Trenger Steiner-kritikk

Det var med stor spenning jeg leste den rykende ferske steinerskolekritiske boka ”Det de ikke forteller oss” av Kristin Sandberg og Trond Kristoffersen. Jeg har arbeidet som steinerpedagog i over 20 år både i skole og barnehage og mener at behovet for et kritisk blikk på steinerskolens virksomhet er stort. Boka til Sandberg og Kristoffersen er dessverre ikke et vellykket forsøk. Deres hovedpoeng er at steinerskolen er en fordekt livssynskole som seiler under falsk flagg, kalt alternativ pedagogikk. Dette er i seg selv en svært interessant problemstilling som fortjener å bli belyst. Begrepet livssynsskole er uklart, og det er mange forhold rundt steinerpedagogikken som bærer preg av livssynsformidling, selv om skolen insisterer på å bli kalt et pedagogisk alternativ. Etter å ha lest boka sitter en igjen med en klar formening om at forfatterne mener at påstanden stemmer, men som dokumentasjon for dette holder den ikke mål. Jeg vil derfor bidra selv.

La oss begynne med begynnelsen. Leser man det Rudolf Steiner skrev før århundreskiftet finner man en akademisk skribent av filosofiske verk hvor han i fine nyanser knytter an til og kritiserer samtidens tenkere; Goethe og Schiller, Schopenhauer og Fichte, Hegel og Kant, ja selv Nietzsche og Stirner dukker opp som referanser i hans filosofiske forfatterskap, da med Goethe i en særstilling. Etter hvert dannes det i disse skriftene et filosofisk system, hvor jeg vil trekke frem et sentralt aspekt; Han tegner bildet av den subjetiviserte ytre natur som på ny kan tale til oss som objektive sannheter, dersom en øver iakttakelsesevne og tekning slik at en ser bakenfor det umiddelbart sansede. Dette hadde Goethe påstått før ham. Han tegnet ”urplanten” – plantens ide, og påsto at dette bilde av plantens skjulte natur kunne oppdages i iakttakelsen av den synlige planten. Steiner anvendte den samme metode på seg selv. Det skjulte menneske kunne bli synlig for tenkningen dersom den vendte seg mot seg selv, slik Goethe hadde betraktet plantene. Dette ledet til det antroposofiske menneskebildet, et bilde av hvordan menneskets fysiske, sjeleige og åndelige natur virker sammen.

Til forskjell fra andre filosofer, velger Steiner det utillatelige; å gjøre alvor av det. Han gir sitt system kropp, og sender det ut i verden som skoler, barnehager, gårdsbruk, sykehus, banker og kirker. Ikke ulikt det de katolske munkeordenene gjorde i middelalderen. Før Steiner setter sine ideer ut i livet, roter han det tilsynelatende til for seg. Han knytter seg til det østlig inspirerte teosofiske selskap og ikler sitt system en dertilhørende eksotisk språkdrakt og billedbruk. I sin selvbiografi begrunner han det slik; Hans filosofiske system gjorde det nødvendig å omtale og beskrive mennesket som både et fysisk og åndelig vesen, og det fantes svært få arenaer for slike tema, Teosofene ga han en talestol og et publikum for å omtale menneskets spirituelle sider. Resultatet ble at det filosofiske systemet står frem som et mytologisk system, like komplekst og mangehodet som den greske eller norrøne gudeverden. Så gjør han en ting til av betydning. Han insisterer på at alt skal offentliggjøres. Østlig inspirert teosofi var av okkult karakter, altså skjult, noe som tillot en arkaisk utilgjengelig språkbruk som kun ble forstått av de innviede. Steiner gjør dette anti-okkult, bretter det ut i hundrevis av offentlige foredrag, som skrives ned av tilhørere og spres i uttallige utgaver verden over. En utillatelig synd mot oss som kom etter og skulle videreføre initiativene hans. Vi må slite med et begrepsapparat som gjør en dialog med pedagogisk tekning omkring oss svært vanskelig.

Steinerkritikk er viktig, fordi jeg ser at vi trekker på en mytologi som er så utfordrende, og at det under mytologien skjuler seg et tankesett om menneskets forhold til seg selv, det sosiale og til naturen som fortjener oppmerksomhet. Kan et kritisk blikk på Steiner hjelpe oss i å komme bak mytologien og inn til erkjennelsesteoretikeren, er det verdifullt for steinerskolene og barnehagene; ikke minst i deres bestrebelser på å bli mer vitenskaplig forankret.

