På verdenstoppen i beinskjørhet

Hvert år brekker 400 personer over 50 år i og rundt Kristiansand hoften eller håndleddet. Nesten halvparten av disse har osteoporose – beinskjørhet. Hva du spiser og hvem du er, bestemmer om akkurat du er utsatt for denne sykdommen. På osteoporosedagen rettes søkelyset mot sunn mat og ernæring, og budskapet er at det gjennom dette i en viss grad er mulig å forebygge nettopp hoftebrudd og håndleddsbrudd.

At dagen markeres nettopp i Norge er ingen tilfeldighet. Vi har nemlig som land en overrepresentasjon av beinskjøre eldre mennesker. Nøyaktig hvor mange som har osteoporose, er noe usikkert, for mange oppdager det ikke før de faller og får brudd. Men det er estimert at 36 % av norske kvinner over 50 år har osteoporose. Det tilsvarer 10 440 kvinner i Vest-Agder og 7 125 i Aust-Agder.

Tall fra sykehuset i Kristiansand viser også at 33 % av pasientene med håndleddsbrudd og 60 % av pasientene med hoftebrudd over 50 år har osteoporose. Forhold som er med på å belyse kompleksiteten knyttet til følgene av osteoporose er derfor av spesiell interesse både i Norge og på Sørlandet.

Bein bygges i barne- og ungdomsårene og tidlig voksen alder. Fokus på sunn beinhelse for å forebygge beinskjørhet eller osteoporose blant eldre må derfor starte allerede i barne- og ungdomsårene. For å bygge bein så må barn og ungdom ha et sunt kosthold med nok kalsium og vitamin-d. I tillegg er det viktig med variert fysisk aktivitet.

Nitti prosent av den maksimale beinmasse er bygd når man er 20 år, de siste 10 % bygges mellom 20 og 30 år. Når man er 30 år, er løpet kjørt. Imidlertid kan arv forklare så mye som 70 % av variasjonen i beinmasse. Maksimal beinmasse i 30 årene er dermed ikke bare avhengig av sunt kosthold og aktivitet. Også «hvem du er», har mye å si.

Beinmassen som er bygd i barne- og ungdomsårene og tidlig voksen alder, må vedlikeholdes livet ut. Fysisk aktivitet hos voksne har en positiv sammenheng med høy beinmasse hos middelaldrende eller eldre mennesker, som er den perioden i livet hvor flest får brudd. Også i vedlikeholdsprosessen er sunt kosthold med nok kalk og vitamin-d viktig. Beinmassen blir lavere med årene, og osteoporose blir konsekvensen for noen eldre.

Selv om osteoporose ofte blir betegnet som en kvinnesykdom, er én gruppe menn spesielt utsatt for osteoporose. Lav vekt hos middelaldrende menn er knyttet til risikoen for osteoporose tre tiår senere, og denne risikoen er betydelig påvirket av vektendring. Vektøkning reduserer risikoen, og vekttap øker risikoen.

Osteoporose merkes ikke før det skjer et brudd. Det finnes ingen fullgod forklaring på hvorfor det er så mange brudd i Norge. Men noe vet vi: osteoporose, lav vekt og lite fysisk aktivitet disponerer for brudd. Det samme gjør røyking og mangel på kalsium. Det er i denne sammenheng heller ingen fordel å være høy.

Brudd i håndledd og hofte er to av de vanligste bruddene som har en sammenheng med osteoporose. Hvert år får ca. 9 000 voksne mennesker i Norge hoftebrudd og 15 000 brekker håndleddet. Ved sykehuset i Kristiansand har vi registrert et årlig gjennomsnitt på 228 hoftebrudd og 162 håndleddsbrudd årlig hos pasienter over 50 år.

Håndleddsbrudd gir nedsatt fysisk funksjon den første tiden etter bruddet, men sjeldent langvarig funksjonsnedsettelse – selv om flere rapporterer om gjenværende symptomer i relativt lang tid etter bruddet.

Hoftebrudd er mer alvorlig. Som håndleddsbrudd gir det også nedsatt fysisk funksjon i tiden etter operasjon. Men i tillegg gir det også nærmest varig nedsatt fysisk funksjon for en god del pasienter.

Det er også slik at pasienter med hoftebrudd ofte har flere sykdommer og svekkelser i tillegg til bruddet, slik som nedsatt fysisk funksjon, smerter, redusert kognitiv funksjon, problemer med å mestre dagliglivets aktiviteter, og depresjon. I Norge er om lag 250 sykehussenger er til enhver tid belagt med pasienter med hoftebrudd, og disse pasientene har en gjennomsnitts liggetid på 10 dager. Hoftebrudd koster dermed det norske samfunn ca. 1,5 milliarder kroner per år.

Bekymringsfullt er det også at livskvaliteten går ned ved hoftebrudd. I en fireårsperiode undersøkte vi ved sykehuset i Kristiansand endring i livskvalitet etter brudd i håndledd og hofte. 97 pasienter med hoftebrudd, 181 pasienter med håndleddsbrudd og 226 kontrollpersoner ble inkludert i studien. Disse ble fulgt opp ett og to år etter inklusjon.

Studien viste at pasienter med håndleddsbrudd vurderte sin livskvalitet før bruddet til å være lik livskvaliteten i kontrollgruppen. Ett år etter bruddet vurderte de også sin livskvalitet til å være det samme. Pasienter med hoftebrudd vurderte imidlertid sin livskvalitet til å være dårligere enn kontrollgruppen både før bruddet, og ett og to år etter inklusjon i studien.

Dette vitner om at pasienter med hoftebrudd er en gruppe av sårbare eldre hvor forebygging av brudd og oppfølging etter brudd er av betydning for utviklingen av livskvaliteten deres. For pasienter med håndleddsbrudd er forebygging av nye brudd det viktigste.

Funnene i studiene viser at det ikke er behov for ytterligere tiltak enn de som gis i forbindelse med livskvalitet hos pasienter med håndleddsbrudd alene. Imidlertid har tidligere studier vist at håndleddsbrudd er en sterk prediktor for hoftebrudd i fremtiden. Forebygging av nye brudd hos disse pasientene er derfor svært viktig.

Når det gjelder hoftebrudd, er mange av kjennetegnene og risikofaktorene som skissert av pasienter med hoftebrudd i stor grad geriatriske kjennetegn. Hoftebruddet kan dermed være et symptom på den eldres underliggende helsesvikt. Det gjør dem utsatt for komplikasjoner i forbindelse med operasjon og for varig funksjonstap. Dette sammensatte bildet må være med på å prege hvordan man tenker helsetjenestetilbudet til pasienter med hoftebrudd.

Kunnskap om hvordan brudd kan forebygges ved hjelp av sunt kosthold og fysisk aktivitet, og at brudd blant eldre kan medføre redusert livskvalitet, bør være en rettesnor både for forebygging og rehabilitering på sykehus og ikke minst i kommunene på Sørlandet.

Kommentarer