Disharmonisk da rytmisk musikk spilte seg inn i konservatoriene

- Jeg startet egentlig med å se på utviklingen ved alle konservatoriene i Norge parallelt. Men så skjedde det ekstra mye interessant i Kristiansand, så jeg konsentrerte meg etter hvert mest om Agder musikkonservatorium, sier Knut Tønsberg.

Typisk og kraftfullt eksempel

- Det er i Agder det skjer, altså på den rytmiske siden, sa min veileder Harald Jørgensen, professor ved Norges musikkhøgskole, forteller doktoranden.

Saken var jo at her var det ikke den etter hvert mer stuerene jazzen i kulturtradisjonalistenes ører som kom inn, men enda mer populærmusikalske og bredkulturelle toner.

- I faglige sammenhenger opplevde de rytmisk ansatte fra Kristiansand at det de holdt på med ble sett på som mindreverdig. Men opplevelsen av å bli nedvurdert ble trolig oppfattet mer negativt enn det som var meningen, sier Knut Tønsberg.

Opplevelsen av denne ovenfra-og-ned-holdningen skapte imidlertid en fandenivoldsk stemning hos de uglesette, et det-er-oss-mot-de-andre-så-nå-skal-vi-jaggu-ta-dem-og-vise-dem-at-dette-får-vi-til-gir som i ettertid førte til at både miljøet og faget er blitt så sterkt som det er blitt.

Første rytmiske enkeltstudent ble uteksaminert fra Agder musikkonservatorium i 1986.

Totalt rollebytte på to-tre ti-år

Knut Tønsberg er cand. philol. fra Universitetet i Oslo, med fagområde musikkvitenskap. I tillegg har han høyere grads kirkemusikereksamen fra Norges musikkhøgskole.

I 1993 ble Tønsberg tilsatt ved daværende Agder musikkonservatorium i en faglig-administrativ stilling, og han har dermed vært med fra innsiden på fusjonen til Høgskolen i Agder og utviklingen videre. I 1994 forsvant Konservatoriet ved fusjonen, og HiAs Fakultet for kunstfag oppsto. Først ble Institutt for utøvende musikk (IUM) opprettet, senere kom Institutt for klassisk musikk og Institutt for rytmisk musikk som to enheter fordi IUM ble sprengt. Fra høsten 2007 er de to instituttene slått sammen igjen til Institutt for musikk ved Universitetet i Agder.

De organisatoriske endringene beskriver også skiftet i maktforholdene, eller rettere sagt hvem som har det avgjørende ord i ressurskampen. Et klassisk miljø med nedadgående søkertall til studiene så seg først nødt til å åpne for rytmisk musikk, men beholdt makten over økonomien. Helt til denne posisjonen ble tatt fra dem og IUM ble satt under administrasjon av HiAs styre, fordi et blomstrende rytmisk miljø med stor vekst i søkningen tilfredsstilte et åpenbart utdanningsbehov, mens det klassiske fortsatte med lave søkertall.

Institutt for utøvende musikk sprenges

I 1994 ble rytmisk musikk definert som et satsningsområde av HiA-styret. Klassisk hadde nedadgående søkertall, men økte tallet på studentplasser til toppnivået i 1997 med 74 studieplasser. Tallet på studieplasser ved rytmisk stagnerte, mens søkermassen hamret på dørene.

- I 2001 fisjonerte høgskolestyret det tidligere konservatoriet ved HiA. Da var motsetningene mellom klassisk og rytmisk helt oppe i dagen, etter at styret i praksis satte musikkutdanningene under administrasjon noen år før, i 1997. Fisjon skjer når noe deles under høyt trykk, og her var det en evig kamp om å kjøpe trommeskinn eller flygel, for å si det med en av informantene. De klassiske regjerte mens de rytmiske ble stadig mer frustrerte, sier Tønsberg.

Konsekvensen av splittelsen var at Institutt for rytmisk ekspanderte i en bratt stigende kurve, både med hensyn til studenter og ansatte.

