«Man gjør ikke slikt mot venner og familie»

Først leste jeg anmeldelsene av Karl Ove Knausgårds «Min kamp» med stigende forundring: Fædrelandsvennen, Dagbladet, Aftenposten, VG, Morgenbladet, NRK. Alle sa omtrent det samme. Dette er genialt. Her kommer en ung norsk forfatter som har skrevet seg inn i den absolutte litterære elite, den største i sin generasjon, det var som om ordet nobelpris var det eneste som foreløpig ikke ble brukt.

Det var sant nok et par etiske dilemmaer i bokprosjektet, fikk vi høre. Men som kunst er dette så stort at vi må godta litt moralsk turbulens. Litteraturkritikerne har vel aldri før gått mer ettertrykkelig i flokk og i takt enn ved utgivelsen av denne romanen.

Så leste jeg første bind, og ble urolig. Er jeg gått fullstendig ut på dato? Har jeg fått svekket mine litterære åndsevner? Er jeg blitt en forstokket gammel moralist? For en gjør da ikke slik mot familie og barn og kjærester og venner og naboer og gamle lærere bare fordi en kan titulere seg forfatter?

Jeg skal slippe min vrede løs porsjonsvis. For nå kommer heldigvis debatten om Knausgårds roman, den som kritikerne i anstendighetens navn burde startet for lenge siden. Jan Kjærstad åpnet noen viktige ventiler da han skrev en kritisk artikkel i Aftenposten. Han brøt ut av det unisone hyllingskoret og kom med noen etterlengtede motforestillinger. Siden har andre kommet etter.

For det første vitner det om mangel på historisk bevissthet og litterær medfølelse å kalle verket «Min kamp». Forlaget burde satt foten ned. En gjør bare ikke slikt når en er nabo med den tyske nasjon. En lar være i ærbødighet overfor ofrene for Det tredje rike og Holocaust. Allerede her kan debatten begynne om en skjønnlitterær forfatter kan ta seg moralske friheter i kunstens navn som andre samfunnsaktører holder seg for gode til.

Men så er det selve prosjektet: Knausgård forteller at han skriver om det private uten å være personlig. Han skriver om sitt eget liv. Han gjør sin livsfortelling til roman. Alle som lever etter den relasjonelle vending i filosofien og psykologien, og har gitt opp forestillingen om at en mann kan være en Robinson på en øde øy, vet at det ikke er mulig. Hvis en skriver om sitt eget liv, skriver en samtidig også om andres. Utleverer en seg selv, utleverer en samtidig andre. Selvsagt! Og da hører de etiske spørsmålene om hvordan det gjøres hjemme i mottakelsen og kritikken av prosjektet.

Er det ikke de samme moralske spørsmålene som dukker opp hver gang det utgis en biografi eller en selvbiografi? Ikke riktig. I biografien gjelder vanlige regler for kildekritikk og idealet om at påstander skal kunne dokumenteres med noe annet enn forfatterens hukommelse. En biograf kan aldri komme unna med et «jeg dikter bare» hvis noen i omgivelsene protesterer mot fremstillingen. En biograf eller en historiker kan aldri bli så postmoderne at han sier: «Det finnes ingen virkelighet utenfor teksten – forholdet mellom fiksjon og virkelighet er opphevet.»

Det sier forresten heller ikke Knausgård. Han sier at han skriver om virkeligheten, sin egen virkelighet, og at hukommelsen selvsagt er et skjørt og upålitelig instrument å navigere med. Men likevel blir en praktfull lærer fremstilt som ond, og jeg får vite detaljer om en fars og en farmors liv som er så personlige og private at et hvilket som helst forlag hadde gått flere runder hvis dette var blitt offentliggjort i en biografi. Nåværende og tidligere samboere blir så detaljrikt portrettert at det nærmer seg ren offentlig avkledning. Og barna? Barna skal jo også lese dette verket om noen år? Hvorfor gjør han det så utleverende og skånselsløst? Venner og kolleger. Noen kommer godt ut, andre riktig ille, med romanforfatteren som periodevis en riktig nådeløs dommer. Det er jo så unødvendig?

