UiA i statsbudsjettet – ny finansieringsmodell nødvendig

Forslaget til statsbudsjett for 2009 er nettopp lagt fram. For UiA er det skuffende. Det kommer nesten ingen nye stipendiatstillinger, Luftfartshøgskolen på Kjevik er ikke nevnt og til den nye kampusen i Grimstad og nybyggene på Gimlemoen kommer det ikke et øre til nytt inventar. En analyse viser at i realiteten er dette et nullbudsjett, altså ingen endring fra i fjor. Derfor må det være lov å uttrykke skuffelse. Det er likevel, som vi skal se, ikke direkte overraskende at budsjettet er som det er. Problemet er nemlig mer grunnleggende.

UiA finansieres fortsatt hovedsakelig som om det var HiA. Ingenting er egentlig forandra selv om universitetet kom i fjor. Og slik er det også for Universitetet i Stavanger. Både UiA og UiS får fortsatt bare halvparten så mye til forskning pr. vitenskapelig ansatt som de gamle universitetene. Likevel forventer myndighetene at de nye universitetene skal kunne konkurrere på like fot med de gamle.

Å få til en mer rettferdig finansieringsmodell er imidlertid neppe gjort i en fei. Det vil tvertimot kreve systematisk og tålmodig politisk arbeid. Så kompliserte spørsmål løses ikke fra ett statsbudsjett til det neste, særlig når de politiske prinsippene for en mer rettferdig ordning ikke er på plass.

Da HiA arbeida med å kvalifisere seg til universitetsstatus, blei det lagt vekt på å understreke, både internt og eksternt, at det ikke ville komme ei eneste ekstra krone fra staten bare på grunn av ny status. Likevel var det ikke slik at det bare var et skifte av navn da HiA blei UiA i 2007. Universitetsnavnet gav og gir f.eks. en helt annen mulighet i forhold til mange andre finansieringskilder nasjonalt og internasjonalt. Det har utvilsomt skjedd ei endring i omverdenens syn på og holdning til UiA etter at universitetet kom i fjor.

Men det gjelder altså ikke staten, representert ved finansdepartementet og vårt eget departement. Og grunnen til det er denne:

Da Stortinget i 2001 vedtok at det skulle være mulig for statlige høgskoler å kvalifisere seg til universitetsstatus, lå det ikke inne i vedtaket noe som helst om finansieringa av eventuelle nye universiteter. Som sagt var det ikke alle som fikk med seg akkurat det, men som i lang tid svevde i den villfarelsen at med universitetsstatus ville det også følge friske statlige kroner til forskning og annen vitenskapelig virksomhet, typisk for et universitet. Men, nei, slik var det altså ikke.

Det vi derfor trenger å argumentere fram nå, er et bærekraftig finansieringsprinsipp, en finansieringsmodell som er rettferdig i forhold til de andre universitetene, men også i forhold til høgskolene. Denne modellen må forutsette at UiA får samme finansiering for det UiA gjør likt med de gamle universitetene, men på den annen side heller ikke mer enn høgskolene får, når det gjelder det vi gjør likt med dem. UiA har og vil fortsette å ha mye felles med høgskolene. Det er ikke rimelig – bare fordi UiA er et universitet – at UiA skal honoreres på en annen måte enn høgskolene for det som er felles.

Noen vil kanskje si at, jo, som universitet blir det nå forventa mer av UiA også på de områdene som er felles med høgskolene, særlig på det forskningsmessige området, og da må det vise seg i ressurstildelinga.

Det synspunktet deler jeg ikke. Høgskolene har også krav på seg til forskning, og til å gi forskningsbasert undervisning. At UiA bør gå foran og vise vei, og i samarbeid med høgskolene videreutvikle det som er felles, det er riktig nok. Og det at UiA er blitt universitet, må bl.a. være en viktig ressurs for de høgskolene vi samarbeider med. Men det tilsier likevel ikke at UiA her skal finansieres på en annen måte enn høgskolene. Rettferdigheten i en ny finansieringsmodell må gå begge veier. Rettferdighet må det være både i forhold til de andre universitetene og i forhold til høgskolene.

Det staten nå bruker for å måle forskningsproduksjonen, kalles gjerne for "tellekantsystemet". I dette systemet telles såkalte publikasjonspoeng. Hvis en UiA-ansatt får en forskningsartikkel antatt i et vitenskapelig tidsskrift, får UiA ett eller tre publikasjonspoeng avhengig av kvaliteten på tidsskriftet. To år etterpå får da universitetet en viss sum penger fra staten for akkurat det eller de publikasjonspoengene. Her er det da at UiA må konkurrere på lik linje med de gamle universitetene. Og de har altså i utgangspunktet dobbelt så mye ressurser til forskning pr. ansatt som det UiA har. Det sier seg sjøl at dette er urettferdig, og at det største universitetet, Universitetet i Oslo, selvsagt produserer langt flere publikasjonspoeng enn noen av de andre universitetene. UiO stikker dermed også av gårde med mest penger. Og når UiO får enda flere penger å forske for, kan de i neste omgang produsere enda mer forskning, og så får de altså enda mer penger som et resultat av det. Med et slikt system kommer således forskjellene til å øke år for år. De gamle universitetene rykker stadig lenger fra.

Statsråden har imidlertid sagt at den nåværende finansieringsmodellen skal opp til vurdering, og det er svært gledelig. Da er det viktig å få fram mer klargjørende statistikk når det gjelder hva UiA faktisk leverer, særlig av forskning, i en rettferdig sammenligning med de gamle universitetene. Det må f.eks. være viktig for de bevilgende myndigheter å vite hvor mye forskning samfunnet faktisk får igjen for hver krone som investeres – fra UiA, og fra de andre universitetene. Hvis samfunnet investerer éi krone til forskning ved UiA, hva leverer UiA tilbake for den krona, og hva leverer de andre universitetene? Bare når politikerne får svar på det spørsmålet, kan de virkelig sammenlikne hvor effektivt forskningsmidlene blir brukt ved de ulike universitetene.

Jeg er overhodet ikke i tvil om at UiA vil komme godt ut av en slik sammenligning. Da er det nemlig ikke størrelsen det kommer an på, og hvor mye ressurser hver vitenskapelig ansatt har til forskning, slik det er i dagens system. Dersom vi isteden regner ut pr. investert krone, vil vi kunne se hvor effektivt de enkelte universitetene utnytter de ressursene samfunnet setter inn.

Et nytt finansieringssystem er det viktigste politiske spørsmålet som må løses når UiA framover skal utvikle seg videre som universitet. Mye avhenger ikke minst av hva agderbenken på Stortinget kan få til. Sammen med rogalandsbenken må den være med og sikre de nye universitetene i Agder og Stavanger gjennom en ny og mer rettferdig finansieringsmodell.

 

Ernst Håkon Jahr

Kommentarer