Siemke Böhnisch disputerer 30. juni

"Feedbacksløyfer i teater for svært unge tilskuere" - et bidrag til en performativ teori og analyse – er den offisielle tittelen på avhandlingen. En feedbacksløyfe er en gjensidig påvirkning av aktører og tilskuere i forestillinger. Hvordan tilskuere påvirker aktører, er - blant annet - avhengig av deres måte å være publikum på.

Avhandlingen anvender og videreutvikler et performativt tankesett og utforsker et felt som har vært lite belyst innen teatervitenskapen: Teater for barn under tre år – i noen tilfeller helt ned til seksmånedersalderen.

Antakelsen som legges til grunn, er at svært unge tilskuere gir produktive utfordringer til teaterkunstnere, og at estetiske strategier i forestillinger kan leses som svar på slike utfordringer. Fokuset ligger på barns markante tilstedeværelse som teaterpublikum, en ikke-diskré publikumsstil som fremhever teaterets hendelsesdimensjon.

Denne dimensjonen har stått i sentrum av et performativt syn på teater. Studien tar utgangspunkt i Fischer-Lichtes Ästhetik des Performativen (2004) hvor forestillinger blir oppfattet som unike hendelser, med fokus på det ikke-planlagte og ikke-kontrollerbare. Hennes syn etableres i strikt avgrensning fra en oppfatning av forestillinger som planlagte og gjentagbare sceniske strukturer. Avhandlingen setter spørsmålstegn ved denne binære

forskjellsdannelsen og legger frem et alternativt bidrag til en performativ teaterteori og

-analyse.

Se også nettsidene til Akademiet for Æstetikfaglig Forskeruddannelse Forskerskole i Kultur, Litteratur og Kunstfag ved Aarhus universitet:

Disputasfakta:

Kandidaten: Universitetslektor Siemke Böhnisch arbeider ved UiAs Institutt for visuelle og sceniske fag ved Fakultet for kunstfag. I stipendiatperioden var hun finansiert av Kunnskapsdepartementet, i tillegg fikk hun et ”stipend til kvalifisering for det underrepresenterte kjønn” fra UiA i sluttfasen.

Disputas finner sted i:

Institut for Æstetiske Fag, bygning 1584 (145), lokale 124, Langelandsgade 139, Århus C, Danmark

Prøveforelesning er ikke vanlig ved disputaser her.

Tid for disputas:

Onsdag 30. juni kl 14:15

Tittel på avhandling:

”Feedbacksløyfer i teater for svært unge tilskuere.” Et bidrag til en performativ teori og analyse.

Opponenter:

Førsteopponent er Rikke Gürgens Gjærum, dr.art., Høgskolen i Harstad, Norge

Annenopponent er Michael Eigtved, lektor, Institut for Kunst og Kulturvidenskab,

Københavns Universitet

Det tredje medlemmet i komiteen er Erik Exe Christoffersen, lektor, mag.art.

Institut for Æstetiske Fag, Aarhus Universitet, som også har vært formann for bedømmelsesutvalget.

Veileder i doktorgradsarbeidet har vært:

Ida Krøgholt, lektor, ph.d. Institut for Æstetiske Fag, Aarhus Universitet. Siemke Böhnisch ble også veiledet av Torunn Kjølner, som ble alvorlig syk og gikk bort høsten 2008.

Kandidatens egen oppsummering av avhandlingen:

Feedbacksløyfer i teater for svært unge tilskuere.

Et bidrag til en performativ teori og analyse

Norsk sammendrag

Feedbacksløyfer i teater for svært unge tilskuere er en studie med vekt på både teoriutvikling og forestillingsanalyser. Avhandlingen gir et bidrag til en performativ teaterteori og -analyse og utforsker et felt som har vært lite belyst innen teatervitenskapen: teater for barn under tre år – i noen tilfeller helt ned til seksmånedersalderen.

Utgangspunktet er en antakelse om at teaterkunstnere får produktive utfordringer i møte med så pass unge tilskuere, og at estetiske strategier i forestillinger kan leses som svar på slike utfordringer. Fokuset har ligget på barns markante tilstedeværelse som teaterpublikum, på det jeg kaller en ikke-diskré publikumsstil.

På det metodiske planet har målet vært å kunne analysere forestillinger slik at tilskueres hørbare og synlige bidrag blir undersøkt og beskrevet som en relevant del av selve forestillingen.

Teksten er delt i et teori-, et metode- og et analysekapittel, som blir innrammet av en innledning og avsluttende refleksjoner.

En ikke-diskré publikumsstil fremhever teaterets hendelsesdimensjon. Denne dimensjonen står i sentrum av et performativt syn på teater. Den faghistoriske bakgrunnen for studien er en vending mot et performativt teaterbegrep innen tyskspråklig teatervitenskap på slutten av 1990-tallet. Hovedreferansen er Fischer-Lichtes Ästhetik des Performativen, især hennes tese om en såkalt feedbacksløyfe – aktørers og tilskueres gjensidige påvirkning i forestillinger (2004: 59).

