St. Hans og andre menn

St. Hans og andre menn

La meg få foreslå Johannes Døperen som helgen for mannsforskningen og St. Hans som festdag for menn som ønsker seg andre og rikere mannsroller enn de tradisjonelle.

Av Paul Leer-Salvesen, professor, UiA

Les artikkelen på fvn.no:

Jeg har en lidenskap som fortsatt er i behold til tross for alderen: Løfte vekter. Det finnes overbevisende forskning som dokumenterer god helseeffekt av styrketrening for mennesker som er langt eldre enn jeg. Du ser dem i flokkevis på treningsstudioene i våre dager, spreke seniorer i 70-80-årene med høyt tempo og god muskulatur. Men det er en annen opplevelse jeg skal fortelle om fra vektløfterrommet denne gang:

Vi lå og trente benkpress på hver vår benk i det aller helligste på vårt treningssenter: i rommet for frie vekter, der det er tillatt å stønne og brøle som en mann. Her finnes noen få kvinner. De fleste kvinnene er i rommene med apparater, matter, sykler, romaskiner og alt det andre som hører moderne trening til. Min sidekamerat på benken løftet seige, tunge serier oppover mot hundre kilo og langt forbi. Glatt skalle, stor kropp, mange tatoveringer. Han reiste seg mellom hver serie og gikk ut av døra et øyeblikk for så å vende tilbake og fortsette med løftingen. Da jeg var ferdig med mine løft, nikket jeg til ham og gikk ut. Utenfor døra stod en barnevogn. Jeg ble stående. Barnet sov trygt. «Jeg har pappapermisjon», sa han da han kom ut for å sjekke. «Det er bare det kuleste jeg har opplevd!»

Mannefilosofen Richard Rohr ville likt min treningskamerat. Han skrev boken «Villmannen» for mer enn tyve år siden med et krav om at menn fortsatt måtte få være maskuline selv om de er for likestilling og kvinnefrigjøring. Tankene hans var nye og spennende på 1980-tallet. Jeg fant i den boken en bekreftelse på mitt eget mannsideal: Myk mann med harde muskler. Mye er fortsatt ugjort i kampen for likestilling mellom kjønnene. Ikke minst er mye ugjort i mannsforskningen, blant annet for å få mer kunnskap om den ufattelig skjeve kjønnsfordelingen i volden. Men vi er kommet lenger enn til det primitive valget mellom den sjåvinistiske mannsrollen og den selvutslettende, myke. I dag er det fullt mulig å passe barn og trene styrkeløft samtidig uten å bli sett på som en raritet.

Richard Rohr elsker Johannes Døperen, helgenen vi feiret med St. Hans-bål i forrige uke. Som katolsk kristen og tidligere fransiskanermunk er han på jakt etter mannsbilder i den kristne tradisjon. Her finnes den myke, tjenende Frans av Assisi som var et viktig korrektiv til militante og voldelige mannsidealer i sin samtid. Her finnes også korsriddere og inkvisitører og mektige biskoper og paver. Men Jesus selv gir alle mannsforskere hodebry. Han synes å ha vært konsekvent ikkevoldelig bort sett fra noen trusler med en pisk da han ble provosert av handelen på tempelområdet. Han fremstår som myk, nær og varm. Men han har også andre sider: Han stilte beinharde krav til folk rundt seg, og han talte med en autoritet som selv menn i de største maktposisjoner kunne misunne ham. Jesus rommes ikke helt av kategorien «myk mann».

Det gjør ikke Johannes Døperen heller, denne mannen som laget et eget dåpsritual ved Jordanelven og forkynte bot og omvendelse. Helt fra søndagskolen har jeg assosiert ham med kamelhårskappe, villhonning og ørkenliv. Den kristne tradisjon har tegnet bilder av Johannes Døperen som en ensom skikkelse, et bindeledd til den profetiske tradisjonen i Israel, en forløper for Jesus. Nyere forskning antyder en forbindelse mellom Johannes og essenerne, en asketisk og kontemplativ munkebevegelse som holdt til i ørkenområdene i Jordan og Palestina. Uansett antyder denne skikkelsen noe som er viktig i Jesushistorien: Jesus er saktens enestående, men han hører likevel til i en sammenheng, en kulturell kontekst. Det var skikkelser før Jesus som kritiserte samtidens religionsutøvelse og Mammondyrkelse og som talte om bot og omvendelse og nytt liv. Johannes Døperen er en av disse, viktige forløperne.

Midtsommerfesten er viet minnet om Johannes Døperen: En vill og sterk mann som gikk sine egne veier, men som likevel visste hvem han møtte da han fikk øye på den voksne Jesus. «Han skal vokse, jeg skal avta», sa han. Johannes brakte videre den etiske arven fra profetene og krevde at troen skulle vise seg i praksis. Profeten Natan våget å konfrontere kong David da han ranet til seg Batseba, og Johannes kritiserte kong Herodes for hans forhold til svigerinnen Herodias. Det ble hans bane. Mor og datter forlangte å få hans hode på et fat, og de fikk det. Er det ikke ironisk? At to kvinner slo seg sammen for å drepe villmannen Johannes? Menn er langt mer voldelige enn kvinner, men historien om Herodias og den dansende datteren hennes er likevel en påminnelse om at maktbegjær og umoral både finnes hos kvinner og menn.

La meg få foreslå Johannes Døperen som helgen for mannsforskningen og St. Hans som festdag for menn som ønsker seg andre og rikere mannsroller enn de tradisjonelle. Nå har snart to generasjoner norske menn fått oppleve hvordan det er å være fedre med omfattende omsorgsansvar for barn. Vi stenges ikke lenger ute, men inviteres med største selvfølge inn for å gjøre vår del av de mykere oppgavene i et hjem. Registeret for maskuline strategier er blitt større, og samtidig finnes det selvsagt et rikere utvalg for mulige kvinneroller. På dette feltet er det få kulturer som er kommet lengre enn den norske, og det er det grunn til å være stolt av.

Da norske fedre for alvor begynte å trille barnevogn på offentlig sted på 1970-tallet, ble det sett på som en begivenhet. I dag er det selvsagt, og så alminnelig at våre nye landsmenn mange steder har tatt etter: Omsorg er i ferd med å bli en maskulin dyd.

Kommentarer