Syndere i offentligheten

SYNDERE I OFFENTLIGHETEN

Når en kjent og kjær fotballspiller blir avslørt som tidligere stoffbruker med ventende rettslig oppgjør, møter han varme og tilgivelse fra omgivelsene. Idrettsledere og aviskommentatorer står i kø for å forkynne det enkle, men viktige evangeliet om at alle må få muligheter til å ta et oppgjør med fortidens synder og komme videre i livet. Hvis en statsråd har vært uryddig i en ansettelsesprosess eller har slurvet med byggesaker i privatlivet, er reaksjonene langt mer nådeløse. For ikke å snakke om hvis en lokal politiker har vært ute med knyttnevene på danskebåten. Er dette dobbeltmoral? Er det et utslag av et fotballhysteri som gjør at vi aksepterer andre standarder for idrettsstjerner enn andre?

Jeg står ved min første reaksjon i Myggen-saken: Fint at Erik Mykland får en sjanse i fotballklubben START i og med at han så tydelig tar et oppgjør med stoffmisbruk, eget som andres. Men jeg håper det fører til at mindre kjente ”mygg” også kan bli møtt med varme og støtte når de skal legge bak seg noe som har vært vanskelig. Det finnes faktisk flere slike historier i idrettsmiljøene. Det er mange, og langt mindre kjente utøvere som har fått bruke sporten og klubbmiljøet til å komme videre fra nederlag i livet. Dette vet jeg en del om fra min tid som fengselsprest og forsker i kriminologi. Idrettsmiljøer kan være både rause og inkluderende og gi plass også til dem som ikke har vandelsattest og cv helt i orden. Det er likhetspunkter mellom etikken i Frelsesarmeen og Idretten. Begge steder har du muligheter til å bli tatt imot ”slik som du er”, bare du tar et oppgjør med dine synder og viser tegn på en ekte og troverdig omvendelse. Vekkelseskristendommens etikk lever faktisk videre, ikke bare i kristenfolket, men også i Idrettsnorge.

Men praktiseres tilgivelsen og nåden i andre deler av norsk offentlighet for tiden? Jeg er usikker, etter de nylig gjennomførte statsrådsjaktene der journalister og opposisjon i fellesskap fikk to statsråder til å trekke seg fra sine embeter. Manuela Ramin-Osmundsen måtte gå etter beskyldninger om å blande personlig vennskap inn i en ansettelsesprosess. Åslaug Haga måtte gå på grunn av uryddighet knyttet til to byggesaker i privatlivet. Begge ble i tillegg beskyldt for ikke å fortelle hele sannheten med en gang da de kritikkverdige forholdene ble avslørt. Men hvor stort var det? I det første tilfelle var ”saken” ikke i nærheten av å være tema for en etterforskning. I det andre tilfelle er det tale om en sak som kommunale organer vil sørge for at blir brakt i orden. Hvorfor måtte Osmundsen og Haga gå, mens vi holder Myggen inne i varmen, og hvorfor mener en nær sagt samlet norsk presse at det skal være slik?

En moralsk dyd står fortsatt sterkt i det norske folk, og det er dyden ”sannferdighet”. Er det noe vi nordmenn ikke tåler, så er det å bli lurt. Aller minst av ledere og folk med makt. Derfor møter en synder som forteller sannheten ved første anledning, langt mer forståelse enn en som langsomt blir avtvunget sin historie etter hvert som journalistene graver fram nye detaljer. Dette bør politikere snart lære seg. Løgn er ille i vår kultur. Vi godtar ikke at ledere må pynte på sannheten for ikke å tape ansikt. Et stykke på vei kan dette forklare reaksjonene mot Osmundsen og Haga og andre ledere som har måttet gå etter dager og uker med journalistisk gravearbeid. Sannheten frigjør. Halvsannheter og bortforklaringer vekker vrede hos nordmenn. Vi tåler nemlig ikke å bli lurt.

Syndere i offentligheten møter også spørsmål om forholdet mellom privatliv og embete. Ingen trekker i tvil at Erik Mykland kan være en god fotballspiller, og også en god rollemodell, selv om han brukte stoff en periode for noen år siden. Vi hadde trukket det i tvil om han var blitt tatt for prestasjonsfremmende doping nå. Da hadde det vært en annen form for forbindelse mellom det han har gjort seg skyldig i og jobben han skal gjøre.

Jeg skulle ønske at våre ledere og folkevalgte ble møtt med mer raushet og forståelse enn tilfellet er nå. Vi trenger fortsatt en kritisk presse som kan avsløre mennesker som misbruker sine embeter til personlig vinning. Vi trenger langt større innsats for å ta kampen opp mot korrupsjon og nepotisme i det norske samfunnet. Men dette er en annen, og langt mer alvorlig kamp enn den som rammer statsråder og andre som ikke har alle skuffene i privatarkivet like pertentlige og ryddige.

For noen år siden ble en av Norges dyktigste statsadvokater funnet overstadig beruset i en park. Den gang ble det full offentlig rundt tragedien. Han fikk beholde jobben. Men ikke uten kritiske kommentarer. Selv om ingen beskyldte ham for å ha misbrukt sitt embete. Etter min mening var dette forbilledlig praksis. Det tjente det norske rettsvesenet til ære, og skal tro om det ikke skaffet det samme rettsvesenet en medarbeider som vet mer om livets skyggesider enn kolleger med et plettfritt privatliv.

Moral og moralisme er ikke helt det samme.

Kommentarer