I avhandlingens teorikapittel diskuterer jeg Fischer-Lichtes feedbacksløyfetese som systematisk tese for å kunne anvende den i forestillingsanalyser. I denne gjennomgangen begrunner jeg behovet for å revidere selve tesen. Mens Fischer-Lichte fokuserer på at det foregår en gjensidig påvirkning av aktører og tilskuere, og at denne prosessen aldri kan planlegges og kontrolleres fullstendig, ønsker jeg å se på hvordan slike prosesser foregår, og i hvilken grad og på hvilken måte de er styrt av de involverte.

Jeg reformulerer derfor den systematiske tesen om feedbacksløyfer slik at den innebærer både det kontrollerbare og det ikke-kontrollerbare, det planlagte og det ikke-planlagte. Fokus flyttes til styringsprosesser i møte med det ikkeplanlagte. Jeg spør hvordan aktørers styringsstrategier forholder seg til tilskueres bidrag som verken er forutsigbare eller fullstendig kontrollerbare, og hvordan tilskuere påvirker hendelsene uten på forhånd å kjenne til aktørenes plan for forestillingen. Det ikkeplanlagte, ikke-kontrollerbare og ikke-forutsigbare får her status av en uunngåelig og samtidig potensiell produktiv utfordring for de involverte.

I min diskusjon av Fischer-Lichtes feedbacksløyfetese argumenterer jeg dessuten for at fysisk ko-presens – som står sentralt i hennes performative teori – kun muliggjør, men ikke sannsynliggjør gjensidig påvirkning av tilskuere og aktører i forestillinger. Dermed oppstår det et behov for en ny begrunnelse av feedbacksløyfetesen. Mitt alternative forslag er at aktørers og tilskueres gjensidige henvendthet er avgjørende for å kunne forklare feedbacksløyfer i forestillinger. Jeg skiller mellom direkte og indirekte henvendthet, henvendthet i handling og i persepsjon. Differensieringen av ulike former for henvendthet gjør det mulig å beskrive og analysere ulikheter mellom feedbacksløyfer samt å knytte disse til sjangerkonvensjoner, spillestiler og publikumsstiler. Slik får man øye på hvordan påvirkning og styring utspiller seg på forestillingers formnivå. Med hjelp av termen henvendthet bestemmer jeg også kontakt mellom aktører og tilskuere, oppmerksomhetsstyring, henvendthetens intensitet og forestillingers tekniske, romlige og kulturelle rammer som viktige aspekter av feedbacksløyfer.

Med henblikk på anvendelsen av mine systematiske teser i analysene kan det fremheves tre viktige grep: Jeg tilskriver styringsstrategier, innfører kategorien adhocstrategier og skiller mellom det individuelle og det kollektive planet i publikums bidrag. Ved å skille mellom individuelle og kollektive bidrag får man bedre forståelse av publikums muligheter for påvirkning og styring. Ved å tilskrive styringsstrategier er det mulig å undersøke hvordan og i hvilken grad feedbacksløyfeprosesser er preget av de involvertes agendaer.

Og med hjelp av kategorien adhocstrategier undersøker jeg aktørers forsøk og muligheter til styring i møte med det ikke-planlagte og uforutsigbare. Dermed plasseres aktørers styring ikke bare i den forutgående planen for forestillingen, men også i den dynamiske prosessen som foregår der-og-da i den unike hendelsen, og forestillinger anses å være både planlagte strukturer og unike hendelser.

I det praktiske analysearbeidet har utfordringen vært å komme metodisk på høyden med

feedbacksløyfebegrepet. Det fantes verken overførbare forbilder eller en metodediskusjon om anvendelse av et performativt teaterbegrep i forestillingsanalyser. Min fremgangsmåte har således vært preget av å være nybrottsarbeid. De anvendte analysemetodiske grepene er sammensatte og eksperimenterende. I et analysemetodisk perspektiv anser jeg utprøvingen og anvendelsen av en split-screen-videodokumentasjon som prosjektets mest nyskapende bidrag. Split-screen-redigeringen (re)konstruerer gjensidig henvendthet av tilskuere og aktører samt simultanitet av hendelsene i publikum og på scenen. Det praktiske analysearbeidet og dets sentrale utfordringer blir drøftet i avhandlingens metodekapittel.

Deretter følger analysekapitlet, som er todelt. Første del presenterer et nærstudium av én

produksjon for svært unge tilskuere: Dråpene av Steffi Lund og Turid Ousland. Her undersøkes feedbacksløyfeprosesser i ulike forestillinger av samme produksjon. Temaer i

analysen er blant annet svært unge tilskueres markante former for henvendthet og bortvendthet, kollektiv oppmerksomhet og uoppmerksomhet, aktørens strategier for

oppmerksomhetsstyring – både iscenesettelses- og adhocstrategier – samt barns individuelle og kollektive lydmessige bidrag.

