Universitetsranking - akademisk tullball

Universitetsranking - akademisk tullball

I skrivende stund er den norske 17-åringen Magnus Carlsen ranka som nr. 1 blant verdens sjakkspillere. I sjakk er det i stor grad intellektuelle evner som teller, sammen med et kraftig konkurranseinstinkt og stor seiersvilje. Carlsen har alt som trengs, og hans førsteplass i verden er basert på prestasjoner på sjakkbrettet mot andre verdensstjerner.

Når en ung nordmann kan nå helt til topps i en verdensidrett som sjakk, der hjernekampen står i sentrum, kan vi kanskje tro at også et norsk universitet kan nå til topps blant verdens universiteter? Og hva med UiA i den sammenhengen?

Dersom en skal kunne svare på et slikt spørsmål, må en ha en standard eller et kriteriesett å måle universiteter med, noe som forteller om hvor godt et universitet er i forhold til andre. Det er det de prøver å få til, de som arbeider med ulike rankinglister for universiteter og høgskoler i verden. Her skal jeg kommentere tre forskjellige slike rankinglister, nemlig de tre som har fått mest oppmerksomhet de siste åra, Shanghai-lista, The Times-lista og lista fra Webometrics. De to første regnes vanligvis som de mest seriøse.

Først kan vi merke oss at det er store forskjeller mellom disse listene. Et universitet kan ligge godt plassert på ei liste, langt dårligere på en av de andre. Det forteller oss at vi må ta disse rankinglistene med mange klyper salt.

Lista fra Shanghai Jiao Tong-universitetet, som er en av de mest siterte, bygger f.eks. veldig mye på hvilke universiteter som har hatt nobelprisvinnere som ansatte eller som studenter. Det er imidlertid delt ut nobelpriser i godt over 100 år. At et universitet hadde en nobelprisvinner ansatt for 100 år siden, forteller kanskje ikke nødvendigvis noe om kvaliteten på det samme universitetet i dag. Dette eksemplet er illustrerende for hva et slikt kriterium kan føre til på Shanghai-lista:

Albert Einstein fikk nobelprisen i fysikk i 1921. I Shanghai-lista blei Einsteins nobelpris godskrevet et universitet i Berlin. Men et annet universitet, også i Berlin, hevda at det var hos dem Einsteins nobelpris burde registreres. Da det blei gjort, raste det første universitetet 100 plasser nedover Shanghai-lista. Dette eksemplet forteller tydelig nok at slike rankinglister ikke skal tas altfor bokstavlig og absolutt.

For noen uker siden meldte mange aviser med NTB som kilde at Universitetet i Oslo var det "femte beste" universitetet i Europa, og nest best i Norden. Det hadde rankinglista til "Webometrics" fortalt. Den rankinglista lages i Spania. Men det burde kanskje ha ringt noen bjeller hos NTB og andre når alle de 25 første universitetene på lista var amerikanske. Vel er det mange gode universiteter i USA, men at ikke et eneste universitet fra andre land skulle komme blant de 25 "beste"........? Først på 26. plass kommer Cambridge.

Innbyrdes i Norge er det overraskelser på denne rankinglista. At Oslo er først, kan ikke overraske noen, naturligvis. Men hva med at lista forteller oss at Høgskolen i Østfold er det femte "beste" universitetet i Norge?

Nesten helt nederst på Webometrics-lista, som rangerer 4000 universiteter og høgskoler, finner vi Menighetsfakultetet i Oslo, som nr. 3994. Webometrics lister altså Menighetsfakultetet, som jo er en framstående vitenskapelig institusjon i Norge, nesten sist av de universitetene de rangerer.

Grunnen til dette er at det som særlig teller i Webometrics-rankinga, er antall treff på websida til den aktuelle institusjonen. Siden altså riktig mange studenter og andre klikker på websida til Universitetet i Oslo, blir UiO femte best i Europa – i antall treff. Og siden Menighetsfakultetet ikke har så mange besøkende på sin webside, blir MF nesten sist på hele lista!

Det er faktisk slik at også de to såkalt "seriøse" universitetsrankingene i stor grad bygger på kriterier som er høyst diskutable. Shanghai-lista legger som nevnt uhyre stor vekt på nobelpriser, og ellers teller nesten utelukkende resultater i medisinsk og naturvitenskapelig forskning. Humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning betyr således lite.

Lista fra "The Times Higher Education Supplement" bygger ikke på nobelpriser, men derimot på hvordan 3700 utvalgte akademikere rangerer ulike universiteter, dessuten på hva internasjonale næringslivsledere mener om universitetene i verden. Da er det naturligvis uhyre vanskelig for norske universiteter å nå opp. Lista domineres, som en må vente med slike kriterier, av amerikanske og engelske universiteter.

I juni i år var jeg på en universitetskonferanse i Reykjavik. Der blei bl.a. universitetsrankingene diskutert. Jeg syntes det var foruroligende å høre at mange av universitetsrektorene i Europa mente at rankinglistene var kommet for å bli, og at de derfor hadde planene klare for hvordan deres universiteter skulle komme seg oppover på listene ved neste korsvei. Dermed kan disse rankinglistene være med på å styre hvordan universitetene satser framover. Universitetene tilpasser seg ranking-kriteriene. Det er ganske skremmende, især for såkalt myke fag.

Slik kriteriene har vært til nå i de mest kjente rankingene, er det relativt utenkelig at f.eks. UiA vil komme høyt opp på dem i overskuelig framtid. Ikke har vi noen nobelpris fra 1921 å skilte med, ikke har vi medisin, og ikke har vi en portefølje der naturvitenskap dominerer.

Selv om det altså er nokså umulig for et nytt universitet å nå opp på disse rankinglistene slik de blir laga pr. i dag, betyr likevel ikke det at universitetet behøver å skåre dårlig i det som virkelig betyr noe, nemlig forskning og undervisning.

Det som teller, er bl.a. hvor fornøyde egne studenter er, og kvaliteten og mengden av de forskningsresultater som legges fram. HiA/UiA har skåra høyt i de studentundersøkelsene som har vært foretatt. Og når det gjelder forskningsresultater, får samfunnet tilbake fra UiA like mye for hver investert krone som fra andre universiteter. Det er dét som først og fremst forteller om kvaliteten ved Universitetet i Agder, ikke manglende plassering på internasjonale rankinglister.

Ernst Håkon Jahr

Kommentarer