Ødelegger ungdommen språket?

Forrige gang skreiv jeg om nytt i kristiansandsdialekten. Denne gangen skal jeg ta for meg noen språkendringer som skjer hos ungdommen over hele landet.

Jeg nevnte forresten ei slik forandring sist også, nemlig den som gjelder sammenfallet mellom sj- og kje-lyden. Enda vi språkforskere ikke er særlig overraska over at et slikt sammenfall skjer, er det likevel litt merkelig at det skjer så fort og er så merkbart over absolutt hele landet. Språkendringer skjer nemlig oftest først i et mer begrensa område, for så eventuelt å spre seg langsomt til andre områder.

Som et eksempel på ei slik langsom forandring kan jeg nevne sin-genitiven: "Kari sin bil" istedenfor "Karis bil" eller "Bilen til Kari". Sin-genitiven blei for flere hundre år sia først tatt i bruk i Bergen som en følge av kontakten der mellom bergenserne og nordtyske handelsmenn, hanseatene. Tyskerne hadde sin-genitiv i sitt språk, og den blei så lånt inn i bergensk. Derfra har den sakte, men sikkert erobra først Vestlandet, og så hele landet. Det er ikke mer enn noen få generasjoner sia at sin-genitiv blei sett på som barnespråk av mange på østsida av langfjella. I dag er den godtatt som en helt normal måte å uttrykke eierforhold på.

Men det tok altså flere hundre år! Helt motsatt da med sammenfallet mellom sje- og kje-lyden. Det skjer uvanlig raskt, og starta for bare 25-30 år sia. Pussig nok var det slik at på 1970-tallet, da vi første gang hørte om sammenfall av disse to lydene – og også det skjedde forresten i Bergen –, var det sje-lyden som gikk opp i kje-lyden, ikke omvendt. Ungdommene som hadde dette språktrekket i Bergen, sa derfor "kjipsreder" istedenfor "skipsreder". Seinere er det imidlertid slik at det er kje-lyden som blir borte, den blir slukt av en aggressiv sje-lyd!

Men stopp litt! Er det hele så enkelt, likevel? At sje- og kje-lydene faller fullstendig sammen, og så blir det sje-lyd hele vegen? At en spiser sjøttkaker og veier 70 sjilo?

Under kronprins Haakons besøk på Gimlemoen i september 2006 hadde vi en interessant samtale om akkurat dette. Kronprinsen fortalte om sine mange besøk på videregående skoler rundt i hele landet. Der hadde han møtt og snakka til mange elever. Men aldri, sa han, hadde han hørt sje- istedenfor kje-lyd hos elevene når de etter foredraget til kronprinsen hadde stilt han spørsmål. Og det hadde han lagt spesielt merke til, fordi ellers hører jo både han og vi ofte at ungdommer bruker sje-lyd i ord som skrives med kj-. De kan ha både sjerester og sjenninger.

Hans syn på dette var at mange ungdommer både hører forskjell og kan, hvis de vil, bruke begge disse lydene, men at det i ungdomsmiljøer er blitt slik at der faller de ofte sammen. I mer formelle sammenhenger derimot, som f.eks. i samtale med og spørsmål til kronprinsen, legger de gjerne dette ungdomstrekket i språket vekk.

Kronprinsen hadde opplagt et poeng her. Han har helt sikkert rett i at det internt i ungdomsspråket er trekk som bare fins i ungdomsmiljøet. Sikkert er det også at mange ungdommer behersker bruken av sje- og kje-lydene når de vil. Likevel er det liten tvil om at vi her står foran ei stor og viktig lydendring.

For 20 år sia sa vi språkforskere at den mest dramatiske lydendringa i norsk i våre dager er skarre-r-ens frammarsj i områder der folk tidligere ikke har skarra. Men den posisjonen har skarre-r mista nå. Den mest dramatiske prosessen nå er kampen mellom sje- og kje-. Uten tvil vil sje- vinne i det lange løp. Men ingen vet når.