Dessverre greier ikke Sandberg og Kristoffersen denne oppgaven. For det første gjør de etter min mening en stor feil ved å basere sin analyse på et knippe opplevelser fra foreldre og medarbeidere ved steinerskoler, inkludert sine egne. De kan hver for seg være bekymringsfulle, men spriker for mye. De peker i tur og orden på; administrativt rot, okkulte lønnssystemer, brutte personlige relasjoner, selvhøytidlige ledere og mysteriøse utsagn over kaffekoppen på pauserommet. Alt dette er for øvrig forhold jeg selv har vært vitne til i mine 20 år i steinerskolen, men som grunnlag for å underbygge bokas hovedanliggende, at skolens pedagogikk er fordekt livssynsformidling, er de uegnet.

En slik analyse må basere seg på to ting; Det må vises til en systematisk lesning av Rudolf Steiner som dokumenterer at det er en misjonerende agenda i bunn for Steiners skoleinitiativ. Dette løser forfatterne dårlig. Det lange mellompartiet av boka, hvor Rudolf Steiner skal måles og veies, levner hans mange erkjennelsesteoretiske skrifter forsvinnende lite plass, mens et knippe svulstige og religiøst betonte uttalelser fra den mest mytologiske fasen, gjerne omkring reinkarnasjon og karma, gjentas og gjentas. Steiners sosiale motiver som så eksplisitt uttales rundt grunnleggelsen av den første Waldorfskolen, er helt utelatt. Likeledes det faktum at Steiners eneste selvskrevne tekst om pedagogikk ”Barnets oppdragelse” fra 1907, ikke en gang er nevnt i litteraturlisten. Her forekommer det ingen henvisninger til karma eller reinkarnasjon overhode.

Sandberg og Kristoffersens hypotese er også avhengig av en dokumentasjon av hemmelighold, desinformasjon eller annen tåkelegging av skolens idegrunnlag. Det greier de i liten grad å finne. De finner riktignok presentasjoner av pedagogikken som i økende grad trekker linjen tilbake til den før-mytologiske Steiner, erkjennelsesteoretikeren. Her omtales pedagogikken og idegrunnlaget i allmenn akademisk språkdrakt og med tilknytning til eller i kritisk dialog med andre tenkere og pedagogiske strømninger, og da brukes dette som bevis på at skolen underslår noe, at obskuriteter underkommuniseres. Det kan derimot tolkes annerledes; at steinerpedagoger selv er i stand til og ser nødvendigheten av, å bli mer selvkritisk og vitenskaplig forankret. Dette tillater ikke Sandberg og Kristoffersen. Kritikere kritiseres som om Steinerskolen skal nektes modernisering.

Den Steinerkritikk som jeg vil ta til orde for kan sammenfattes slik; Steinerskolen må avkle pedagogikken det mytologiske språket og komme til kjernen, til et menneskesyn, til en læringsteori og til en sosial intensjon bak skolen slik den oppsto, og slik den skal virke i dag. Steinerskolen må forkaste flere av Steiners løsrevne uttalelser som virker frastøtende eller aparte sett i lys av de siste 80 års erkjennelsesutvikling. Den må også unngå å begrunne sin praksis ved å henvise til Steiners påståtte klarsyn alene. Skolen må tilegne seg et akademisk språk som gjør den kommunikativ i den allmenne pedagogiske samtalen. Men samtidig våge å være annerledes, vitenskapsteoretisk og læringsteoretisk.

Idegrunnlaget til steinerskolen vil selv etter denne nødvendige loftsyddingen, være preget av idealisme og et spirituelt menneskesyn. Det vil fortsatt være antroposofi. Det Sandberg og Kristoffersen påstår er at dette pr. definisjon er uvitenskaplig. Det er brutalt mot mange store tenkere gjennom tidene å påstå at en åndelig dimensjon i tilværelsen er uforenlig med vitenskaplig tenkning og praksis. Antroposofisk tenkning knytter seg til et annet paradigme enn det dominerende i humanistisk vitenskaplig teori pr. idag, og i en hver vitenskaplig praksis lever ulike paradigmer side om side i en kritisk dialog. Et vitenskaplig paradigme er i en viss forstand et livssyn og alle skoler livssynskoler, dersom en skal legge Sandberg og Kristoffersens hypotese til grunn. Jeg ser frem til debatten om hva en livssynskole er, og Steinerkritikk er herved ønsket velkommen, men da på et annet nivå enn det Sandberg og Kristoffersen legger opp til.

Kommentarer