Religion på timeplanen

Regjeringen la nylig frem en stortingsmelding om fremtidens lærerutdanning, som drøftes på stortinget i dag.

Flere av de foreslåtte tiltakene vil uten tvil bidra til å heve kvaliteten på fremtidens lærere, men på et punkt bommer meldingen stygt: Dagens obligatoriske del med religion, livssyn og etikk i lærerutdanningen er foreslått fjernet. I lys av vinterens opphetede debatter om blasfemiparagraf, hijab i politiet og snikislamisering, virker forslaget underlig. Debattene avdekker en rekke utfordringer vi som flerkulturelt samfunn står overfor. Kunnskapsnivået om religioner og livssyn bør heves. Forståelsen for religioners og livssyns betydning både for samfunn og enkeltindivid må bedres. I tillegg må evnen til praktisk og respektfull dialog på tvers av religioner og livssyn styrkes.

Arbeidet med å løse disse utfordringene må foregå på mange felt. Det er likevel liten tvil om at skolen er en av de viktigste arenaene, og at lærerne dermed blir blant de viktigste aktørene i dette arbeidet. På bakgrunn av dette, og ikke minst fordi norsk skole for lengst er blitt en flerkulturell og multireligiøs skole, er det paradoksalt at regjerningen foreslår å svekke fremtidige læreres religionsfaglige kompetanse.

Stortingsmeldingen legger opp til at kun faglærere i grunnskolens RLE-fag skal ha religionsfaglig kompetanse. I tillegg innholder meldingen noen vage formuleringer om at kunnskap om det flerkulturelle skal integreres i lærerutdanningens nye pedagogikkfag.

Dette holder ikke. Det flerkulturelle samfunnet krever et systematisk holdningsskapende arbeid i grunnskolen. En del av dette arbeidet er lagt til RLE-faget - et fag som blant annet skal bidra til å skape forståelse og respekt på tvers av religion, livssyn og kultur. Men holdningsarbeidet vil også foregå i andre fag og i andre deler av skolehverdagen. Derfor trenger alle lærere kunnskap om religioner og livssyn, og de trenger ikke minst teoretisk og praktisk kunnskap om hva både respekt, toleranse og dialog innebærer.

Skolen er ikke bare en arena der fremtidens generasjoner skal settes i stand til å leve i et flerkulturelt samfunn. Den er i seg selv et flerkulturelt samfunn med de utfordringer det fører med seg. Disse utfordringene er ikke bare knyttet til RLE-faget, men til hele skolehverdagen.

Dette har skolen tatt konsekvensen av blant annet ved å opprette en fritaksordning som ikke primært er rettet inn mot skolens RLE-fag, men som gjelder hele skolens virksomhet. Den gir elever anledning til et begrenset fritak dersom deler av undervisningen oppleves som utøvelse av annen religion, eller som krenkende eller støtende ut fra egen overbevisning.

Det at fritaksordningen ikke primært er knyttet til skolens RLE-fag illustrerer et viktig poeng, nemlig at dagens og fremtidens lærere, vil møte utfordringene fra den flerkulturelle skolen i alle fag, fordi religiøs tro og praksis kan gripe inn mange livssfærer.

På grunn av religiøs overbevisning vil derfor enkelte elever kunne oppleve deler av kroppsøvingen som problematisk. Det samme gjelder for kunst og håndverk. Ikke alle elever kan tegne hva som helst. Det er heller ikke alle som kan spise hva som helst, eller synge alle typer tekster.

Det finnes en rekke eksempler på at lærere i norsk skole tolker situasjoner, som utelukkende handler om elevenes religiøse overbevisning som disiplinærsaker. Episoden der læreren straffet eleven for at hun nektet å gjennomføre tegneoppgaven i naturfagstimen, er ikke unik. Læreren trodde det handlet om en «vanskelig elev», mens det i realiteten dreide seg om en elev som var tro mot billeddforbudet i egen religion.

Går regjeringens forslag om å kutte lærerutdanningens obligatoriske RLE-fag igjennom, kan vi i fremtiden få mange liknende situasjoner i norske klasserom. Også i fremtiden vil alle lærere møte utfordringene fra den flerkulturelle skolen, og derfor trenger alle lærere religions- og livssynskunnskap, forståelse for det flerkulturelle og evne til å håndtere konkrete utfordringer.

I andre deler av Europa er religiøst og livssynsmessig mangfold, mer enn noen gang, satt på den utdanningspolitiske dagsorden. Religions- og livssynsundervisningen i skolen og lærerutdanningen bør styrkes, mener mange.

Et eksempel på dette er Toledo-rapporten, utarbeidet i 2007 av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa - OSSE. Rapporten gir retningslinjer for religions- og livssynsundervisningen i medlemslandene og påpeker blant annet at unge mennesker trenger økt forståelse og respekt for ulike kulturer, religioner og etniske grupper. Også når det gjelder lærerutdanning gis det anbefalinger. Toledo-rapporten påpeker at kunnskap om religioner og livssyn er en viktig del av enhver god lærerutdanning.

Et mer konkret eksempel på økt vilje til å ta utfordringene fra det religiøse mangfold på alvor, finner vi i Danmark, der man i 2007 gjorde viktige endringer i lærerutdanningen. Én endring var å innføre et nytt fag, nemlig KLM, kristendom, livssyn og medborgerskap. Faget skal blant annet gi fremtidens lærere religionsfaglig kompetanse og forståelse for forholdet mellom religion, kultur og politikk. Det skal gi lærerne den kompetansen de trenger for å hjelpe elevene til å leve sammen i respekt for hverandres ulike verdier, normer og livssyn.

Det mest interessante med KLM-faget er at det er obligatorisk. I Danmark er man altså av den oppfatning at alle lærere har behov for en religionsfaglig utdanning. Regjeringen her hjemme mener tydeligvis noe annet når den foreslår å fjerne lærerutdanningens obligatoriske RLE-fag.

På samme tid peker altså religionspedagogiske trender i andre deler av Europa, norsk flerreligiøs skolehverdag og de siste ukers debatter om Norges religiøse mangfold, i en helt annen retning. Det er forunderlig at de rødgrønne ikke ser dette. Kan årsaken være at regjeringen selv mangler den kompetansen den nå ønsker å frata fremtidens lærere?

Kommentarer