Universitet i modus 2?

Universitetets rolle som samfunnsaktør på Sørlandet er stadig oppe til debatt. Dette er langt fra bare en lokal debatt her i sør, men en del av en større debatt om hvilke rolle universitetene skal ha. Svært forenklet kan man si at prinsippene om frie og uavhengige universiteter med mål om å utvikle varig og ny kunnskap som kan bli verdifull på sikt, stilles opp mot ideer om at universitetene skal ha umiddelbar nytteverdi for verdiskaping og samfunnsbygging i sin region.

Debatten om Universitetet i Agder (UiA) sin rolle som samfunnsaktør har etter vår mening i for stor grad vært preget av ideen om at universitetet skal bidra med sin kunnskap til omgivelsene. I det ligger det en forenklet tanke om at kunnskap allerede eksisterer på universitetet, den må bare kommuniseres på en god måte til andre. En slik ovenfra og ned holdning utfordres av det som har blitt kjent under begrepet Mode 2 knowledge. Institutt for Informasjonssystemer ved UiA har nylig gjennomført et internasjonalt seminar om temaet som kan bidra til å belyse hvordan samarbeidet mellom universitetene og omgivelsene kan og bør utvikles de neste årene.

”Mode 2 knowledge production” vektlegger betydningen av at kunnskapsproduksjon (legg merke til at kunnskap har blitt noe som produseres) utvikles i en spesifikk kontekst, basert på tverrfaglige samarbeidsteam som over kort tid arbeider sammen for å løse reelle problemer. Vellykket modus 2 kunnskap er effektiv, nyttig, og møter forventningene til ulike interessenter, i tillegg til at den tilfredsstiller strenge vitenskapelige kriterier. Til forskjell er mode 1 kunnskap basert på forskerinitierte prosjekter som også tilfredsstiller vitenskapelige kriterier, men uten krav om nytteverdi og relevans for samfunnet utenfor akademia.

Uten å gå i dybden på diskusjonen om mode 1 prosjekter har livets rett, eller om mode 2 medfører at den frie forskning kan erklæres død (noe som i høyeste grad er diskusjoner med stor akademisk interesse), vil vi argumentere for at mode 2 vektlegger betydningen av at universitetet er avhengig av samarbeid med omgivelsene, for i det hele tatt å kunne produsere relevant og samtidig akademisk interessant kunnskap. Tanken om at universitetene skal ut og ødsle av sin kunnskap, for så å trekke seg tilbake og produsere ny (uavhengig) kunnskap baserer seg på en noe arkaisk ide som i enkelte tilfeller kan likne på programmet Jeopardy: vi (les UiA) vet svaret, så er det opp til deg (les omgivelsene) å tippe spørsmålet.

Mode 2 medfører at universitetet og omgivelsene er likestilte parter som er avhengige av hverandre. Universitetets interne utfordringer i en slik sammenheng blir ofte debattert. Intern organisering med tanke på tverrfaglighet og prosjektorganisering, utvikling av tilpassete kurs for å treffe trender i markedet, og populærvitenskapelig formidling av forskningsresultater inngår blant motebegrepene for dagens universiteter. Her vil vi gjerne bidra til å diskutere hvilke utfordringer dette gir til både UiA og våre eksterne omgivelser for å utvikle god relevant kunnskap.

Rollefordelingen mellom universitetet og omgivelsene er ikke alltid like godt forstått, noe som nok er naturlig med tanke på at høgskolen nylig fikk status som universitet. Hvilke bidrag kan bedrifter og offentlige organisasjoner forvente å få utav samarbeid med UiA? Hva er hovedformålet for universitetet i møte med eksterne aktører? Reelle samarbeidsprosjekter mellom likestilte parter krever en klar forståelse av de ulike rollene, all den tid det alltid vil være ulike formål med samarbeidet. Der hvor organisasjoner ofte har nok med å besvare spørsmålet om ”hva” som skal til for å løse en utfordring, er det universitetets rolle å bidra til kunnskap også ved å svare på ”hvorfor” og ”hvordan”.

For å utvikle disse rollene og identifisere gode prosjekter er det viktig å utvikle gode møteplasser. Vår erfaring er at vellykkede samarbeid ofte er basert på personlige relasjoner og initiert av eksterne parter. Men dette reduserer mulighetene til kun prosjekter med personer som tilfeldigvis kjenner hverandre. UiA må ta en stor del av ansvaret for å utvikle gode møteplasser, men tyngre næringslivsaktører og offentlige aktører kan ikke fritas for ansvaret for å bidra til dette. Hvor ofte møtes ledelsen ved UiA ledelsen i Kristiansand kommune? Hvor ofte inviteres forskere ved universitetet og ansatte i kommunen til ulike møter for å diskutere samarbeid? Hva vet UiA om aktuelle problemstillinger for Aker Solutions, Elkem Solar og Xstrata Nickel og hva vet disse bedriftene om universitetet sin eventuelle kompetanse til å delta til å løse deres utfordringer?

Mange samarbeidsprosjekter innebærer enten erfaringsoverføring fra akademiske forskningsmiljøer, eller evaluering av pågående eller avsluttede prosjekter. For å få til reelle mode 2 prosjekter, er det viktig at UiA inviteres (og inviterer seg selv) inn tidlig i prosjekter. Dette kan gi forskere mulighet til å bidra aktivt til at prosjektene har verdi både for å løse det aktuelle problemet, men også som et interessant forskningsprosjekt, med de krav det stiller til design og metodikk.

Likestilte parter krever til en viss grad samme modenhet og tyngde. Det er dermed ikke sagt at andre parter må ha universitetets størrelse, men det kan stilles spørsmål ved hvor mange aktører det finnes på Sørlandet som har en modenhet og tyngde til å delta i større forskningsprosjekter. Som region må vi bare innse at mye av utviklingen foregår i mer sentrale områder, samtidig som dette understreker betydningen av å få til samarbeid med de miljøene som driver innovativ utvikling med base i sør, i første omgang knyttet til olje og gassnæring og fornybar energi. Her finnes tyngre aktører som nok allerede forstår iboende forskjeller mellom forskning og praksis. Samtidig finnes der en rekke mindre bedrifter blant annet i IT-bransjen som er innovative, men som har lite interne ressurser til langsiktig arbeid. God forskning tar lang tid, der hvor problemer gjerne skal løses hurtigst mulig for å gi en klar nytteverdi.

Sørlandet har etter vår mening gode forutsetninger for å få til reelt samarbeid. Sørlandets kompetansefond og den nyåpnede Sørlandets kunnskapspark i Kristiansand er eksempler på viljen til å fokusere på slikt samarbeid. Vårt anliggende er å påpeke at et rikt samarbeid mellom et moderne universitet og omgivelsene stiller krav til begge sider. For at samarbeid og synergieffekter skal bli mer enn fine ord er det viktig at gode møteplasser utvikles og at alle parter ser sin egen nytteverdi, samtidig som de ulike rollene og formålet for deltakelse forstås og utvikles. Vi som ansatte ved universitetet ønsker oss mer samarbeid for å utvikle bedre og mer relevant forskning, ikke for å utføre konsulentarbeid i møte med våre omgivelser.

 

Kommentér og diskuter gjerne i Aktuelts debattsforum:

Kommentarer