Presset Merkel på offensiven

I oktober kunne forbundskansler Angela Merkels andre regjering markere sin ettårsdag. Det ble ikke noen stor feiring. Til det har tida etter valget til ny forbundsdag i slutten av september i fjor vært for turbulent, og få av hendelsene har hittil vært til forbundskansler Angela Merkel og hennes regjerings fordel.

Fjorårets valgresultat la grunnlaget for en koalisjon av de to konservative partiene CDU og CSU samt det liberale fridemokratiske FDP. Etter sju år med rødgrønn regjering (1998-2005) anført av sosialdemokraten Gerhard Schröder og den Merkel-ledede koalisjonen mellom konservative og sosialdemokrater (2005-2009), var tida kommet for en ”ny start”.

Fridemokratene, som stort sett har hatt en oppslutning på mellom fem og ti prosent, gjorde et brakvalg med over 14 prosent av stemmene. Da lå endelig alt til rette for Merkels ønskekoalisjon, den som med nød og neppe glapp ved valget i 2005. FDP-leder Guido Westerwelle og Angela Merkel kunne derfor stråle om kapp etter at valgresultatet var klart, og alt så svært så lyst ut for de to partilederne.

Problemet var bare at i tida mellom de to valgene hadde verden opplevd en bank- og finanskrise som langt på vei endret tidsånden. Mye av grunnlaget for troen på markedsliberalismens velsignelser var revet vekk. Og for den nydannede koalisjonen ble det svært problematisk at de liberalistiske fridemokra­tene hadde tatt denne endringen innover seg i langt mindre grad enn CDU/CSU. De to konservative partiene legger nemlig, i likhet med sosialdemokratene, stor vekt på å framstå som såkalte folkepartier – altså partier som skal appellere til alle velgere uavhengig av sosial tilhørighet og utdannelsesnivå. FDP, derimot, representerer i høy grad særinteresser, og da helst interessene til de økonomisk bedrestilte.

Skattelettelser, som var en av sakene fridemokratene profilerte seg på i valgkampen, ble det umulig å innfri. Også i Tyskland har økende gjeldsbyrde lenge vært et problem, og staten har måttet stramme inn snarere enn å fordele milde gaver i form av skatte- og avgiftslettelser. Tysklands næringsliv har riktignok hatt et betydelig oppsving de siste månedene, men finansminister Wolfgang Schäuble har sin fulle hyre med å understreke at det fortsatt er dårligere stelt med økonomien enn før krisen satte inn i 2008.

Som om samarbeidsproblemer og handlingslammelse i regjeringskoalisjonen ikke var nok, har regjeringssjef Angela Merkel mistet ryggdekning fra sine egne. Pragmatikeren Merkel er flink til å finne kompromisser når interessene spriker, men hun er blitt anklaget for å mangle visjoner og evnen til å skjære gjennom og gjennomføre noe hun står fullt og helt for.

Også den viktige balansen mellom å holde partirivaler fra livet og samtidig bygge opp potensielle etterfølgere, har Angela Merkel behersket dårlig. Inntil nylig var flere delstater ledet av profilerte ministerpresidenter nettopp fra Merkels CDU. Så gjorde CDU i mai i år et elendig valg i den største av alle delstater, Nordrhein-Westfalen. Der ble CDU/FDP-koalisjonen, ledet av den lenge så populære Jürgen Rüttgers, etterfulgt av en rød-grønn regjering. Så kunngjør regjeringssjef Roland Koch i Hessen at han trekker seg fra aktiv politikk. I juni velges så Christian Wulff, regjeringssjef i Niedersachsen, til forbundspresident, riktignok med Merkels støtte (men muligens med den baktanke å bli kvitt en rival). Som om ikke det var nok, går i midten av juli den populære Ole von Beust i Hamburg av etter å ha tapt en folkeavstemning om en foreslått skolereform.

Etter hvert ble det svært så ensomt rundt Merkel. Menings­målingene har heller ikke gitt noen trøst: Sosialdemokratene, som med bare 23 prosent gjorde et rekord­dårlig valg i fjor, er blitt jevnstore med Merkels kristelig-konservative fraksjon. Den største vinneren er likevel partiet De grønne, som med rundt 20 prosent har fordoblet sin oppslutning fra siste valg. Per i dag er det dermed grunnlag for en ny rødgrønn regjering, og det uten å være avhengig av støtte fra det – ennå ikke helt stuerene –venstreradikale partiet Die Linke.

I denne situasjonen starter Merkel sin offensiv. Hun viser handlekraft og polariserer bevisst. Hun går til frontalangrep på De grønne og harselerer med at partiet bare markerer seg som et ”motparti”. Merkel har trumfet igjennom en forlengelse av driftstida for de eksisterende atomkraftverkene (i 2002 vedtok den rødgrønne Schröder-regjeringen at det ikke skal bygges nye atomkraftverk i Tyskland) og får vedtatt en helse- og en trygdereform som ikke minst går på bekostning av de allerede vanskeligstilte. Slik ønsker hun å bli kvitt stempelet som en nølende leder blant sine egne.

Neste test på Merkels og regjeringens popularitet er valget i den folkerike og økonomisk viktige delstaten Baden-Württemberg i mars 2011. I alle år har Merkels CDU styrt denne delstaten. Dette valget vil imidlertid preges av en massiv mobilisering mot et omfattende og svært kostbart jernbaneprosjekt i delstats­hovedstaden Stuttgart. Titusener har, tidvis under stort politioppbud, protestert mot prosjekt, som bl.a. innebærer rivning av byens verneverdige stasjonsbygning. Merkel vil også her vise handlekraft og drive byggeplanene i Stuttgart igjennom for enhver pris.

Merkel driver et høyt spill, og taper CDU makten i Baden-Württemberg, kan hennes tid som regjerings- og partisjef være omme. Da kan det være fritt fram for den unge og karismatiske Karl-Theodor zu Guttenberg, nåværende forsvarsminister og for tida Tysklands mest populære politiker.

Men det kan også være at en Angela Merkel på offensiven tåler nok et valgnederlag. Det er tydelig at hun nå tenker langsiktig, det vil si fram mot det nasjonale valget i 2013. Fortsetter de økonomisk gode tidene, kan kanskje kansleren likevel riste noen skattelettelser ut av ermet innen velgerne igjen går til urnene. Det kan sikre Merkel makten for fire nye år.

Kommentarer