Problemstillingene og utviklingen er felles for alle de seks norske konservatoriene, men mest tydelig på Agder. I avhandlingen viser Tønsberg at utviklingen også foregikk i USA, nærmere bestemt gjennom eksempelet New England Conservatory of Music i Boston.

Etikk står sentralt

En slik omveltning har åpenbare konsekvenser internt i et miljø, ikke minst fordi maktforholdene endrer seg. Ikke så rart, da, at Knut Tønsberg har brukt mye tid på hvordan han skulle forholde seg til kollegene når han dybdeintervjuet dem om vanskelige ting på arbeidsplassen. I alt 32 personer er intervjuet, ni av dem i Agder og syv i USA.

- Når temaet jeg skriver om er så nært knyttet til egen arbeidsplass, tvinger det seg fram et fokus på etiske problemstillinger, særlig siden miljøet er så lite og gjennomsiktig, sier Knut Tønsberg.

Derfor er da også om lag den første tredjedelen av avhandlingen drøftinger og refleksjoner rundt forskningsetikk, særlig refleksjoner rundt hvordan hensyntagen til tredjeperson som blir nevnt i intervjuene skal behandles i avhandlingen. Gummisålene må ikke bli for tykke, av hensyn til avhandlingens troverdighet og riktige bilde av situasjonen, samtidig som en viss mildhet i forhold til ømtålige forhold er aldeles nødvendig for at alle – inkludert avhandlingens forfatter – skal kunne leve videre i arbeidsmiljøet, og for at ikke problemene skal bli forsterket ytterligere.

- Det har vært tidkrevende og vanskelig, men også spennende og utfordrende å jobbe med de etiske problemstillingene, sier den ferske doktoren.

Kulturpanikk – fase 1, 2 og 3

- På 60-tallet veltet massekulturen inn over Norge, og tradisjonelle kulturformidlere og kulturfolk tok skrekken. Her måtte det demmes opp for utenlandsk påvirkning, som kunne undergrave det rotnorske, forteller doktoranden.

I den første kulturpanikkens tid på 1960 tallet ble for eksempel Kulturrådet opprettet i 1965, for å demme opp for den utenlandske ukulturen.

I kulturpanikkens annen fase på 1970-tallet, erkjente en at oppdemmingspolitikken ikke virket. En årsak til det var at folk ikke reiste i flokk og følge til Oslo for å se opera og annen kultur som ble definert som gode kulturopplevelser av tradisjonalistene. Folk flest satt heller hjemme i stuene og hørte Beatles eller det som verre var, og så på TV – som etter hvert også kom i farger.

Mottrekket var å bringe høvelig kultur ut til folket gjennom desentralisering. Se oppsummeringen av Kirke- og kulturdepartementet i NOU 2001:5 – særlig de første avsnittene og kulepunktene: Rikskonsertene, Riksutstillingene, Riksteateret skulle gjøre jobben – og det ble opprettet kulturutdanningsinstitusjoner over det ganske land. Blant dem Agder musikkonservatorium. Slik skulle kulturvernerne stoppe massekulturen.

Men heller ikke dette var nok. Massekulturen tok seg fremdeles til rette på tradisjonskulturens beitemarker. Nå måtte tradisjonalistene bite i det sure eplet og erkjenne: If you can’t beat them, join them.

Ved konservatoriene erkjente man at interessen for klassisk musikk ikke økte, mens etterspørselen etter utdanning i moderne musikk var sterk og stigende. Det gjorde at døra inn i musikkutdannelsen åpnet seg på gløtt for massekulturens musikalske uttrykk.

- Det er denne perioden – gjennom 1980-åra og fram til i dag, som jeg betegner som Den tredje kulturpanikk, sier Knut Tønsberg.

Skarpe motsetninger

- New England Conservatory of Music (NEC) ligger i samme bydel i Boston som Berklee College of Music, der flere av UiAs rytmiske ansatte studerte på 1970- og -80-tallet, sier doktoranden.