Nå i april bestemmer årets russ seg for hva de vil søke på for neste skoleår. Da kan vi høre enkelte si: "Jeg skal begynne på et studie, og nå skal jeg først til et auditorie på UiA for å få mer informasjon, og så på et kollokvie." Former som (et) "studie", "auditorie" og "kollokvie", altså at ord på –ium forandres til –e, er nå vanlige over hele landet, og vi finner dem ofte i aviser og brosjyrer, og til og med på skilt: "NNs auditorie". Det er ikke så lenge sia alle ord på –ium faktisk blei uttalt slik: Vi holdt på med et studium, vi satt i et auditorium, og vi deltok i et kollokvium. Nå ser det ut til at språkendringa –ium > -e nesten er helt gjennomført i den yngre generasjonens talespråk. Det går neppe lang tid før Språkrådet godtar dem som fullt brukbare i skrift også.

Ei annen språkendring, som også gjelder hele landet, har med et enkeltuttrykk å gjøre. Det gjelder "ta selvmord": han eller hun tok selvmord. Tidligere het det: å ta sitt eget liv, eller: å begå selvmord. Når mange i dag sier "ta selvmord", er det egentlig en sammenblanding av de to uttrykka, og resultatet blir da ei språkforandring. Også uttrykket "ta selvmord" er vel nå så vanlig at det knapt er noen som reagerer på det.

Ofte får jeg spørsmål fra folk om det er "lov å si" sånn eller slik? Det er gjerne noe de har hørt og som de lurer på, fordi det er annerledes enn det de er vant til. Og nesten alltid er det noe de ikke liker. Da må jeg si at når det gjelder muntlig språkbruk, er det nærmest ubegrensa frihet til å uttrykke seg akkurat som en ønsker. Vi normerer ikke muntlig språkbruk i Norge, vi legger oss ikke borti hvordan folk snakker. Vi anser det meste for å være korrekt og likeverdig.

Dette gjelder for dem som har norsk som morsmål. De som har lært seg norsk som fremmedspråk, kan naturligvis begå både grammatiske og andre feil. Men av morsmålsbrukere bør vi godta det meste, også nye ting som utvikler seg og forandrer språket. Derfor er ord som "feil" og "ukorrekt" ikke særlig tjenlige når vi snakker om muntlig språkbruk.

I skriftspråket blir det derimot annerledes. Der har vi bestemt at noe er rett og annet er galt. Ikke alle bryr seg synderlig om det, og skriver i veg som de lyster. Men vi som må svare på om dette eller hint er "korrekt" språkbruk, vi har det iallfall lettere når spørsmålet gjelder skriftspråk.

Bare én gang har myndighetene bestemt noe om forandring av talespråket i Norge. Det var i 1951. Stortinget hadde bestemt at vi alle skulle forandre uttalen av tallorda over 20. Istedenfor enogfemti skulle vi si femtien. Det blei kalt "den nye tellemåten", og det heter den vel fortsatt, nesten 60 år seinere.

De som foreslo denne forandringa, trodde at det skulle bli ganske lett å få nordmenn til å telle på en ny måte. Men tallord er noe av det som sitter djupest i oss. Selv om en f.eks. kan være veldig god i et annet språk, så teller en gjerne på morsmålet likevel. Alle kan jo sjøl tenke over om de sier enogfemti ("gammel" tellemåte) eller femtien ("ny"). De undersøkelsene vi har om dette, tyder iallfall på at så å si alle bruker begge tellemåtene. Noen bruker den gamle mest, andre den nye. Egentlig er det et overraskende godt resultat for en reform som i utgangspunktet hadde alle odds imot seg. Én ting er altså at det er uhyre vanskelig å endre bruken av tradisjonelle tallord. En annen er at det nesten ikke fins eksempler i verden på at en kan planlegge en muntlig språkforandring.

Faktisk er den nye tellemåten i Norge en av de ganske få vellykka eksemplene som det blir referert til i internasjonal språkforskning. Og altså ikke fordi den "gamle" tallemåten blei helt borte, for det blei den jo slett ikke, men fordi vedtaket i Stortinget er den eneste grunnen til at nesten alle nordmenn nå teller på to måter, ikke på én, som alle gjorde før 1951.

Og det er jo språket vårt utvilsomt bare blitt rikere av.

Ernst Håkon Jahr

Del/Tips:

Kommentarer