Som et eksempel på barns gruppe(re)aksjoner analyserer jeg et latterkor som utvikler seg i én av Dråpeneforestillingene. Den kollektive aksjonen blir her til en medmusisering med det sceniske forløpet og får samtidig en betydelig egendynamikk. Undersøkelsen av latterkoret og aktørens strategier i møte med denne dynamiske gruppe(re)aksjonen blir knyttet til Løkkens studier av barns toddlerkultur (1996, 2000, 2004). Analysen fordypes med hjelp av Sterns kategorier for interpersonlig relatering: inntoning, tuning og feilinntoning (1985). Slik blir det – på et meget detaljert plan – tydelig hvordan barnas hørbare og synlige bidrag innskriver seg i forestillingens formnivå, og hvordan aktørens styring forgår på dette nivået i forestillingen.

Avslutningsvis undersøkes et eksempel på aktørens møte med det ikke-kontrollerbare, en markant og vedvarende individuell tilskuer(re)aksjon. I den sammenheng poengterer jeg betydningen av aktørens risikovillighet og profesjonelle kunnen.

I analysekapitlets andre del legger jeg frem en lesning på tvers av ulike produksjoner for de minste med fokus på den spesifikke teaterhåndteringen for, med og ved førstegangstilskuere. Forestillingers rammer og innrammingsstrategier preger feedbacksløyfer, og her blir enda en spesifikk utfordring i møte med svært unge tilskuere åpenbar: Teaterkunstnerne kan ikke gå ut fra på forhånd etablerte og delte konvensjoner, forventninger og forerfaringer. Tilskuerrollen må dannes der-og-da i den konkrete forestillingen.

Jeg antar derfor at teater for svært unge tilskuere kan beskrives som en reforhandling av teaterets ytre ramme (jf. Bennett 1997) med samtidig økt betydning av teaterets indre ramme (sst.). Tilskuerforsamlingen i teater for de minste er alltid sammensatt av både svært unge og voksne ledsagende tilskuere. Jeg undersøker de voksne ledsagernes rolle som agenter i barnas teaterhåndtering og aktørenes innrammingsstrategier i møte med både barn og voksne tilskuere. Spørsmålet er her hvordan åpning og lukning balanseres.

Når det gjelder den indre rammen rettet direkte mot de svært unge tilskuerne, fremhever jeg to aspekter: skarpe, markerte grenser og myke, smidige overganger. Grenser og overganger undersøkes som temporalitet og som spatialitet. Poenget er at markerte grenser og smidige overganger virker sammen og må ses i samspill med hverandre. Samvirkning beskrives i samtidighet og i suksesjon.

Innrammingsstrategiene sikter på å skape og å holde kontakt, mens den funksjonale atskillelsen av tilskuer- og aktørrollen blir etablert i starten, og oppløst i enden av forestillingen. Jeg analyserer eksempler på hvordan svært unge tilskuere bekrefter og overskrider grenser som aktørene ønsker å etablere. Et særpreget bidrag fra barna beskrives dessuten i det jeg kaller forestillingers etterklang.

Avhandlingen avsluttes med oppsummerende og videreførende refleksjoner over mitt bidrag til en performativ teaterteori og -analyse samt over bildet jeg tegner av teater for svært unge tilskuere.

Anvendelse av et performativt forestillingsanalytisk tankesett med tesen om feedbacksløyfer i forestillinger har gjort det mulig å undersøke betydningen av barns synlige og hørbare bidrag til forestillinger.

Samtidig har teater for svært unge tilskuere vist seg å være en relevant og givende forskningsgjenstand når man ønsker å anvende og videreutvikle et performativt teatervitenskapelig tankesett.

Litteratur:

Bennett, S. (1997). Theatre audiences. A theory of production and reception (2nd ed.). London and New York: Routledge.

Fischer-Lichte, E. (2004). Ästhetik des Performativen. Frankfurt am Main: Suhrkamp.

Fischer-Lichte, E. (2008). The transformative power of performance. A new aesthetics (S. I. Jain, Trans.). London and New York: Routledge.

Løkken, G. (1996). Når små barn møtes. Om de yngste barnas gruppefellesskap i barnehagen. Oslo: Cappelen Akademisk.

Løkken, G. (2000). Toddler peer cultur. The social style of one and two year old bodysubjects in everyday interaction. Trondheim: Pedagogisk institutt, Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse, NTNU.

Løkken, G. (2004). Toddlerkultur. Om ett- og toåringers sosiale omgang i barnehagen. Oslo: Cappelen Akademisk.

Stern, D. N. (1985). The interpersonal world of the infant. A view from psychoanalysis and developmental psychology. New York: Basic Books

Kommentarer