NEC er USAs eldste eksisterende selvstendige konservatorium, og ytterst konservativt i europeisk tradisjon på 1960-tallet. Ikke desto mindre var det NEC som var først ute med å etablere et fullt og sentralt godkjent program i jazzutdanning – den kom i 1969, ti år før Norge fikk sin første jazz-utdanning i Trondheim.

- Reaksjonene mot jazzutdanningen var faktisk sterkere ved NEC enn ved Agder musikkonservatorium. Motsetningene var mer kompromissløse fordi det var enda mer erkekonservativt enn i Europa. Det ga utslag som at det var strengt forbudt å spille jazz på de ”klassiske” flyglene. Samtidig var det en viktigere sak for ledelsen å få inn rytmiske studier fordi de var privat finansiert, og dermed avhengige av høyt studenttall, sier Tønsberg.

Døråpneren var rytmisk utøver på fritida

Ved NEC i Boston hamret krisa på døra i form av sviktende studentrekruttering da rektor med brask og bram slo på stortromma og klasket et fullt ferdig – og godkjent – studieprogram med bachelor- og masterstudier på notestativet. Det akademiske musikkmiljøet var lamslått. Rektoren – Gunther Schuller, se wikipedia.org – er blitt omtalt som gudfaren for alternativ musikkutdanning i USA, i tillegg til at han er meget anerkjent som komponist. Mens han var utøvende musiker spilte han blant andre med Miles Davis.

De klassisk ansatte som gikk i bresjen for å klarere rytmisk musikk ved norske konservatorier hadde selv spilt jazz eller populærmusikk i fritida. Det handlet om yngre folk som ofte hadde valgt en klassisk utdannelse fordi det ikke fantes alternativer for rytmiske instrumenter.

- Disse folkene var dermed dobbeltkompetente – med klassisk utdannelse og erfaring som rytmiske utøvere. Utdannelsen ga jobb, mens personlig interesse også holdt dem oppdatert på den populærmusikalske fronten, sier Knut Tønsberg.

I Kristiansand var det nåværende førsteamanuensis Jan Erik Pettersen og nåværende professor Per Kjetil Farstad – begge underviser i dag i klassisk gitar – som var døråpnere på 80-tallet. Begge hadde vært bandmusikere i ungdommen, og hadde sans for populærmusikk.

Når døra var åpnet, fikk Agder musikkonservatorium også en dansk rektor med rytmisk bagasje, Poul Erik Hansen – nå førsteamanuensis i klassisk sang. Hansen hadde dessuten meget gode kontakter med departementet, slik at hvert statsbudsjett i flere år innebar flere studieplasser. Dermed tok ikke rytmisk studieplasser fra klassisk, og ting kunne utvikle seg uten sterke konflikter på akkurat det området og i den fasen.

Fra og med høgskolefusjonen i 1994 hardnet motsetningene internt. Ressurskamp og konflikt internt var direkte årsak til sprengningen i 2001. Det bidro til at rytmisk kunne utvikle seg ut fra eget potensiale, til det som ser ut til å bli UiAs sjette doktorgradsprogram i 2008.

Disputasfakta:

Knut Tønsberg fremstilte seg for Ph.D.-graden ved Norges musikkhøgskole den 27. september 2007 med avhandlingen:

Institusjonaliseringen av de rytmiske musikkutdanningene ved Høgskolen i Agder (Universitetet i Agder)

Se Knut Tønsbergs egen beskrivelse av avhandlingen i kortform:

Prøveforelesning med tittelen ”Drøft noen sentrale utdanningssosiologiske perspektiver på høyere utdanning” ble holdt dagen før.

Opponenter var professor Bengt Olsson fra Göteborgs universitet , førsteamanuensis/visebestyrer Berit Karseth Pedagogisk forskningsinstitutt, Universitetet i Oslo, professor Tor Dybo fra Universitetet i Agder og førsteamanuensis Øivind Varkøy fra Norges musikkhøgskole.

Disputasleder var Eirik Birkeland, rektor ved NMH.

Knut Tønsberg vil formelt bli kreert som doktor ved Norges musikkhøgskole.

Kommentarer