Alle forfattere bruker sine egne erfaringer når de skriver, og alle forfattere av realistisk samfunnslitteratur får spørsmål om hva som er sant og hva som er diktning. Det vet jeg godt selv etter mange bøker for barn og voksne. For 25 år siden var jeg en ung forfatter som debuterte med en roman som utløste slike spørsmål i denne byen og denne avisen (Fader Petrus). Jeg skrev om en far og en sønn. Begge var prester. Det var selvsagt mye av meg i den boken, og mye Kristiansand, men likevel kunne jeg med hånden på hjertet si at boken var fiksjon. Karakterene var mosaikker, og det fantes ikke en eneste prest eller lærer som ble hengt ut med fullt navn og moralske karakteristikker. Dette var god forfatteretikk på 1980-tallet, og jeg mener at det fortsatt bør være det.

En person som henges ut i en roman, har ikke noe i nærheten av den tilsvarsretten som gjelder i pressen. Det finnes ingen muligheter for å ta til motmæle, med mindre en går rettens vei, og det bør ingen rådes til å gjøre i et samfunn som av gode grunner har gjort ytringsfriheten til en så høy etisk verdi som hos oss. Det som gjenstår som mulighet, er å si at en forfatter opptrer umoralsk, selv om det han gjør er lovlig. Og det bør sies. I tilfellet Knausgårds roman bør det faktisk diskuteres om god skikk og bruk i en skjønnlitterær forfatters yrkesetikk er overtrådt. Og kom ikke her med den gamle parolen om at kunsten ikke skal underlegges en etisk kritikk. Den parolen har i hvert fall gått ut på dato for lenge siden!

Jeg har også innvendinger mot Knausgårds roman som estetisk prosjekt. Han går inn i detaljene og trivialitetene og småbarnsfarens og den unge mannens hverdagsliv på en måte som ofte er underholdende og litt sjeldnere overraskende. Han forklarer det han gjør ved å si at når han går lenger og lenger inn i detaljene i sitt eget liv, helt inn til det «atomære»: Her oppnår han allmenngyldighet, og dermed blir det kunst. Altså: Jo mer privat, jo mer overgripende. Men fungerer det slik?

To sider om å salte speilegg blir så atomært at det er i overkant for meg. Etter bare seks hundre av de seks tusen mulige sidene vet jeg mer om denne mannens vaner ved tannpuss, toalettbesøk og oppvask enn knapt noen andre jeg har møtt. Hvorfor bryr han meg med det? Hvorfor skal jeg så langt inn i det intimt trivielle i jakten på en eventuell kunstnerisk opplevelse? Her er selvportrett på selvportrett. Ett selvportrett av Vincent van Gogh er stor kunst. Ti også, fra denne geniale maleren. Men hadde halvparten av van Goghs malerier vært selvportretter, hadde det vært i meste laget.

Jeg skal selvsagt si det, som en begrunnelse i tillegg for hvorfor jeg blir opprørt over Kanusgårds romanprosjekt: Han er en drivende dyktig skribent. I lange passasjer viser han stor skrivekunst og kommer med spennende filosofiske og psykologiske refleksjoner. Men så kommer side på side som til overmål viser meg hvordan denne boken er blitt til: Ti sider om dagen. På akkord. Ingen forfatter på denne jord kan holde høy litterær kvalitet gjennom ti sider om dagen i 600 dager. Det går ikke. Forlaget burde i det minste ha gitt ham skikkelig litterær motstand, bedt ham skjære ned, skjære inn til beinet, behandlet ham som en vanligvis behandler forfattere i dette landet, ikke bare som en skjermet genial guru.

Kommer denne romanen til å endre romankunsten? Neppe. Vi vil nok få noen andre bøker fra forfattere som lar seg besnære av den fascinerende galskapen i dette litterære selvrealiseringsprosjektet, og av noen som er gjennomsyret av vår kulturs stadig omseggripende intimitetstyranni. Men den modernistiske romanen kommer til å overleve, og den sosialrealistiske og psykologiske og samfunnskritiske likeså. Det jeg tror kommer til å skje, er at landets litteraturkritikere kommer sammen til seminar om en stund og spør seg selv: Hva var det som skjedde med oss høsten 2009? Hvorfor mistet vi vår kritiske sans kollektivt? Hvorfor ble vi knausianere alle sammen? Den kritiske ettertanke pleier alltid å komme i kjølvannet av de store vekkelsene.

I mellomtiden trenger jeg noen store doser lyrikk for å komme meg.

Kommentarer