Samhandling i Helse-Norge

Samhandling i Helse-Norge

Den geografiske gevinsten ved de nye sentrene vil være stor for de få som bor i distriktene, men mye mer tvilsom for de mange som bor i byer og sykehusnære tettsteder.

Av Helge Hernes, førsteamanuensis Universitetet i Agder

Les hele artikkelen på fvn.no:

Regjeringen har lagt fram sin stortingsmelding om samhandling i helsetjenesten. Å bremse veksten i helseutgiftene er et uttalt mål. Et av de grepene som foreslås, er å etablere lokalmedisinske sentra. Disse skal gi tilbud nærmere pasientenes hjemsteder «før, i stedet for og etter sykehusopphold». Mye av debatten hittil har dreid seg om de små kommunenes evne til blant annet å drifte slike sentra. Jeg stiller spørsmål om hvor hensiktsmessig denne nyskapningen er i de store sentrale befolkningsområdene.

Lokalmedisinske sentra vil ikke nødvendigvis representere noen fordel m.h.t. tilgjengelighet. Det store antall mennesker som bor i hovedstadsområdet og andre store byområder, kan oppleve at avstanden til det lokalmedisinske senter ikke er særlig kortere enn til sykehuset. Ja, det kan til og med bli plassert lenger borte enn eller vegg i vegg med et eksisterende sykehus. Den geografiske gevinsten ved de nye sentrene vil m.a.o. være stor for de få som bor i distriktene, men mye mer tvilsom for de mange som bor i byer og sykehusnære tettsteder.

Sykehus er ekstremt kostnadskrevende; vi bruker godt over 100 milliarder på drift av disse institusjonene i 2009. Det tilsvarende tallet var ca. 40 milliarder da staten overtok sykehusene fra fylkeskommunene i 2002. Det er derfor et viktig anliggende å redusere kostnadsveksten i denne sektoren. Men det ingen automatikk i at pasienter som overføres fra sykehus til lokalmedisinske sentra vil føre til lavere kostnader.

For å oppnå dette må for det første ikke de ledige sykehusplassene fylles opp av andre pasienter. For det andre må slike overføringer innebære større kostnadsreduksjoner ved sykehus enn kostnadsøkningene ved de nye sentrene, inkludert administrasjons- og infrastrukturkostnader. Ingen av disse forutsetningene er lette å oppfylle. Det er for eksempel rimelig å anta at de pasientene som kan overføres fra sykehus til lokalmedisinske sentra, innebærer lavere kostnader enn gjennomsnittet for sykehuspasienter.

Også ansatte i helsetjenesten tenker i «vi» og «de» – kategorier der «vi» typisk er bedre enn de andre. Slike prosesser gir grunnlag for mange spenninger og konflikter, og i helsesektoren ser vi disse mellom profesjoner, mellom avdelinger og klinikker og ikke minst mellom forvaltningsnivåer som tradisjonelt er en sterk barriere i helsesektoren.

Ved å etablere det mellomnivå som de lokalmedisinske sentra representerer, oppstår det flere og nye grenseflater med tilsvarende risiko for slike spenninger og konflikter: Mellom kommunehelsetjenesten og sentrene og mellom sentrene og sykehusene. Faren for kommunikasjonssvikt og -sammenbrudd øker. Det er lite trolig at de insentiver og avtaler som stortingsmeldingen anviser, kan motvirke dette.

Samhandlingsreformen ville ha vært bedre hvis den tok høyde for de store forskjellene og avstandene vi har i dette landet. Da ville helseministeren ha foreslått andre løsninger i sykehusnære byer og tettsteder enn i sykehusfjerne distrikter. Lokalmedisinske sentra er godt egnet når avstandene til sykehus er store. Men der disse sentrene blir liggende i nærheten av sykehus, innføres det trolig et system som kan skape de samhandlingsproblemene regjeringen ønsker å fjerne og øke kostnadene fremfor å redusere dem.

Det fokus som nå settes på kommunehelsetjenesten, kan bidra til å skyve oppmerksomheten bort fra sykehussektoren. Her er utfordringene store, og tilsvarende er potensialet for en bedre og mer kostnadseffektiv helsetjeneste trolig større enn ved å etablere lokalmedisinske sentra.

Sykehustettheten i hovedstadsområdet og fra Oslo til Fredrikstad, Lillehammer og Kristiansand bør reduseres. Dette kan medføre nye sykehus i stedet for de til dels logistisk tungdrevne sykehusanleggene vi har i dag. Da vil man oppnå både bedre pasientflyt og reduserte driftskostnader. Et slikt grep krever regelendringer som gjør det mulige å forta driftsøkonomisk gunstige investeringer, det rører ved sterke følelser, og det krever at våre politikere tåler fakkeltog og tar tøffere beslutninger enn det vi er vant til.

Ved en slik sykehusstruktur vil et større antall mennesker bli boende utenfor sykehusenes umiddelbare nærområder. For dem vil lokalmedisinske sentra trolig fungere etter regjeringens intensjoner. Men der avstandene til sykehus er korte, vil en overføring av nåværende sykehusoppgaver til nærliggende lokalmedisinske sentra medføre økte samordningsproblemer, tvilsomme kostnadsreduksjoner og skape tvil om hva som for de enkelte pasienter er det riktige behandlingsstedet.

Kommentarer