Ting og tang

Ting og tang

Dag Gjerløw Aasland, viserektor for forskning, formidling og nyskaping, Universitetet i Agder

Denne uken åpnet IKEA sitt nye varehus på Sørlandet. Vi leser i avisene at våre lokale møbelforretninger ikke frykter denne møbelgiganten i nabokommunen. Det må bety at de tror de fleste ikke går på IKEA fordi de egentlig trenger nye møbler, men heller for opplevelsens skyld, og kanskje fordi de har lyst på noen nye, morsomme og pene ting å ta med seg hjem, i tillegg til de tingene de allerede har. Og kanskje fordi det å handle, med innlagt kafébesøk, for mange er en hyggelig måte å bruke en ettermiddag eller en lørdag på.

Vi omgir oss med stadig flere ting, som noen finner på og utvikler gjennom det som kalles innovasjon. Deretter produseres ting, de brukes en stund og til slutt kastes de, i et stadig raskere tempo. Det betyr stadig mer avfall. Hele vår økonomi er rettet inn mot dette. Næringslivet – og dermed vi alle – lever av det som vi forbrukere er villige til å bruke pengene våre på av stadig nye ting.

Hva kan vi gjøre med det? Noen vil si at det er for mye innovasjon. Man kanskje det heller er slik at innovasjonen ikke er innovativ nok?

Det er forbrukernes, det vil si våre, valg av hva vi velger å bruke penger på som bestemmer det som kalles verdiskaping. Men vi lar oss selvsagt også styre av det som ”pushes” på oss. Det betyr at alle, både forbrukerne og næringslivet, har et ansvar for vareproduksjonens ressursbruk og miljøkonsekvenser.

Å produsere – for så å kaste – stadig flere ting for å holde folk i arbeid, kan åpenbart ikke være en bærekraftig utvikling. Men heldigvis finnes det andre måter å bruke penger på. Vi bruker noen av pengene våre på forskjellige former for kultur, som for eksempel bøker, musikk og billedkunst, som ikke kan regnes som ”ting” i denne sammenhengen. Noen bruker ganske mye penger på å trene for å holde seg i form. Noen går på kurs på fritiden for å lære noe nytt, kanskje et nytt språk. Mange er interessert i å lære om historie, om filosofi, om matlaging, om friluftsliv, eller om livet i havet (som for eksempel ulike arter av tang: Altså, ting versus tang – ting og tang), kort sagt om det meste. Felles for disse godene er at de belaster miljøet mindre enn å bruke penger på nye ting. De produserer lite avfall og det kan lett deles med andre i en hyggelig, sosial sammenheng.

Jeg tror det finnes et stort uutnyttet potensial for å kunne leve av å tilby ikke-materielle goder. Jo mer kunnskap som finnes i samfunnet, jo mer kunnskap kan deles, og jo større blir dermed dette potensialet. Når jeg tror at det finnes et stort uutnyttet potensial her, er det fordi det samfunnet vi lever i er spesielt tilrettelagt for utvikling, produksjon og forbruk av ting, som nødvendigvis må forbruke materielle ressurser og som til slutt blir til avfall. Det er ikke bare det at det alltid finnes et marked for ting, det finnes også et stort apparat, delvis støttet av en offentlig politikk, som hjelper til med å føre disse produktene fram til et marked, gjennom støtte til innovasjon, produktutvikling, bedriftsetablering, markedsanalyser, markedsføring, produksjon og salg. Det er ikke nødvendigvis noe galt i dette, men er ikke dette etter hvert blitt en ganske lite innovativ form for det som kalles innovasjon? Burde det ikke også være en tilsvarende innsats rettet mot å føre ikke-materielle goder fram til et marked? Når det gjøres i alt for liten grad, tror jeg det er fordi ”ting-ting” er så mye enklere å forholde seg til. Ting er mer konkret, bokstavelig talt. Tanken på en ny bil er så mye lettere å komme på enn for eksempel tanken på hva som egentlig menes med ordet ”frihet”.

Det å finne opp og lage ting, eller med andre ord det vi kaller teknologi, ligger i genene, og særlig i de mannlige, det vil si hos de som sitter med mest makt i dette samfunnet. En utvikling og frambæring av ikke-materielle goder, derimot, krever mer kunnskap om mellommenneskelige relasjoner. Da må vi nok ha kvinnene med i større grad, og da blir alt, for mange flinke menn, straks mer uforutsigbart. Det blir ikke lenger så rettlinjet, men litt mer ”kronglete” når flere ulike mennesker, meninger og hensyn må trekkes inn i anstrengelsene.

Tenk om den store satsingen på innovasjon som vi ser i dag kunne rette seg enda mer mot aktiviteter hvor all den kunnskapen som finnes i samfunnet kan deles med alle som har lyst til å lære mer. Da kunne vi alle få vite mer av det vi til sammen vet. Jeg mener selvsagt ikke at vi skal privatisere den ”grunnpakken” av utdanning, helse og kultur som i dag tilbys som offentlig finansierte fellesgoder til alle. Denne grunnpakken, eller kanskje vi heller kunne kalle den en startpakke, må vi beholde for at alle skal kunne ha noenlunde de samme mulighetene. Jeg tenker heller på det vi har lyst til å investere i eget og hverandres liv, som en fortsettelse av denne startpakken, både når det gjelder kunnskap, helse og kultur.

I den ”kunnskapsbanken” som et universitet er, finnes kunnskap på mange felt. Men vi trenger noen som kan komme med de virkelige gode forretningsideene for hvordan denne kunnskapen skal komme flere til gode. Ikke først og fremst som ledd i en utdanning for yrkeslivet, slik vi alltid har drevet med, men i form av nye og spennende ikke-materielle goder, som flere av oss kan tenke oss å bruke penger på. Ikke fordi vi trenger disse godene, men fordi vi kanskje tenker at en ny kunnskap, en bedre helse og nye former for kulturgoder kan gi en større glede, og kanskje også en bedre samvittighet, enn stadig nye ting på IKEA.

Tenk for eksempel på hva slags ”varehus” for ikke-materielle goder et flott og nytt bibliotek kunne bli. I tillegg til å låne ut bøker, selvsagt fortsatt gratis – det er en del av startpakken – som dessuten vil trekke folk inn i huset, kunne et slikt hus være et sted hvor de som ønsker det kan kjøpe kunnskap gjennom deltakelse i seminarer og diskusjonsklubber, ledet av profesjonelle på feltet. Eller de kunne få utfolde og utvikle sine kreative evner i å lage musikk, i å skrive, male eller forme et materiale, under sakkyndig veiledning. Slik kunne huset bli et mentalt og kulturelt treningssenter. Jeg tror folk ville være villige til å bruke penger på det, hvis bare noen utvikler et godt konsept. Kanskje disse pengene til og med kunne være med å finansiere huset?

Da kunne vi virkelig snakke om innovasjon.

Kommentarer