Status quo er best – eller?

Status quo er best – eller?

Status quo-skjevheten kommer av at vi ikke liker forandring og heller foretrekker at ting forblir som de er.

Les artikkelen på fvn.no:

Ellen Katrine Nyhus, førsteamanuensis, UiA

Det er nå tiden på året da årsoppgaver dumper ned i postkassen, og denne uken fikk jeg en som er kilde til stor ergrelse. Det er årsoppgaven fra DnB Globalspar (I). For mange år siden kjøpte jeg andeler i Avanse Barnespar for pengene min sønn fikk til dåpen. Seks tusen kroner ble satt i fondet som siden ble fusjonert inn i DnB Globalspar.

Poden er nå konfirmert, og jeg håpet at dåpsgaven hadde vokst til et litt større beløp. Dessverre gikk det ikke slik. Årets rapport forteller at verdien på fondsandelene nå så vidt er over fem tusen kroner. En bankkonto uten rente hadde altså vært en betydelig bedre plassering.

I tiden pengene har vært plassert i fondet, har avkastningen vært positiv i de fleste markeder. Forvalterne av fondet har likevel klart å plassere pengene slik at investeringen ble negativ. I tillegg har de tatt godt betalt for jobben. Men det som ergrer meg mest, er at jeg ikke har solgt disse andelene for lenge siden. Årsrapportene har vært begredelig lesning i 14 år. Hvorfor har jeg ikke solgt fondsandelene og plassert pengene i noe annet for lenge siden?

Jeg har antakelig blitt offer for det forskerne kaller status quo-skjevheten. Status quo-skjevheten kommer av at vi ikke liker forandring og heller foretrekker at ting forblir som de er. Og jo vanskeligere en beslutning er, desto mer sannsynlig er det at vi vil foretrekke status quo. Det er imidlertid mange situasjoner der status quo ikke er det optimale, og da kan det være greit å kjenne til denne skjevheten i våre vurderinger. Kjennskap til effekten er viktig for å klare å bekjempe den, slik at vi blir bedre beslutningstakere og investorer.

Status quo-skjevheten kan ha flere årsaker. Den ene er at vi rett og slett er litt dovne og velger det alternativet som følger av at vi forholder oss passive. Vi tar minste motstands vei og gjør ikke det som må til for å endre på noe, selv om det ikke er mer enn å fylle ut og postlegge et lite skjema. I markedsføring brukes dette aktivt. Dette gjelder spesielt varer og tjenester som selges gjennom abonnement som automatisk fornyes. Det er lett å bli fristet av innmeldingsgaver eller andre introduksjonstilbud, men mange erfarer at kundeforholdet varer mye lenger enn en hadde tenkt.

Vi fortsetter å motta blader, bøker, eller undertøy i posten, fordi avbestillingen fortoner seg som en stor kostnad i forhold til å fortsette abonnementet. Status quo-skjevheten brukes også til å forklare hvorfor så mange beholder sin bank, strømleverandør eller forsikringsselskap til tross for at de kan få bedre tilbud fra andre tilbydere. Vi forblir lojale kunder, og betaler ofte dyrt for det.

Også politikere har oppdaget status quo-skjevheten og at denne kan brukes for å oppnå politiske mål. Det gjelder å sørge for at den atferd som ønskes er status quo. Ved å utnytte status quo-effekten slik, kan man for eksempel øke antall organdonorer i en populasjon fra under 10 til over 90 %.

Andelen organdonorer er generelt lav i de landene der folk blir bedt om å fylle ut og sende inn et skjema om samtykke til organdonasjon. Der er under 10 % av befolkningen registrert som organdonorer. I de land der man forutsetter samtykke og heller ber folk melde fra dersom de ikke samtykker, er over 90 % registrert som donorer. I flere land diskuteres nå en endring i lovverket, slik at det blir status quo å være registrert som organdonor. Ved å bytte fra eksplisitt samtykke til antatt samtykke, kan man løse problemet med mangel på organer.

I USA har mange bedrifter klart å øke sine ansattes pensjonssparing ved å bruke status quo-effekten. Tradisjonelt har ansatte selv måtte melde seg inn i bedriftens pensjonsordning. Ved heller å la medlemskap i pensjonsordningen være standard, slik at en må melde seg ut dersom en ikke vil være med, blir mange flere medlem enn når nyansatte aktivt må melde seg inn. I de bedriftene som dette har blitt forsøkt, økte deltakelsen i pensjonsordningen blant nyansatte fra 20 til 90 %. Effekten på sparing var altså svært positiv.

Status quo-skjevheten gjør det også vanskelig å forsøke å verdsette fellesgoder som det ikke finnes marked for som, for eksempel, ren luft. Da må en forsøke å fastsette en pris ved å stille hypotetiske spørsmål. Dersom god luftkvalitet er status quo, og man spør noen hvor mye de vil ha i kompensasjon for å godta forurenset luft, sier mange et høyt beløp. Dersom det er forurenset luft som er status quo, og man spør hvor mye de er villige til å betale for å få ren luft, svarer de fleste et mye lavere beløp. Det blir med andre ord vanskelig å verdsette ren luft, når samme personer svarer så forskjellig.

En kan jo lure på om det samme er tilfelle med monstermaster i Hardanger. Nå er status quo ingen master, og mange uttrykker villighet til å betale for at det ikke skal plasseres høyspentmaster. Dersom høyspentmastene allerede var på plass, ville da betalingsvilligheten vært like høy for å fjerne dem?

Det er altså mange som forsøker å bruke status quo-skjevheten for å påvirke oss på ulike vis. Noen ganger til vårt beste, andre ganger ikke. En metode for å sjekke om en blir påvirket av denne skjevheten, er å reversere beslutningen for å sjekke om det påvirker vurderinger. Ville du kjøpt boka fra bokklubben dersom du skulle kjøpt en bok i dag? Ville du bestilt et sokkepar til per post? Ville du vært kunde i banken du bruker nå, dersom du skulle velge bank i dag? Og ville jeg investert min sønns penger i DnB Globalspar? Det er ikke alltid svaret på slike kontrollspørsmål harmonerer med det vi faktisk gjør, og da bør vi revurdere oppfatninger og atferd.

Alle viktige beslutninger bør sjekkes for mulige irrasjonelle status-quo skjevheter. Status quo-skjevheten er sterk og kan koste oss dyrt. Nå på nyåret har vi en fin anledning til å gjennomgå finansielle valg og renske dem for status quo-kostnader. Årsrapportene gjør det lettere å sjekke om en bør endre på valg av produkt eller bank fordi vi blir minnet om de avtaler vi har og hva de koster. Dersom vi finner at det vil lønne seg, bør vi ta oss selv i nakken og gjøre det som kreves for å avslutte ulønnsomme investeringer eller kundeforhold. Det er dumt å betale for mye, særlig dersom vi gjør det bare fordi det har blitt en lettvint vane. Jeg har lært min lekse. I morgen skal jeg selge fond!

Kommentarer