Rektors tale ved julelunsjen

(Muntlig framføring kan avvike fra manus.)

Vi følger tradisjonen. Rektors tale. Som ofte er slik at den skal være både tilbake- og fremoverskuende. Jeg skal ikke snakke så mye om virksomheten vår i dag. Hva vi har gjort, lyktes med, og ikke lyktes med, seirene, visjonene, planene, målene osv. I dag vil jeg snakke om medmenneskelighet. Intet mindre. Medmenneskelighet i vid betydning, langs mange dimensjoner.

Først om medmenneskelighet i et globalt perspektiv. I løpet av et semester har vi mange flotte seminarer her på UiA. Høydepunktet for min del var årets Lilletun-forelesning, hvor nestlederen i UNICEF, Hilde Frafjord Johnson snakket om ”menneskerettigheter, kultur og religion: Finnes det en global fellesnevner?" Hun snakket bl. a om det universelle ved menneskrettighetserklæringen. Jeg var også til stede på utdelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo.

I sin tale snakket Nobelkomiteens leder, Torbjørn Jagland om det samme. Han sa også:

Liu Xiaobo er optimist, til tross for de mange år i fengsel. Ja, i sin sluttappell for domstolen 23. desember 2009 sier han: "Jeg er fylt med optimisme, ser fram mot et fritt Kina. Der er nemlig ingen kraft som kan gjøre slutt på menneskets søken etter frihet, og Kina vil til slutt bli en nasjon styrt ved lov, hvor menneskerettighetene er overordnet alt."

Jeg tenker at medmenneskelighet og solidaritet er to sider av samme sak. Vi har et globalt ansvar, UiA og hver enkelt av oss har et solidaritetsansvar. Jeg var et år gjesteforsker på Berkeley. Det som slo meg der var hvordan det instituttet jeg besøkte, holdt solidaritetsarbeid levende, og hvor det syntes å være en selvfølgelig og integrert del av instituttets virksomhet. Jeg husker jeg tenkte, hvordan er dette på norske universiteter? Og vi kan tenke, hvordan er det på UiA i dag? Er det en selvfølgelig del av vår virksomhet? Av og til tenker jeg at vi nok er blitt litt for selvopptatte. Det er farlig. Med nebb og klør må vi verne om våre rettigheter og vår frihet. Men vi må også med nebb og klør jobbe for de utsattes rettigheter!

I forhold til det interne, vil jeg knytte medmenneskelighet til ordet respekt.

Først i forhold til studentene. Det å møte studentene med omsorg. Å snakke om omsorg i relasjon til voksne studenter høres litt sånn tantete ut. Litt sånn lilla skjerf og fotformsko. Men bruker vi beskrivelsen til Milton Mayeroff : To care for another person, in the most significant sense, is to help him grow and actualize himself, så er det et godt uttrykk. Det handler om respekt for den enkeltes utvikling. Og hvordan ivaretar vi det i vår masseundervisning? Vi har snart 10.000 studenter! Det må ikke forhindre oss i å se den enkelte.

Det handler også om respekten for det den enkelte studenten representerer og har med seg av bakgrunn. Jeg har med meg et avsnitt fra forfatteren Tove Ditlevsens selvbiografi, Barndom og ungdom, som jeg aldri blir ferdig med. Det minner meg om hvor grusomme autoritetspersoner kan være, og hvor skjellsettende vår adferd kan være overfor et ungt menneskes liv. Ditlevsen beskriver sitt første møte med skolen og en skoleinspektør:

”Nå”, siger hun uden indledning, ”du hedder altså Tove?” ”Ja”, siger min mor, som hun næppe verdiger et blikk endsige en stol, ”og hun kan læse og skrive fejlfrit”. Damen sender mig et blikk som var jeg noget, hun har fundet under en sten. ”Det var uheldigt” siger hun koldt, ”Vi har jo vores egen måde at lære børnene det på”. Skamrødmen vælder op imine kinder som altid, når jeg har været anledning til, at min mor bliver krænket. Borte er min stolthed, ødelagt er min korte glæde over at være enestående. Min mor rykker et lille stykke bort fra mig og siger forkomment: ”hun har lært sig det selv, det er ikke vores skyld..”

Så vondt kan det være.

Til slutt: Medmenneskelighet oss kolleger i mellom. I vår arbeidshverdag. Er jeg min brors vokter nå? sier du kanskje. Ja, det er du faktisk. Som kolleger er vi hverandres voktere. Fordi vi også er hverandres arbeidsmiljø. Arbeidsmiljø er selvfølgelig ikke bare relasjoner, det handler om rammer, tilrettelegging og muligheter. Å bare privatisere arbeidsmiljø er farlig. Det er alle lederne på UiA virkelig klar over. Men like fullt kommer vi ikke utenom at relasjoner er viktige. Vi plikter å ta vare på hverandre. Og det kan være en utfordring i akademiske miljøer. Den kritiske debatt er så viktig del av vårt miljø. Men vi ser at noen kan ta den for langt. Den såkalte Nedkvitne saken viser hvor langt ting kan gå i navnet til akademisk frihet og vekt på kvalitet. La oss aldri havne der!

Vi er også våre nye kollegers voktere.

Jeg planlegger å gjen-lese litt av Hans Skjervheim i jula, og har så vidt starta på en essaysamling. I forordet til denne samlingen skriver Asbjørn Aarnes:

Alle som har kjent Skjervheim, vil huske hans lyttende smil, og da strevet han ikke introspektivt i seg selv, han gav seg over og utover til det menneske som stod foran ham. Enhver samtalepartner var en ny begynnelse.

Enhver samtalepartner var en ny begynnelse. Det er en fantastisk beskrivelse. La oss legge oss det på minnet. enhver samtalepartner kan være en ny begynnelse.

Som dere vet, har vi nettopp hatt besøk av en komite fra NOKUT med tanke på reakkreditering av vårt kvalitetssikringssystem. Deres rapport foreligger ikke enda, men da de var ferdige med besøket her, hadde de et møte med oss i ledelsen. De signaliserte en positiv tilbakemelding. Men de kommenterte også på møtene med dere ansatte. De beskrev dere som kritiske, lojale og konstruktive. Det er en fantastisk beskrivelse. Kritiske, lojale og konstruktive. Jeg tror alle vi som satt der da ble stolte og glade. Og det gir håp for framtida til Universitetet i Agder.

Jeg vil takke hver og en av dere for det dere har gjort i jobben i året som gikk, enten det har vært undervisning, forskning, formidling, støttetjenester eller ledelse. Sammen har dere dratt lasset. Takk! Og så vil jeg ønske dere en velfortjent juleferie.

Men helt til slutt vi jeg trekke fram en person. Kan du komme opp hit, Olav Breen?

Olav personifiserer uttrykket ildsjel.

Han har i praktisk handling vist internasjonal solidaritet, gjennom sine innsamlingsaksjoner til Baltikum og andre steder.

Gjennom at han organiserer fadderordningen, har hans arbeid betydd mye for omsorg for nye studenter.

Olav er en av de som fungerer som olje i maskineriet i alle våre store og små arrangementer. Når vi ser Olav i fullt firsprang, med en 30 graders helning forover, da vet vi at ting er i ferd med å ordne seg.

Olav er også en formidabel kollega, tenk på hva han har gjort med å arrangere velferdsturer!

Olav, jeg vil gjerne uttrykke vår takknemlighet med å gi deg disse blomstene.

Kommentarer