtte fra medieforskeren Lars Nyre, som mener at «forskarar kan halda trygg avstand til det offentlege kretsløpet som blir styrt av journalistikkens omskiftelege dagsorden». Sitatet er hentet fra Norsk medietidsskrift, der Nyre er redaksjonsmedlem. Det sier litt om forskere når de ikke bare synes, men også tror, at forskning basert på offentlige midler kan foregå uten at storsamfunnet skal ha tilgang til den kunnskap og viten forskeren tilegner seg.

Når forskningsmidler tildeles, bør det også skje etter kriterier hvor formidlingen av forskningen står sentralt. Forskere bør altså tvinges til å komme ut og fortelle hva de forsker på, det må være et absolutt krav. Da bør også noen forklare dem at journalistikken, og særlig de brede mediene (dagsaviser, fjernsyn og radio – i tillegg til nettet) representerer mulighetene i så måte. Vi skal gi Nyre rett i at det finnes godt fungerende offentlige kretsløp utenom de mest populære massemediene, men å utelukke dem fra formidlingen, er en tabbe.

Forskning og ressurser til forskning er avhengig av tillit i samfunnet. Med begrensede ressurser, jeg synes for øvrig det bedrives for lite forskning i Norge, er det viktig å være tydelig på at forskning skal formidles og helst forstås som nyttig for samfunnet. Uten en bredde i formidlingen er ikke dette mulig å få til. Forskere som kun er skeptisk til journalistene og journalistikken, bør senke skuldrene og lære mer om mediene, deres samfunnsrolle og hvordan redaksjonene jobber. De store redaksjonene har dedikerte og som regel godt kvalifiserte medarbeidere til å drive denne formen for journalistikk, som jo kan være krevende.

«Hvorfor skal vi i mediene? Vi får jo ikke troverdighet av våre kolleger av slikt,» sa en relativt fremstående akademisk leder til meg for en tid tilbake. Utsagnet er nok symptomatisk for hvordan mange forskere ser på det å formidle. Det er annenrangs arbeid og feil bruk av tiden, synes de.

Jeg vokste opp med Henry Valen, pioneren innenfor valgforskning og en ruvende skikkelse innenfor norsk samfunnsforskning, som den som skapte min interesse for politikk. Hans evne til å forklare sammenhenger i valgresultater og politikk var unike. Kan noen påstå at Henry Valen ikke gjorde seg fortjent til akademisk troverdighet og heder fordi han var ofte å se på tv? Selvsagt ikke. Noen slik motsetning finnes ikke. Så lenge man har noe meningsfullt å si, så si det. Hvis en ikke har det, så la være. Den regelen gjelder forskere, også.

Som journalist møtte jeg av og til forskere som var kjappe til å si «jeg driver ikke med noe interessant», når jeg ringte for å snakke med dem. Slike henvendelser var research, en del av verktøykassa til både journalister og forskere. Vegringen mot å snakke med journalister uten forskerbakgrunn har lenge preget institutter og organisasjoner med en tung forskerkultur. Det er ikke tvil om at enkelte redaksjoner og journalister har bidratt til å skape denne dype skepsisen, men at noen mislykkede offentlige opptredener, slik som i «Hjernevask», skal slå over i en offentlig paranoia mot journalistikken, er mest trist. For forskningen og dens rammevilkår.

Forskere trenger allierte og stemmer i offentligheten når forskningsmidlene strupes og den offentlige debatten dreier seg om vi over hodet trenger slikt. Da er det ikke tilstrekkelig å diskutere og problematisere innenfor egne snevre sirkler. Da gjelder det å forankre og påvirke, skape allianser og endre holdninger til, og syn på forskning. Det gjør man i det offentlige rom. Da er det ikke særlig strategisk å lukke døren.

De gangene jeg møtte forskere med en genuin interesse for å formidle spennende funn fra forskning, når de så dette som en del av resultatet av og målsettingen med forskningen, var det utelukkende en såkalt vinn-vinn-situasjon. Jeg fikk en god sak, forskeren en mulighet til å kommunisere med et bredt publikum, et publikum som innimellom faktisk har direkte interesser i forskningsresultater. De kan jo endre livene våre.

Nå er det slik at forskere er ulike – som alle andre. Noen er introverte og ikke særlig dyktige til kommunikasjon. Andre mer utadvendte og gode til å by på seg selv. Poenget er at om en ikke engang er villig til å forsøke å formidle forskning utenfor det akademiske rammeverket, går vi glipp av noe.

Forskere skal være takknemlige for den nysgjerrighet mediene og samfunnet har for det de driver med. De skal se på henvendelser fra journalister som muligheter, ikke trusler. Hver gang en journalist ringer, har forskeren en unik mulighet til å kommunisere med et publikum. Dersom man klatrer ned fra elfenbeinstårnet, tar megafonen i hendene og snakker, kan det hende at vi alle blir litt klokere. Da skal man også takle et kritisk søkelys på egen virksomhet, en virksomhet som vi alle betaler for og skal høste fruktene av.

Kommentarer